Ikke mye trøst å få.

[Gjest]

Jeg har kastet opp mye og vært et par ganger på sykehuset. Det har vært tøfft å være alene om det. Nå er det 2 1/2 uke siden sist jeg kasta opp. Jeg ferierer hos mine foreldre. I dag måtte jeg ta telling igjen, og kasta opp. Det er ikke mye trøst å hente hos foreldrene mine. Kunne like gjerne ha vært alene. Pappa begynte å mase om at jeg sikkert hadde spist noe jeg ikke tålte. Jeg sa at jeg ble kvalm etter den tomatsuppa jeg spiste i går. Så fikk jeg kjeft fordi jeg spiste tomatsuppe. Hvordan kunne jeg vite at jeg ikke tåler tomatsuppe etter at jeg ble gravid? Jeg tåler det fint ellers. Pappa har aldri trøsta meg og søskene mine, ikke en gang da vi var små. Datt vi og slo oss, fikk vi kjeft fordi vi løp for fort, eller fordi vi gjorde det som gjorde at vi fallt. Aldri tok han oss inntil seg og trøsta oss.

 

Jeg la meg på senga etter å ha kasta opp i dag. Var ikke helt i form pluss at tårene rann, etter som jeg er drittlei av å kaste opp. Da kom mamma: -Du blir ikke bedre av å ligge her rett ut og dra deg. Kom deg opp av senga. -Ja her var det mye trøst å få, svarte jeg. -Hva skal jeg si da? svarte mamma. Jeg gadd ikke svare en gang. Hun klarte ikke å finne et eneste trøstens ord.

Nå i kveld har jeg klart å spise litt, så jeg håper å komme meg i form igjen, og det var bare et en gangstilfelle. For nå begynner jeg straks på uke 18, og da må det gi seg snart.

[Kaos_dama]

Uff stakkars deg! Nesten så man får lyst til å rive dem i ørene! Greit at man ikke er syk fordi man er gravid, men man må da få lov til å være i dårlig form allikevel?? Bedre å være alene, enn sammen med slike holdninger vet du..

 

God bedring!

[Elisa ♥2 barnsmor♥]

Uff, høres ikke lett ut...

 

Men om det er litt trøst: dette er nok vanskelig for dem, og de prøver vel å "tøffe deg opp". Jeg har også "sånne" foreldre- jeg vet de gjør det av kjærlighet, men jeg trenger å være svak og liten innimellom, og det tror jeg ikke de verken skjønner eller vet hvordan de skal takle.

 

HAr du ikke en venninne/ søster/ kollega e.l. som du kan åpne deg for? De fleste mennesker tar godt imot folk når de åpner seg, men "alle" er redde for å tråkke noen på tærene, og initiativet må derfor komme fra deg, selvom du har det tøft og burde sluppet det...

 

Får håpe hvertfall kvalmen snart går over. Min forsvant rundt uke 12... nå er det bare før frokost og om det går for lenge mellom hvert måltid.

 

Lykke til!

[Mammantiltigerogentil]

*klem* til deg. Det er vondt å være alene, om man ikke skal føle seg ensom sammen med foreldrene sine også..

 

Jeg har flotte foreldre som jeg er veldig nær, og de har støttet meg hele veien selvom bf stakk 1 uke etter at jeg fant ut om graviditeten. Men jeg merker at selv for dem er det vanskelig å snakke ordentlig med meg om det som skjer... de er redde for å gjøre meg lei for noe, eller redde for hva de burde si eller ikke burde si... Burde vi snakke om barnevogner lissom, eller er dét noe jeg er trist over at jeg ikke kan dele med en potensiell kjæreste? Etc.... så jeg kjenner at jeg må åpne meg mer enn vanlig for dem... fortelle dem hva det er greit å snakke om f.eks. Si ifra selv når jeg trenger trøst, når jeg trenger en klem. Det er så mye sårt i dette her... for foreldrene som hater å se barna sine lei seg, drømmene de hadde for deg.. og ikke minst dine egne drømmer og tanker... dine tanker ovenfor hva foreldrene dine tenker.... og så i tillegg være sliten, kvalm, kaste opp...

 

Jeg føler med deg, og tenker som Elisa30 at det sikkert hadde vært gull verdt for deg å ha en god venninne eller søster eller kollega som du kan snakke med om alt... som kan støtte deg og være der for deg akkurat nå.

 

Klem fra meg (igjen)

[happy!!:-)]

Off, nå fikk jeg skikkelig vondt av deg. Har det litt på samme måte, ingen i familien min bryr seg om hvordan jeg har det - fordi jeg var så 'dum' og gikk hen å ble gravid med en x.

 

Er ingen som ringer til meg, eller kommer bort til meg. De forventer at det er det jeg som skal komme på besøk til dem og ringe til dem.

 

Jeg er alene i relativt ny liten by, og regner med å flytte tilbake til Oslo og venner+bekjente der et par mnd etter barnet er født. Har aldri følt meg så ensom blant bekjente før.

 

Kvalmen min ga seg etter uke 19. Stå på, dette klarer du!!

[Anonym bruker]

Kjære søte deg...

Vi lærer i allefall av sånn oppførsel hvordan man Ikke skal oppføre seg mot andre. Dessverre så jeg også da jeg trengte foreldrene mine som mest (ikke vedrørende barn, men gikk igjennom en vond skilsmisse) at de hadde nok med seg selv og sin egen angst. Jeg var nær selvmordsranden og de sa at jeg ikke fikk sitte oppe å se på tv. Forferdelig. Ja jeg var voksen, men voksene trenger også familien sin, og sympati.

Sender deg masser av trøst i natten. Håper VIRKELIG det blir litt bedre å være deg snart.