Når livet blir mørkt

[Anonym bruker]

Den siste tiden har ting begynt å føles så mørke.

Jeg mangler energi og engasjement til å få gjort de tingene jeg skal.

Slik som i dag, har jeg ikke gjort annet enn å ta ut av oppvaskmaskinen, og det var til og med et ork!

Sitter bare her, alene, og gråter.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler ikke at jeg klarer noen ting, at uansett hva jeg gjør, kommer det aldri til å bli bra nok.

Jeg har vært noe syk den siste tiden, og har hatt problemer med ryggen i snart 1,5 år, i tillegg til en syk mann, og en svært syk mor.

Sannheten er at jeg ikke vet hvor mye mer jeg klarer!

Hvordan skal jeg klare alt når jeg får meg jobb?

Når jeg ikke klarer ting nå, når jeg bare går hjemme alene hele dagene!

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, jeg orker bare ikke mer.

Men vil ikke prate med min mann eller min mor, de har nok med seg selv!

Den eneste jeg kunne ha pratet med, er ei venninne, men har ikke prata med henne på lenge siden vi har vært så opptatt med å flytte, så nå virker det ikke som hun prater med meg.

Alikevel er det en liten del i meg som har lyst å invitere familie og venner til middag og kaffe, for å kose oss sammen, og for å kunne varte opp om andre..

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle situasjonen!

 

Beklager at alt ble så langt og rotete, men jeg klarer virkelig ikke tenke klart nå

[Northernlights]

Ring venninnen din! Vær 100% ærlig med henne, og fortell henne at du trenger henne ekstra mye akkurat nå.

Skjønner hvordan du har det. Så altfor godt.

Men hvis vi ikke strekker ut ei hand selv, for å be om hjelp, så kommer sjeldent hjelpa seilende på ei fjøl av seg selv.

 

Jeg "bruker" ei venninne på telefonen. Og ei dame i kirka. Da får jeg ut alt som tynger, pluss at jeg ber til Gud. Det hjelper også.

 

Du har en depresjon, og det går an å komme seg utav det. Snakk med legen din.

 

Lykke til =o)

 

klem fra

[Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har hatt det sånn en stund selv, men heldigvis går alt mye bedre nå. Det kan være bare en periode at alt føles tungt, også går det plutselig over av seg selv.

 

Hvis det ikke gjør det, må du snakke med noen om det, som NL sier over her. Det hjelper. Prøv å se det positive i tilværelsen din. Jeg har funnet ut at når det begynner å mørkne, hjelper det å finne noe jeg syns er inspirerende. Det høres litt corny ut, men i det siste har jeg fått dilla på interiør, og kjøper masse blader som jeg tar fram og blar i når jeg depper. Det får meg faktisk i mye bedre humør Og har jeg i tillegg mulighet å gå ut å kjøpe meg en håndlaget såpe, et kult stearinlys eller noe totalt unyttig å pynte opp med hjemme, så er det ren terapi, hehe!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan prøve.

Selv tror jeg ikke på Gud...

Jeg klarer ikke prate med legen min om slikt, jeg bare gråter og gråter og får ikke frem noe.

Jeg har vært gjennom dette før, og det er det som skremmer meg mest av alt. Da jeg ved flere tidligere anledninger har vurdert å ta mitt eget liv.

Jeg håper bare at det går over på en måte, for det er så forbanna tøfft og vondt!

[Gjest]

Ok - du er nok litt forbi inetriør- lykke - substitutt stadiet i så fall... kan du be legen din henvise deg til psykolog?

[Anonym bruker]

Den stund du tror at alt er slutt og stumt i mørket sitter, den stunden skal du holde ut skjønt den er svår og bitter. Ty efteråt skal du forstå at just i soloppgang er det ekstrakaldt så begynner fuglesong.

 

Søk hjelp i dag. Ikke i morgen. Få en psykolog hos din lege. Bare gå til din lege og si at du trenger det. Det er ok å gråte.

[Miss Misantrop]

Tribal *på'an igjen!*

Interiør som vival, lol. Du har helt sikkert rett i at det å finne seg en hobby man liker godt kan hjelpe en i en depresjon. Helst en hobby som gir en noe mennskelig kontakt utover småbarns preik. Det er derfor litt viktig at småbarnsmødre ikke bare er sammen med andre småbarnsmødre, men tar seg tid til å pleie gamle vennskap. Men er man riktig langt nede vil man trenge dra hjelp til å finne hobby og sette igang med den. Og ofte kan det være lurt med en lettere medisinering for å komme opp på et nivå der det er mulig. Det er min oppriktige mening at vi bruker for lite psykologer. Det å oppsøke psykolog tidlig kan være veldig utviklende for ens person og forebygge alvorligere tilstander..