jeg gråter og er så redd...trenger noen meninger fra dere

[Anonym bruker]

Jeg er så redd...har ett barn fra før, og er så sterkt knyttet til han...Og nå har jeg da fått for meg en grusom tanke som sier "tenk om jeg ikke blir like glad i det nye barnet..." skammer meg for at jeg i hele tatt kan tenke slik..,men jeg er så redd. Har gledet meg og ventet så lenge på denne graviditeten, og har ingentingen med at jeg ikke gleder meg. Men er bare så redd..gråter masse for dette.

Er det noen der ute, som har flere barn som har tenkt slik, men som kan berolige meg littegrann?

 

Jeg liker ikke denne anonymknappen egentlig, men nå er jeg bare så nedfor at jeg bruker den alikevel..

 

[prins06+2til]

Hei tenkte litt over om jeg egentlig skulle svare deg, for jeg har jo ikke mer en et barn selv, men så tenkte jeg at jeg har jo et par trøstende ord alikevel!!

 

Jeg er eldste mann i en søskenflokk på 5, og av egenerfaring har jeg aldri følt meg mindre elsket en mine andre søsken.

 

Hadde selv de samme tankene nå når jeg er gravid igjen og i tillegg med to og spurte mamman min om hvordan ho hadde klart det, jeg skjønner liksom ikke selv hvordan det går ann.

Fikk da et veldig godt svar syntes jeg da, at for hvert barn som kommer vokser bare hjertet litt ekstra og gjør plass til litt ekstra kjærlighet. Ble egentlig veldig rørt av det svaret. Alle barn er jo forskjellige og det er forskjellige kvaliteter man gleder seg over og kjærligheten til dem blir like stor.

 

Håper dette beroliget deg slik det gjorde meg, får hope det er noen med flere barn her som kan dele litt av deres erfaringer også, for jeg tror ikke du er alene om å ha de tankene

[Anonym bruker]

Du aner ikke hvor gode dine ord var nå... Takk for at du delte din og din mors erfaringer med meg. Og godt å høre at jeg kanskje ikke er så unormal.

Takk :-)

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg hadde ingen slike tanker som du beskriver da jeg var gravid med nr 2. Da gutten ble født, fekk jeg en liten fødselsdepresjon- og klarte ikke bli like glad i han. Jeg gråt mye- og torde ikke snakke med noen om dette- ikke engang min mann. Jeg måtte jobbe med meg selv for å elske han. Jeg sov samman med han- og koste mye med han. Han låg sjelden alene. Dette da jeg viste at jeg måtte knytte meg til han (har litt videreutdanning innen dette feltet) Prøvde søke hjelp på helsestasjon, men ble avfeid av helsesøster.

Dette ble depressivt- men så kommer den glade delen av dette innlegget: Jeg ELSKER begge barna mine- like mye. Jeg har fått den mest fantastiske sønnen på jord! Jeg tror at det var fødselsdepresjonen som var grunnen til at jeg følte det slik. Vil ellers støtte meg til innlegget over. Det var fantastisk sagt- og sant. Det er slik det fungerer. Elsket du mannen din mindre da barn nr 1 ble født? Kjærlighet kan bare vokse når det er flere som deler den.

Ønsker deg all mulig lykke til. Jeg er helt sikker på at du kommer til å elske neste barn like høyt som din førstefødte.

Liker heller ikke anonymknappen- men dette er ting jeg ikke liker snakke om.

[Anonym bruker]

Jeg tror man elsker begge barna like høyt, men på forskjellig måte. Jeg har 2 barn. Jeg er svakest for nr. 1, men det betyr ikke at jeg ikke elsker nr 2. Jeg passer mer på nr 1 enn nr 2, men det er fordi de er så ulike av personlighet. Jeg vet at jeg ikke behøver passe på nr 2 like mye og bekymrer meg derfor ikke så mye for henne. Selv om det ofte er ubevisst gjør jeg forskjell på dem, men som sakt har det ingenting med hvor høy kjærligheten min til dem er men heller en måte å ta hennsyn til de ulike personlighetene.

Jeg har et eldre søsken. i barndommen og da spesielt tennårene følte jeg at foreldrene mine elsket søskenet mitt mer forde de gjorde alt og hjalp den mer enn meg.. Men som voksen og med egne barn skjønner jeg veldig godt denne forskjellsbehandlingen. Noen ganger vil kanskje barna dine tenke at du er mer glad i den ene enn den andre, men innerst inne vil de vite at du elsker dem begge akkuratt like høyt:)

[3 herlige unger!!!]

Jeg venter nr 3, og er sikker på at jeg vil bli like glad i dette barnet som i de jeg allerede har:-)

Er d virkelig mulig å elske tre barn like høyt??? JA!!!

De er vidt forskjellige, men jeg erlsker dem ubeskrivelig mye begge to, og kan aldri tenke meg et liv uten dem..

Kunne aldri valgt den ene forran den andre:-)

Så med nr 3 på vei vokser vel kjæligheten i hjerte mitt enda mer slik at jeg har like mye og gi til dette barnet også:-)

 

lykke til...