Sutring!!! Holder på å bli sprø...

[Mamsen til Pjokken]

Har en gutt på 2,5 år (snart 3) som sutrer så mye at jeg holder på å gå fra vettet...

 

Både mannen min og jeg har hele tiden prøvd å gjøre hverdagen så bra som mulig for han, og vi gir han masse kjærlighet dagen lang. Likevel så er det så mye sutring og misnøye..!! Får jo nesten lyst til å sende ham en måned til Afrika så han kan skjønne hvor godt han har det...

Før fikk han også mange raserianfall, men de har det heldigvis blitt færre av. Han har en lillebror som alltod kommer i skyggen av sin krevende storebror, takk og lov at HAN i hvertfall er tålmodig..

 

Uansett, jeg lurte på om det er flere av dere som har sutrete 2-3-åringer, og hvordan dere takler det. Jeg prøver for det meste å ignorere han når han er sånn (jeg skar brødskiva i to når han ikke ville at jeg skulle det, osv. Den type bagateller), men foreløpig ser det ikke ut til å gi noen effekt. Vil jo ikke gi ham oppmerksomhet i de situasjonene, hvilket jeg tror er riktig, men hvor lenge skal han være sånn da...

 

aaaaaaaaarrrghh!!

[Gjest]

Å jadda!!!! Trassalderen kalles det. Sendte Teodor til mamma en tur ikveld, like før jeg la han ut for salg på finn.no.

[Mamma til Snupp & Lillegutt]

Forstår deg så godt, min lille snupp er like ille. Blir sprø av og til. Sutrer, får raserianfall, gråter (jeg skal bære henne, hente ting, ikke dele brødskive, dele brødskive, hun skal ha på bleie, ikke ha på bleie osv...)

 

Teller til ti, av og til forsøker jeg å snakke henne til rette, forklare etc (men ingen ting nytter når hun hyler av raseri!).

 

Forsøker nok som deg å ignorere. Lar henne bestemme om jeg skal dele skiven eller ikke (men har jeg først delt den, og hun ombestemmer seg, lager jeg ikke ny. Da får hun heller skrike / sutre..). Snakke rolig, fortsette med det jeg holder på med, ta henne bestemt med meg (hvis hun ikke vil gå),..

 

Ja, det kunne vært fristende å sende henne til Bjørnøya for en stund, eller legge ut på finn.no - men selvfølgelig - 5 minutter etterpå kan hun være verdens herligste, blideste unge.

 

Tro meg - du er aldeles ikke alene! En venninne av meg sier at tiden mellom 2 og 3 år husker hun som en eneste lang sutring for sine barn. Og flere andre sider at plutselig gir det seg. Vi får håpe det også gjelder hos oss, og inntil da: holde ut (være konsekvent, telle til ti etc :-)

 

aaaargh herfra også - og klem fra

 

[mor_til_2_84]

Leste i foreldre & barn at man skal tross alt prøve å se på trassalderen som noe positivt og. Det viser jo at barna har viljestyrke. De som trasser mest, får kanskje til det de vil i voksen alder og?

 

Sønnen min er 2 år, men er heldigvis ikke helt bajas enda.Han kan få sine raserianfall, men sålangt klarer jeg å takle de ganske godt.

Enkelte ganger må jeg la han få skrike fra seg litt, før jeg kan snakke med han om det etterpå. Prøver å fortelle han at jeg forstår at han blir sint, men nå har mamma bestemt at vi skal spise brødskive før vi får yoghurt. (f,eks) Foreløpig går dette veldig fint, men kan jo tenkes han blir vrangere etterhvert for alt jeg vet.... Moro hvis det topper seg når nestemann kommer i desember. he he.

[Annkimor]

Høres VELDIG kjent ut ja. Min er også to. Noen dager er helt på tverke. Må legge til at jeg er gravid og hormonell så lunta er ikke så lang. Har et par ganger sagt til han på en rolig måte at "mamma gidder ike høre på det når du sutrer. Prate med ordentlig stemme!!!" Har faktisk funka. Mulig det er flaka da???

[Gjest]

kjenner meg igjen... noen ganger skriker hun etter vann, og får det sef :-) så henter jeg nytt vann når hun har drukket opp og da blir hun skikkelig sur fordi hun vil jo ikke ha mer vann og om jeg ikke passer på risikerer jeg at vannet går rett i gulvet... lol Hun pleier å se på meg smile lurt og gjør ting hun ikke får lov til (fks klatre på bordet) i sakte film og når jeg skal ta henne ned da skynder hun seg å prøver å komme unna og gjøre enda flere rampestreker :-) morsom alder også egentelig :-)

[Gjest]

Godt å høre at vi ikke er alene. Gutten vår på 2 år går inn og ut av denne fasen. Akkurat nå er vi inne i den verste (håper jeg) sutrefasen.

Han sutrer for absolutt alt. Han vil, han vil ikke, men så vil han allikevel. Han skal gjøre alt selv, bestemme alt.

Føler at han er mer hormonell enn sin gravide mamma til tider. Noen ganger er det jo litt morsomt og man prøver å ikke le, men så hormonell som jeg er selv nå så blir jeg bare oppgitt.

Blir litt ond sirkel da jeg ikke har den beste tålmodigheten for tiden.

 

Her har vi begynt med en stol på kjøkkenet. Den skal han sitte på når han får raserianfall som ikke gir seg (når jeg ser at han ikke klarer å roe seg ned). Da roer han seg faktisk veldig fort. Akkurat som han synes det er godt å bli satt der for å roe seg. Han sitter ikke der så lenge. 1-2 min.

 

Har også hørt at det er bra at de trasser mye, vet hva de vil. Og når jeg ser hvor bestemt min lille tass er, så kommer han til å nå langt....hehe