Senabort etter mange avvik på UL uke 19 (samme innlegg som på fostervannsprøve og UL)

[petronella_78_med spire =)]

Var på rutine-UL i uke 19, hvor jordmor kunne konstatere for kort lårben (tilsvarte 3 uker kortere enn jeg er på vei), væskeansamling i hjernen og noe feil med hjertet.

Mer ville hun ikke si, og henviste oss videre til Rikshospotalet med det samme.

Fikk time der dagen etter, og legen kunne konstatere de 3 avvikene jordmoren hadde funnet etter kun kort tid med UL-apparatet. Han fant også flere ting som ikke stemte.

Bl.a har jeg for mye fostervann (eller hvertfall på grensen til ”for mye”)…, navlestrengen mangler en blodåre som gir næring til fosteret, mulige avvik på utviklingen av hendene til fosteret…, fortykket hud i nakken/nakkefold, for trang arterie fra venstre hjertekammer…

 

Jeg husker ikke alt engang…, men alle de tingene han fant var indikatorer på komosomfeil.

VI tok en fostervannsprøve, som vi nå venter på svaret på… Uansett, så kommer ikke svaret til å spille noen rolle, da vi kommer til å velge å avbryte svangerskapet. Legen skjønte det på oss, omtrent uten å spørre…

 

Dette er det værste jeg har vært med på noen gang…og enda er det ikke over. Må jo også sette i gang fødselen, og få ut fosteret på vanlig måte…noe jeg gruer meg utrolig mye til. Håper inderlig at jeg slipper å møte noen nemd for å forklare meg om hvorfor vi ønsker svangerskapsabrudd… Har lest litt i ”Lov om svangerskapsavbrudd…” og det virker så utrolig ”brutalt”….Belastningen med dette er jo stor nok fra før av… Det er jo ikke slik at vi ikke ønsker barnet…det har jo vært ønsket så veldig lenge (har i tillegg prøvd en stund på å bli gravide også)… Men ønsket har jo selvfølgelig vært om et friskt barn…

Da vi fikk høre om alle avvikene vårt lille foster har, falt verden i grus…

Nå ønsker jeg bare å få det hele overstått, slik at sorgprosessen kan starte ordentlig, og at vi etter en stund kan få lagt dette bak oss..

Får bare tro at det er en mening med det som skjer… selv om det er helt fryktelig når man er midt oppe i det.

 

Dersom det er andre som har opplevd lignende, ønsker jeg gjerne å komme i kontakt med de. Ser for meg at tiden etter aborten (huff, for et forferdelig ord…) kommer til å bli ganske så tøff…og det hadde vært greit å snakke/skrive med noen som har opplevd det samme…

[aube]

Kjære deg

Jeg vet at du har det helt forferdelig nå. Jeg gikk gjennom en senabort for tre uker siden og vet akkurat hvor forferdelig det er!!

 

Du må ikke grue deg til nemda. De er bare der for at ikke du skal kunne tenke i ettertid at du ikke tok riktig avgjørelse. De kommer til å skjønne deg og kommer ikke til å stille så mange spørsmål. De vil bare være sikker på at du har forstått legen og det som skjer. Jeg syns den samtalen gjorde at jeg forsto at det som skjedde ble tatt på alvor. At sykehuset forsto at dette var for meg (oss) det aller verste som kunne skje.

 

Jeg vet ikke når du skal inn og føde. Kanskje det er over når du leser dette. Jeg tenkte også at jeg måtte få det overstått så raskt som mulig for å komme videre, men det er helt utrolig hvordan den ventetiden som er mellom avgjørelsen og innleggelsen gjør deg klar for det som skal skje og setter i gang sorgprosessen. I ettertid var det nesten godt å ha hatt disse siste dagene med baby i magen og til å bearbeide alle tankene. Det er kjempetungt, men det vil overraske deg hvor mye du egentlig tåler.

 

Fødselen ble for min del ikke skummel eller ekkel på noen måte. Den var veldig, veldig trist, men den respekten man blir møtt med og det at det er en slags fødsel der du får muligheten til å se babyen etterpå har gjort det hele til en mer verdig opplevelse. Jeg forsto at det var snakk om et barn som ikke kunne leve, og det gjør at jeg føler at jeg har all grunn til å sørge. Det ble på en måte mitt barn som jeg har mistet.

 

Du har noen tøffe uker foran deg nå. Jeg har det fortsatt veldig tungt, men det har blitt bedre. Stort sett har jeg det greit, men situasjoner der alt blir svart dukker stadig opp. Det må vi bare lære oss å leve med. Det vi har opplevd vil aldri forsvinne. Ikke vil jeg at det skal forsvinne helt heller. Jeg vil alltid huske den bittelille babyen min som ikke fikk leve, men jeg håper minnene blir mindre triste med tiden.

 

Jeg vet ikke om dette hjelper, men skriv hvis det er noe du lurer på som jeg kan svare på, eller hvis du bare vil få ut litt. Det hjelper meg masse å snakke med andre inne på dette forumet. Det hjelper meg å svare deg for da vet jeg at jeg ikke er alene. Vi er mange som opplever dette og de aller fleste får barn etterpå. Det er en trøst og et håp som jeg klamrer meg til når det blir tungt.

 

Hvis du vil vite mer detaljert om den dagen på sykehuset, så bare spør. Jeg skal svare deg så fort jeg kan.

 

Klem til deg fra meg

[petronella_78_med spire =)]

Tusen takk for svar Aube, ...som gir mening.

Nå har det gått akkurat en uke siden vi fikk vite at det er noe galt med den etterlengtede babyen vår. Dette har definitivt vært den tøffeste uken i mitt liv, og jeg vet at de neste ukene ikke kommer til å bli noe særlig bedre.

Er enig med deg når du sier at du var glad det gikk noen dager mellom UL-sjekken og selve fødselen. Følelsene og tankene rundt det som skal skje/har skjedd, hadde nok vært om mulig enda mer traumatiske, om vi hadde blitt sendt til føde-avdelingen i hui og hast rett etter UL.

 

Det skjer nok ikke noe for oss før tidligst torsdag denne uken tenker jeg... Skal inn på nok en UL i morgen, for å bli sjekket av enda en lege.

De første svarene på FVP var normale..., men de komplette svarene får vi jo ikke før om 3-4 uker... og så lenge kan vi jo ikke vente... Dersom det ikke er kromosonfeil, så vet jeg ikke om det er bra eller dårlig..., men uansett, så er det mye galt med vårt lille gull...

Håper bare ikke det er noe galt med meg eller faren, som har gjort at det har blitt slik... Vi er jo begge, friske og raske, og ikke er vi gamle heller...(jeg 29 og mannen 32).

Prøver å ikke tenke på dette, men det kommer så mange tanker i en slik situasjon.

 

Dersom du ønsker å fortelle om dagen din på sykehuset, må du gjerne gjøre det...

Jeg har jo selv erfart at det hjelper veldig å prate med andre om dette...blir en form for selvterapi... Jeg hører gjerne =)

 

Hvordan var det forresten å se babyen etterpå?...og hvordan gjorde dere det med begravelse/minnestund? ... og, har dere bare fra før?

Vi har ingen barn fra før...har tidligere en MA bak meg, så dette kommer som en ekstra prøvelse for oss begge... Får håpe det går bedre neste gang...

Vet du også hvor lang tid det anbefales at man venter, før man prøver igjen?

 

klem fra meg

 

[aube]

Hei igjen

Håper dere får hjelp av legene til å bestemme om dere skal avslutte eller ikke. De kan jo ikke ta avgjørelsen for dere, men de kan si hva de tror. Legen min sa etter at de første resultatene fra morkakeprøven var bra at det er en veldig god indikasjon på at det ikke foreligger kromosomavvik. Men er det sånn at dere da kunne fortsatt svangerskapet? Er det noe håp?

 

Syns ikke du skal tenke så mye på om det er noe galt med dere eller ikke, for det er det helt sikkert ikke. Jeg har hatt to MA før dette, har ingen barn og er 37. Legene har ikke sagt noe om at det kan være noe galt med oss (har ikke vært hos legen etter senaborten, men jeg regner med at de hadde tatt kontakt hvis de hadde oppdaget noe). De to MAene regnes som "normale" og senaborten ser ut til å bare være veldig uflaks. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.. Så du ser.. Jeg har hatt enda mer uflaks enn du og er i tillegg i ferd med å bli for gammel - men jeg nekter å gi opp så lenge de ikke forteller meg at det ikke er mulig for oss å få det til. Mannen min er også fullt ut innstilt på å prøve en gang til, selv om det kommer til å bli veldig, veldig vanskelig..

 

Er veldig spent på å høre hva som skjer med dere. Håper dere ikke må gjennom masse testing og venting til ingen nytte!! Du får trøste deg med at du i alle fall gjør det du kan. Men det må være helt forferdelig å gå sånn og vente! Hold ut kjære deg!

 

Etter at babyen ble født og jeg faktisk hadde sett litt av den i det den kom ut (i bekkenet inne på badet), så ble det helt naturlig å se den etterpå. Jordmora hadde sagt til meg på forhånd at de uansett så babyen først, så de kunne advare hvis det var mye synlige feil som kunne bli vonde å se på. I vårt tilfelle var det ikke så mye feil å se bortsett fra at magen var veldig stor.

Når vi så først hadde sett den ble det naturlig å velge minnelund i stedet for ingenting. Minnelund vil si at flere babyer gravlegges sammen uten sermoni og man kan velge om man vil være der eller ikke. Jeg vet ikke om jeg kommer til å være der. Tror egentlig ikke det. Men det er litt godt å vite at den blir tatt vare på.

 

Vi snakkes snart. Jeg tenker på deg!

[petronella_78_med spire =)]

Vi skal inn på Riksen i dag i gjen...så vi får se hva de sier. Tror uansett ikke det er så mye håp, i og med at de fant så mange feil...

Både i hode, hjerte, navlestrengen til babyen, i nakken, lårbenet osv...

Men siden svaret på hurtigtesten på FVP var normale (og at det ikke er kromosonavvik jfr. trisomi 13, 18 eller 21), ønsker de å ta nok en sjekk for å konstatere at det de har sett er riktig... Det er jo uansett mye galt...

Som legen sa, "det finnes 2000 syndromer i verden, så det er ikke lett å si hva som kan feile barnet..."

 

Dersom de ikke kan gi oss noen klare svar, kommer avgjørelsen til å bli enda tyngre å ta.. Det hadde vært bedre om de helt klart og tydelig kunne sagt at "dette barnet har ingen sjans til å overleve" el.l

 

...men vi får vente og se...

 

Hvordan føler du deg nå, noen uker etter fødselen da?

Blir det gradvis bedre?

...og har dere fått noen "restriksjoner" på når dere kan begynne å prøve igjen?

 

stor klem fra meg

 

[aube]

Hei igjen

Hvordan har det gått med dere? Håper inderlig at avgjørelsen er tatt. Ingen vits i at dette skal ta lang tid hvis det ikke går likevel. Situasjonen din nå er helt forferdelig vond! Jeg føler veldig med deg!

 

Jeg er på ferie, så jeg har ikke fått vært så mye her inne.

Det har blitt mye bedre med tiden. Det er nå over fire uker siden aborten, og jeg tenker mindre på det for hver dag som går. Det har vært godt å være på ferie, bare oss to, men jeg gruer meg til ferien er slutt og hverdagen begynner. Man blir så bitter og sur innimellom det triste, og det føles ikke godt. Traff en gravid venninne før vi dro, og det var helt forferdelig. Jeg klarte ikke å oppføre meg normalt. Følte det som om det var hun som hadde gjort meg vondt. Det er jo ikke helt rettferdig, men jeg kan ikke noe for det. Jeg vet at det kommer mange vanskelige situasjoner som man unngår litt når man er på ferie. Selv om man ser mager og babyer der også, så blir det ikke så nært på en måte. En av legene på Rikshospitalet sa at jeg måtte huske å ikke gi sorgen mer plass enn nødvendig og at det er lov til å kose seg og glede seg over sommeren også. Det føler jeg at vi har klart selv om det selvfølgelig er en skygge og en sorg der som man føler på med jevne mellomrom.

 

Jeg tror ikke jeg blir "frisk" igjen før jeg blir gravid på nytt, eller kanskje ikke før jeg blir gravid igjen og kommer langt inn i andre trimester. Akkurat det føles totalt uoppnåelig nå etter to MA og en senabort, men det kan jo skje... Jeg håper så inderlig at vi skal få det til!!

 

Vi fikk beskjed om å vente to uker med samleie. Etter det er det ingen fare for infeksjon hvis man har sluttet å blø. Jeg tror ikke sjansen for å bli gravid med det samme er så veldig stor. Har hørt at det tar lenger tid etter en senabort enn etter en tidlig abort å bli gravid igjen. Jeg håper det ikke stemmer. Tanken på at vi kan få det til igjen er det som gir meg mest styrke nå. Jeg har ikke fått mensen ennå. Vet ikke hvor lang tid det skal ta. Kanskje noen andre her inne som vet?

 

Håper som sagt at det går bra med deg! Håper å høre fra deg snart!

 

Klem fra meg

[UnaH]

Hei! Jeg har vært på ferie, og ikke vært inne her på 4 uker. Har lest innleggene dine, og vil bare si at jeg føler med deg, og håper det går bra med deg. Ser du har fått en del svar, og har sikkert nå kanskje gjennomført senabort og tatt avgjørelsen om å se babyen....Tenkte bare fortelle deg litt om mine/våre opplevelser og erfaringer.

 

Jeg var gjennom akkurat det samme i januar i år. Babyen hadde Downs, pluss avvik i lårbein og veskeansamlinger. Det var en veldig tung avgjørelse å velge senabort. Men jeg fulgte magefølelsen min. Jeg hadde en veldig sterk følelse på at jeg kom til å få et barn med mange handikap, mer enn kun Downs, og at det kom til å bli et tungt liv både for baby og for resten av familien (har to andre barn på 4 og 7). Vi hadde en "smak" av hvordan det er å leve med et sykt barn med nr. 2. Hun var mye inn og ut av sykehus første året. Vi fikk kjenne veldig på at det er tungt å leve med et krevende og sykt barn, med usikre prognoser og mange ekstra behov. Jeg ville bare ikke tilbake dit.....

 

Jeg forstår at du synes det er et tøft valg å velge senabort, og du har kanskje allerede tatt valget. Min anbefaling er uansett og følge magefølelsen. I ettertid har jeg ikke angret på vår avgjørelse. Jeg føler ganske sterkt at det var et riktig valg. Det å føle at man har gjort det riktige tror jeg har hjulpet meg i sorgarbeidet i ettertid.

 

Det hjalp også å se babyen etter aborten. Følte jeg da fikk tatt et ordentlig farvel med lille gutten. Jeg "fortalte" han at "mamma er glad i deg, og at jeg var lei meg for at han ikke fikk komme til verden, og at jeg håpet han fikk det bra dit han nå kom, og at han alltid vil være i hjertet mitt". Det var ganske tøft siden det var vi som valgte bort livet hans. Men som sagt følte jeg det var det riktige valget både for han og for familien. Jeg er også veldig takknemmelig for at jeg fikk muligheten til å ta et valg. Det hadde vært et sjokk å fått et såpass sykt barn.

 

Jeg føler at det værste var å være midt i prosessen, der du har vært nå i juli. Usikkerheten, vente på svar, tunge avgjørelser, gjennomføre senaborten. I ettertid har jeg forsonet meg med at det gikk slik det gikk. At jeg var en av "de uheldige". Jeg fant også trøst i at jeg har to friske barn, men jeg klarte ikke gi slipp på tanken på nr. 3, og kjente et stort tomrom...

 

Etter 2 måneder ble jeg gravid igjen, og det hjalp nok litt på sorgprosessen. Men istedet gikk jeg inn i nye bekymringer; Var det nye barnet friskt? Frem til vi tok duotesten i uke 12, så klarte jeg ikke å forholde meg til graviditeten, og aller minst snakke om det. Jeg var kvalm og dårlig, men bet tennene sammen. Selv om jeg mange ganger tenkte at det er bedre å si hvorfor jeg var så dårlig form, hvorfor jeg ikke drakk etc, istedet for å skjule sannheten, men jeg hadde en sperre for å si de tre ordene: "Jeg er gravid". Jeg tror det var en måte å beskytte meg selv: hvis jeg bare ikke begynner å forholde meg til graviditeten, begynner å glede meg, så blir det mindre vanskelig hvis det ikke blir noe baby denne gangen heller. Først etter at vi fikk gode resultater på duo-testen begynte ting å løsne. Men jeg måtte gjennom fostervannsprøve og ordinær 18-ukers ultralyd før jeg virkelig klarte å begynne å snakke om det, og begynne å glede meg.

 

Alle prøver er fine, jeg er i fin form, magen vokser, jeg kjenner liv daglig og jeg gleder meg!! Grunnen til at jeg forteller dette er for å si (på en litt klisje-aktig måte): at det fins håp. Det er viktig å legge den vonde tiden bak seg, forsone seg med det som har skjedd og begynne å tenke fremover. Det vil alltid være et sårt minne, og du vil alltid ha et engle-barn som ikke fikk leve, men du vil få nye muligheter til å bli gravid, og neste gang vil det sikkert gå bra. Du får tenke (selv om det er tungt) at det var ikke meningen denne gangen. Det er ikke alle liv som som skal til denne verden.

 

Jeg håper det går bra med deg, og at du klarer å legge dette bak deg. Det er forferdelig tungt mens det står på, men jeg håper du klarer å se fremover. Lykke til videre! Hører gjerne fra deg hvis du orker å fortelle hvordan det har gått med deg.

[petronella_78_med spire =)]

Nå har jeg ikke vært her inne på BIM på lenge… har liksom ikke hatt så lyst på en måte…men senaborten er nå ”endelig” et forbigått kapittel…

Var på Riksen mandag til tirsdag, siste uken i juli. Etter 6 doser med Cytotec og 21 (!!) timer…kom den lille jenta vår ut. Hun var 24 cm lang, og veide 420 g…

Det føltes helt naturlig å se henne etterpå…noe verken jeg eller min mann angrer på.

Tok ingen bilder, da vi ønsker å heller ha bildet av henne som et minne.

Vi kunne jo tydelig se, at ben og armer var for korte og at hodet var væskefylt… Det var på en måte godt å se det med egne øyne, at det legene hadde konstatert tidligere.

Ble på en måte litt lettet over at vi hadde tatt det riktige valget.

 

Det er sant som dere sier at det føles aller mest tungt når man er midt oppe i situasjonen…alt føles så vondt, så uvirkelig, så håpløst… Nå er det 2 ½ uke siden, og jeg er tilbake på jobb igjen. (Var sykemeldt i nesten 2 uker). Gruet meg veldig til å møte virkeligheten igjen, men dette har gått over all forventning… Kollegane mine hadde blitt informert på forhånd, slik at jeg skulle slippe å få så mange spørsmål og kommentarer når jeg kom tilbake. Det var veldig ok. Er jo vanskelig nok som det er egentlig… det går jo litt opp og ned…noen dager føles helt mørke og man har ikke lyst til å stå opp engang…, mens det for det meste går greit.

Nå når hormonene er ute av kroppen, og kroppen er mer eller mindre tilbake til der den var før graviditeten…føles ting litt lettere. Er ikke like lei meg lenger, og det går liksom bedre for hver dag.

 

Så nå går vi rundt og venter på at vi skal inn på Riksen igjen, og få snakke med legene.

Fosteret ble jo obdusert, samt at jeg tok en FVP som vi skal få svarene på… Hvis de i det hele tatt har klart å finne noe.. Fikk dere noe svar?...på hvorfor dette skjedde??

Vi skal ikke inn dit før i slutten av september…og det syns jeg er veldig lenge å vente på en måte…, men på den annen side…så er jeg ikke klar for å begynne å prøve igjen før vi har fått tilbakemeldingene fra Riksen.

 

Kommer nok ikke til å bli helt kvitt sorgen før jeg eventuelt blir gravid på nytt… Føler på meg at en ny graviditet nå…kommer til å gi meg blandede følelser… Kommer nok ikke til å klare å glede meg før rutine-ul er utført, og jordmora kan konstatere at alt er bra…

Vi får vel kanskje litt oppfølging innen den tid også… evnt. morkakeprøve rundt uke 12 osv..

Så frem til det, får vi prøve å holde motet oppe, …tenke på litt andre ting…, forsøke å leve livet…som tross alt går videre etter noe slikt…

 

Godt å høre at alt går bra med deg UnaH. Ønsker det all lykke med graviditeten =)

 

klem

 

[UnaH]

Godt å høre fra deg, og godt å høre at du føler deg litt mer ovenpå. Håper du får noen svar i samtale med Rikshospitalet. Men det er ikke sikkert det kan forklares hvorfor det gikk som det gikk. Ofte kan det bare være helt tilfeldig. Mange spontanaborterer jo før uke 12, og da er det kroppen som ordner opp hvis det er noe galt med fosteret. For oss har ikke kroppen gjort dette, og vi blir stilt ovenfor valget selv...

 

Vi valgte ikke å obdusere fosteret, og har dermed ikke fått noen flere svar. Jeg vet ikke om det ville ha gitt oss så mye. Kanskje vi hadde blitt beroliget i forhold til det valget vi hadde tatt? Kanskje det hadde gitt oss noe mer fakta i forhold til sannsynligheten for avvik ved neste graviditet? Uansett så hadde vi jo tatt valget om abort, og kunne ikke tatt det tilbake. Vi fikk dessuten ingen anbaling om ikke å bli gravid på nytt, så da forsøkte vi på nytt. Men det ble også sagt at sjansen for å oppleve avvik ved neste graviditet var noen få % høyere når man har opplevd kromosomavvik en gang før. Hvis jeg husker tallene riktig så økte sjansen for trisomi 21-avik med 1:167 til 1:73 (basert på at jeg er 38 år). Men nå var det jo ikke dette som var diagnosen for dere....

 

Lykke til videre! Det går helt sikkert bra med å få et friskt barn, selv om det nok blir noen ekstra bekymringer i neste graviditet. I motsetning til de fleste andre har jo både du og jeg opplevd nært på kroppen at man ikke kan ta for gitt at det alltid skjer. Men det kommer helt sikkert til å gå bra!!

[petronella_78_med spire =)]

Nei, man skal virkelig ikke ta ting for gitt alltid…har jo fått erfare det.

Tror nok at hvis jeg blir gravid igjen, og det faktisk blir et friskt barn ut av det….så kommer jeg til å bli så utrolig takknemlig…og så utrolig lykkelig..!! Har begynt å se på alle barn som mirakler… Det er jo faktisk det de er, når man tenker på alt som skal gå bra i prosessen med å få de.

 

På hurtigsvarene fra FVP’en var svarene negative. Er vel trisomi 13,18 og 21 de tester for der? …altså tydet det ikke på kromosomavvik…, men det betyr jo ikke at det ikke er det… Finnes jo mange typer av slike avvik…ulike syndromer etc… Så vi får bare vente på svarene fra legene…

 

Jeg skal også ta glukosebehandling på Riksen når vi skal inn dit neste gang…for å sjekke om jeg har diabetes… Er det flere som har måttet ta dette?...de sjekker jo alle muligheter i en slik situasjon…

 

Nei, får bare satse på at det går bra neste gang, holde motet oppe… Vet jo at det blir verdt all smerte og tårer, den dagen vi sitter her med et velskapt barn i armene =)

 

Klem

 

[aube]

Jeg skal inn på riksen på torsdag for ettersamtale. Jeg har allerede fått vite at de ikke fant kromosomavvik på morkakeprøven, men andre resultat fra obduksjonen har vi ikke fått. Jeg er litt nervøs for dette, men hvis det var noe alvorlig som gjorde at vi ikke burde prøve å bli gravid igjen så burde de vel ha ringt?

Jeg skal også ta glukosebehandling når jeg er der. Fikk beskjed om at det var rutine ved senabort. Mer vet jeg ikke.

Skriver mer når jeg har vært der.

[UnaH]

Så rart! Jeg fikk ikke tilbud om glukosebehandling. Bare et skudd i blinde: jeg har lavt stoffskifte. Vet at dette kan gi hjerneskade på fosteret hvis man ikke blir medisinert. Jeg går til ekstra oppfølging for å justere medisinbruken. Den økes som regel alltid under graviditeten. Hvis du har lavt stoffskifte, kan kanskje dette ha påvirket graviditeten??? Kan jo være verdt å spørre. Lavt stoffskifte avdekkes av en enkel blodprøve.

 

Lykke til videre både Aube og Petronella! Håper det kommer til å gå bra med dere, og at vi alle tre kommer til å oppleve livets største mirakel:-) Føler jeg har kommet et godt stykke på vei med fine resultater på fvp, men det er jo fortsatt mye som kan skje....er i uke 22 nå...

[petronella_78_med spire =)]

Jeg har ikke lavt stoffskfite. Det har blitt sjekket på blodprøver et par ganger. Men jeg har en gang tidligere hatt mangel på vitamin B12...som igjen er viktig for arvestoffene (altså kromosomene)... Mulig at jeg har mangel fortsatt..., men at det har blitt "skjult" på blodprøvene fordi jeg har gått lenge på Folsyre... (det kan nemlig skje har jeg lest...)

 

Dumt å spekulere for mye på hva det kan være...får bare smøre oss med tolmodighet og vente på svarene fra FVP og obduksjonen...

 

Det er i dag 3 uker siden aborten, og jeg føler meg faktisk ganske bra..til tross for forholdene.. Har fått den værste smerten på avstand føler jeg...selv om det jo er tider innimellom hvor jeg blir trist og lei fortsatt... Slik vil det nok være en stund.

 

Har ikke sluttet å blø enda... Hvor lenge blødde dere etterpå? ..er så redd for at jeg har fått en eller annen infeksjon... syns liksom blodet er så "slimete"... Er langt fra noen vanlig mens hvertfall.. (beklager detaljer...) Har ikke vondt noe sted, bortsett fra litt menssmerter innimellom.. Er det normalt??

Har bestilt time på Volvat for å få sjekket dette....skal dit på torsdag...

 

Aube...hvordan gikk det hos legene? Fikk dere noe svar?

 

UnaH...det går helt sikkert bra denne gangen =) Sjansen for at noe slikt skjer to ganger er jo svært, svært liten..heldigvis!!

Ønsker deg all mulig lykke til =)

 

klem

 

[aube]

Hei

Godt å høre at det går bedre med deg. Jeg har det ikke så verst jeg heller. Har lyst til å bli gravid igjen selv om tanken også gjør meg ganske redd..

Jeg blødde ganske mye i to uker og så litt i en uke til. Så egentlig i tre uker. Tror du får feber hvis du har infeksjon, så det er sikkert ikke det. Har lest om andre her inne som har blødd i ukesvis.

Jeg skriver mer når jeg har vært hos legen på torsdag. Får prøve å ikke tenke for mye på at noe kan være galt med meg fram til det. Den diagnosen fosteret vårt fikk (urinblærefeil og cyste på navlestreng bl.a.) sa de at de ikke hadde funnet noen grunn til ved andre tilfeller, så vi får sikkert ikke så mye mer svar enn vi har fått til nå. Vi får se..

[petronella_78_med spire =)]

Lykke til i morgen Aube. Håper de kan gi deg/dere noen svar iallefall =)

 

[aube]

Hei igjen

Nå har vi vært på Rikshospitalet til samtale. De hadde funnet innsnevring eller klaff som gjorde at fosteret ikke kunne tisse og som gjorde at blæren ble større og større. Fosteret hadde ikke kunnet utvikle nyrer blandt annet. De hadde også funnet misdannelser på penis og tett endetarmsåpning! Det var ikke forenelig med liv, men de ser ikke på det som noe som kan gjenta seg Det eneste de var litt "overasket" over var det med endetarmen. Alle de andre tingene henger vanligvis sammen. De tror ikke at den siste feilen heller kan være genetisk, men de har mindre erfaring med dette, så vi får time til genetisk veiledning hvis vi vil. Det kommer vi nok til å gjøre. Det kan ikke skade.

Det var litt tøft å komme opp dit igjen, men samtidig føler jeg at det nå er et avsluttet kapittel selv om det selvfølgelig ikke er glemt. Legen var positiv og sa at hun var sikker på at vi kom til å få et friskt barn til slutt. Jeg kommer til å ta med meg de ordene og tenke masse på det.

Så nå må vi bare finne veien videre og krysse fingre og tær for at vi blir gravid igjen og at det går bra da. Det er mitt aller største ønske!

[petronella_78_med spire =)]

Ønsker deg all lykke til i verden aube. Håper lykken smiler til oss begge nå neste gang.

Jeg gruer meg litt til vi skal inn på Riksen og få svarene i slutten av september. Syns det er så fryktelig lenge å gå å vente...

 

Hvordan har det forresten vært med oppfølging fra Riksen etter senaborten?

Jeg har ikke hørt noe som helst...hadde kanskje trodd at de kom til å ta en tlf og høre hvordan du har det..etter et par uker eller sånn...

Men nei, har ikke hørt noe.

De hadde vel iallefall ringt dersom de hadde funnet noe alvorlig galt genetisk på fosteret??...slik at vi ikke blir gravide på ny, før vi skal inn til samtalen... Det kan jo faktisk skje...

Huff, tenker alt for mye... Det går for det meste greit, men...jeg tenker jo på det som har skjedd i større eller mindre grad, hver dag...

 

 

[aube]

Hei igjen

Når det gjelder oppfølging fikk jeg en telefon fra jordmora to uker etter at jeg fødte. Det var egentlig litt fint for da kunne jeg spørre om praktiske ting som jeg lurte på. Ellers hørte vi ingenting, men de hadde jo ikke funnet noe heller. Jeg tenkte at hvis de hadde funnet noe som var så alvorlig at de måtte fraråde oss å prøve igjen (hva det skulle vært vet ikke jeg, men man tenker så mye) så ville de ringt.

Hvis du syns det er lenge å vente så kan du jo ringe dit. All info om deg og den lille ligger sikkert allerede inne på dataen der oppe. Men hvis du klarer å vente så er det best å få vite svarene når dere er sammen med en lege. Da kan man jo spørre og få svar med en gang. For meg var det kjempeviktig at legen var så positiv til at vi kunne få det til neste gang, for jeg må jo innrømme at jeg lurer litt nå etter to "vanlige" og en senabort.

Nå venter jeg på den andre menstruasjonen siden fødselen. Kjenner at dette er ei tøff tid. Husker fra de to andre abortene også at tida rundt den andre mensen var verst. Når den første kommer er man bare glad for at ting fungerer. Når den andre kommer har man vel allerede begynt å håpe bittelitt igjen. Kanskje det er derfor det er så vondt. Mye følelser kommer tilbake.

Nei du. Det er vel egentlig ingen grunn til å ikke prøve igjen hvis du klarer tanken på å gå gjennom et svangerskap etter dette? Det kan vel ikke være noe de kan si der oppe som skulle gjøre at du ikke kan prøve igjen. I verste fall blir det jo snakk om morkakeprøve neste gang. Og den kan de vel ta ganske tidlig.

Masse lykke til til deg også!! La meg høre hvordan det går med deg.

[petronella_78_med spire =)]

Ja, for hver mens man får etter den første etter en abort, blir det på en måte "værre og værre"... Er vel lett å tenke for mye på at "man skal få det til" også...noe som resulterer i at man ikke blir gravid heller..

Tror faktisk psyken han masse å si...

 

Jeg tror nok jeg klarer å vente til vi skal inn på Riksen om 3 uker...selv om jeg gjerne skulle hatt alle svar nå med en gang...

(Hvorfor venter de egentlig så lenge som 8 uker etter senaborten med å gi svar...det tar vel ikke sååå lang tid??)

Jeg har ikke fått så mye som en tlf fra noen på Riksen...og det syns jeg i grunn er ganske dårlig.

....men, men...jeg kunne jo ringt jeg også...selvfølgelig..

 

Nå ser det ut til at jeg har fått mensen allerede...

Gikk først i nesten 4 uker med renselsen...så ble det helt borte i nesten en uke....og nå blør jeg plutselig igjen... Friskt blod...

Skjønner ingenting jeg... Er jo bare 5 uker siden...kan jeg allerede ha fått mensen tilbake??

 

[kakkabette mai10+april12]

Hei Petronella!

Føler virkelig med deg i denne tida, jeg var igjennom det samme i mai (står om det lenger ned på dette forumet).

Ang. mensen så fikk jeg den igjen etter snaue seks uker. Blødde i 3,5 uke etter aborten, merket eggløsningen dagen etter (pleier å ha mer smerter med den enn selve mensen...), og da visste jeg at det var to uker til mens - og det stemte.

 

Syklusene har fungert som vanlig etter det, men vi ville vente med å prøve på nytt til over sommeren, fordi vi flyttet for 3 uker siden (til et ultra-barnevennlig strøk... hvor det første barnet jeg møtte spurte hvem jeg var mammaen til...), med alle de tunge løftene det fører med seg. Deretter ble jeg vepsestukket, og kort fortalt ble det legevakt, pencilin og allergitab. - og ANGREPILLE... -fordi jeg leste noen timer for sent at de allergitab. kunne forårsake fosterskader... - og dén tilleggs-bekymringen hadde jeg ikke orket om jeg hadde blitt gravid! Skal iallefall ikke ha med noen ytre påvirkninger som kan avgjøre sånt...

 

Ønsker deg lykke til videre utover!! Du er jo over den verste kneika nå, men de vil jo være i tankene våre for alltid...

 

Aube - jeg er her, men har ikke vært noe aktiv på disse sidene etter sommeren. Men har lest det du har skrevet, og er glad for å se at det går bra med deg. Du er flink til å sette ord på hvordan det går, og jeg kjenner meg godt igjen. Skulle hatt termin om 1 1/2 mnd, og 5 stk. på jobben skal ha barn mellom oktober og februar, så det er ingenting jeg heller ønsker enn å bli gravid igjen... Håper det er smittsomt... :-)

 

Vi krysser fingre for at det ordner seg for oss alle!!!

 

God klem

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg spør, men har lest igjennom en del av innleggene fordi jeg har en nær venninne som nylig har hatt en senabort, og tar dette veldig tungt, og jeg ønsker å vite en del om temaet for å kunne vøre en støtte for henne. Når du/dere skriver at dere har vært igjennom 2 MA (Medisinsk Abort?), har dette vært "frivillig" abort eller en abort man har tatt pga. feil på fosteret? Spør bare for å slippe å lure, håper jeg ikke støter noen.. Føler så utrolig med dere alle sammen!