Senabort etter mange avvik på UL uke 19...

[petronella_78_med spire =)]

Var på rutine-UL i uke 19, hvor jordmor kunne konstatere for kort lårben (tilsvarte 3 uker kortere enn jeg er på vei), væskeansamling i hjernen og noe feil med hjertet.

Mer ville hun ikke si, og henviste oss videre til Rikshospotalet med det samme.

Fikk time der dagen etter, og legen kunne konstatere de 3 avvikene jordmoren hadde funnet etter kun kort tid med UL-apparatet. Han fant også flere ting som ikke stemte.

Bl.a har jeg for mye fostervann (eller hvertfall på grensen til ”for mye”)…, navlestrengen mangler en blodåre som gir næring til fosteret, mulige avvik på utviklingen av hendene til fosteret…, fortykket hud i nakken/nakkefold, for trang arterie fra venstre hjertekammer…

 

Jeg husker ikke alt engang…, men alle de tingene han fant var indikatorer på komosomfeil.

VI tok en fostervannsprøve, som vi nå venter på svaret på… Uansett, så kommer ikke svaret til å spille noen rolle, da vi kommer til å velge å avbryte svangerskapet. Legen skjønte det på oss, omtrent uten å spørre…

 

Dette er det værste jeg har vært med på noen gang…og enda er det ikke over. Må jo også sette i gang fødselen, og få ut fosteret på vanlig måte…noe jeg gruer meg utrolig mye til. Håper inderlig at jeg slipper å møte noen nemd for å forklare meg om hvorfor vi ønsker svangerskapsabrudd… Har lest litt i ”Lov om svangerskapsavbrudd…” og det virker så utrolig ”brutalt”….Belastningen med dette er jo stor nok fra før av… Det er jo ikke slik at vi ikke ønsker barnet…det har jo vært ønsket så veldig lenge (har i tillegg prøvd en stund på å bli gravide også)… Men ønsket har jo selvfølgelig vært om et friskt barn…

Da vi fikk høre om alle avvikene vårt lille foster har, falt verden i grus…

Nå ønsker jeg bare å få det hele overstått, slik at sorgprosessen kan starte ordentlig, og at vi etter en stund kan få lagt dette bak oss..

Får bare tro at det er en mening med det som skjer… selv om det er helt fryktelig når man er midt oppe i det.

 

Dersom det er andre som har opplevd lignende, ønsker jeg gjerne å komme i kontakt med de. Ser for meg at tiden etter aborten (huff, for et forferdelig ord…) kommer til å bli ganske så tøff…og det hadde vært greit å snakke/skrive med noen som har opplevd det samme…

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg,

 

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Vi valgte også å avbryte svangerskapet, da var jeg i uke 17 og det er nå 14 dager siden. Vi fikk vite mye av det samme som du beskriver, og til slutt hadde vi ikke lenger et valg. Vi har hele tiden tenkt på det lille barnet, og de lidelsene vi har gjennomgått i denne prosessen er ingenting mot hva barnet ville gått gjennom. Du kan lese flere innlegg under Sen abort, og selv om det er en fattig trøst når man står midt oppi det så er vi flere som har opplevd det samme. Du kommer gjennom det, men la deg selv få sørge og gråte. Det har gått litt bedre for hver dag som har gått, men dette er det tyngste jeg noensinne har opplevd. Heldigvis har vi fått masse støtte og hjelp fra familie og venner, men det er likevel bare de som har opplevd det samme som virkelig forstår hvordan dette føles.

 

Du må bare spørre hvis det er noe du lurer på så skal jeg svare deg så godt jeg kan. Jeg kan forsikre deg om at alle vi kom i kontakt med på sykehuset har vært utrolig dyktige, omsorgsfulle og hatt full forståelse for valget vårt. Da vi møtte abortnemda (som bestod av en overlege og sykepleier) var det kun forståelse for valget vårt. Legen anbefalte meg å se barnet, noe jeg i begynnelsen ikke ville, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Det er nok lettere å komme videre i prosessen, og kanskje du vil plage deg selv med "fantasibilder" om hvordan fosteret så ut. Den lille jenta, i vårt tilfelle, så helt perfekt ut, og det var på mange måter godt å avslutte det slik. Vi tok også noen bilder, og det har blitt ett sårt men viktig minne.

 

 

Stor og varm klem til deg,

 

MIA

 

[petronella_78_med spire =)]

Takk for svar =)

Vet jo at det er mange andre som har gjennomgått det samme vi nå gjør… Slike forum som dette er jo en stor trøst oppe i det hele. Å dele sine opplevelser med andre, og å lese hvordan andre har hatt det underveid og i tiden etterpå.

Er ikke så lett å snakke med andre som ikke har opplevd noe lignende… De sier stort sett ”er det noe jeg kan gjøre, så bare si i fra”…”det var trist” osv…de vet jo ikke hva de skal si…

 

Jeg håper nå at vi kan få utført/gjennomført aborten så snart som mulig… Min største skrekk nå, er at sen-aborten blir stoppet av nemda… Er jo straks 20 uker på vei, og det blir jo strengere og strengere krav til å få utført et svangerskapsavbrudd desto lengre tid det går… (naturlig nok) Men dersom det er slike medisinske årsaker kan de vel ikke stoppe dette??

 

Midt i det hele føler jeg også en viss lettelse/”glede” over at vi fant ut dette nå, og ikke når barnet ble født… Må være mye verre å gå hele svangerskapet ut, for så å få beskjed om at det ikke er liv laga…

 

Du sier du ikke angret på at du så fosteret/babyen etter fødselen… Jeg har nesten bestemt meg for at jeg ikke vil se han/hun (vi vet fortsatt ikke hva det er)…, men jo mer jeg tenker på det etter å ha lest om det her inne…så tror jeg at jeg kommer til å endre mening. Dette er jo tross alt et barn vi har ønsket oss så inderlig…

 

Hva skjer forresten med fosteret etterpå? Blir det begravelse? Er det noe alle må ha?

…hva skjer i tilfelle med det dersom vi velger å ikke ha noen seremoni?

 

…er så mange spørsmål som svirrer rundt i hodet om dagen, så man kan bli gal…

 

Får håpe at i neste svangerskap, som da blir det 3. (mistet første gang i MA i uke 8), at alt blir normalt…at alle gode ting er tre =)

 

[Anonym bruker]

Jeg også er veldig lettet over at vi fant ut at noe var galt på dette tidspunktet. Vi gikk til privat UL, og selv om det var grusomt å få vite sannheten så er det veldig viktig med ærlige svar midt oppi det hele. Vi ble sendt videre med en gang, og har fått alle svar så raskt de har kunnet. Senaborten skjedde to uker etter den første UL. De vet jo at det er en grusom påkjenning å gå slik og vente, så de gjør alt de kan for at du ikke må vente mer enn nødvendig.

 

Jeg er nesten helt sikker på at du får innvilget senabort. Og når dere er kommet så langt i prosessen så er det ingen som vil prøve og fraråde dere dette eller be om begrunnelse. Det sier seg jo selv hvorfor dere er der. Legen vi snakket med fortalte hva som ville skje fysisk, og han rådet oss til å se barnet. Du kan også be om at de tar et bilde av det lille barnet, hvis du ikke orker se det der og da. Men jeg tror det er viktig for å komme videre, og dessuten er jeg nesten sikker på at jeg ville slite med masse spørsmål i etterkant hvis jeg ikke så barnet. Hvis barnet ser skadet ut så vil de fortelle det før dere får se, eventuelt pakker de det inn. Dattren vår så helt perfekt ut, hun var bare så bitteliten, og huden var litt gjennomsiktig. Det var selvfølgelig grusomt trist, men kan det egentlig bli verre? Vi hadde henne rundt en times tid inne hos oss, og tok også selv noen bilder. Det var en verdig avsluttning, og det var da det gikk opp for meg at jeg ikke lenger var gravid. Det så ut som om hun lå og sov...

 

Men husk at du må ta det valget som er riktig for deg, og det er det bare du/dere som kan avgjøre.

 

Hvis dere ønsker det (da skriver dere under på noen papirer i møtet med abortnemda) vil barnet bli obdusert. Senere vil vi bli kalt inn til en samtale med lege for å gå gjennom denne. Vi ønsket at barnet skal bli gravlagt i en felles minnelund. Akkurat det syns jeg er veldig godt å tenke på nå, at hun ikke vil bli alene. Gravstedet er helt anonymt, og vi vil få brev om når gravleggelsen vil skje (senhøsten en gang). Det blir ingen gudstjeneste eller minneord, men ettersom flere barn blir lagt ned samtidig så vil det kanskje også være flere foreldre tilstede.

 

Hvis dere ikke velger minnelund, tror jeg sykehuset velger det likevel. De behandler fosteret på en veldig verdig måte. Det er først etter uke 24 man må ha egen begravelse, men jeg er litt usikker på det.

 

Jeg vet ikke enda om vi vil være tilstede der den dagen. Føler at jeg må sørge, og så legge dette bak meg. Dette er en forferdelig vond erfaring å ta med seg videre i livet, og det er klart den vil prege meg. Men jeg tenker på det lille barnet, og at hun fikk slippe å lide. Hadde hun overlevd fødselen ville hun ikke levd mer enn dager eller uker. Derfor følte jeg ikke at det var valget om å avbryte svangerskapet som er vanskelig, men å akseptere at dette skjedde. Det har vært så tomt dagene etter, man må jo innstille seg på at man ikke skal bli foreldre igjen, og det tar tid.

 

Dere får antageligvis en time med en sosionom på sykehuset som vil fortelle dere alt dette. Hvis du har spørsmål så ta det opp da. Husk at ingenting er for "makabert" å spørre om - det er bedre å få svar nå enn at du skal gå med ubesvarte spørsmål resten av livet. Det var også derfor vi til slutt ville se barnet, jeg var så redd for at jeg hadde fått noen slags skrekkbilder i hodet hvor barnet var hardt skadet osv. Og uansett så er dette deres barn, og det var godt å få se henne og si et slags farvel, selv om det høres helt hjerteskjærende ut.

 

Alt det fysiske i ettertid av aborten har gått veldig fint. Det var tungt den første ukene, tårene rant og jeg kjente et forferdelig savn. Det er jo masse hormoner i kroppen som herjer også. På sykehuset fikk jeg en pille som stoppet fysiske ting som melkeproduksjon. Har hatt litt mensenlignende smerter, og blødninger.

 

Du er gjennom det aller tyngste nå, ventetiden er grusom. Men husk det du sier, det ville vært forferdelig å få vite dette etter 9 mnd graviditet, og så kanskje bare få beholde barnet en kort tid. Vær snill mot deg selv og ta godt vare på hverandre i tiden som kommer. Jeg har funnet mye trøst i innlegg her inne. Og så har jeg tatt en dag av gangen. Jeg håper vi får et barn til med tiden, men nå er jeg bare utrolig takknemlig for den lille jenta på 3 jeg har fra før av. Det er mange ting som blit bagateller etter dette, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg setter utroli pris på det jeg allerede har, og dette har lært meg at livet kan gå en helt annen vei enn planlagt.

 

Skal tenke masse på deg i tiden som kommer, og så "prates" vi sikkert her inne

 

stor klem fra

MIA

[Anonym bruker]

Veldig tøff situasjon dere er i nå. Det er umulig å sette seg inn i hvordan det er for dere!

Jeg har ikke vært i samme situasjon men har en sønn med kromosomfeil som "ikke skulle vært født". Men han er en sterk liten gutt som har det bra, enn så lenge.

Men jeg vil anbefale deg å se babyen din etterpå. Jeg har vært snart 3 mnd på nyfødt intensiv og har snakket med mange sykepleiere der og har snakket med mange foreldre som har opplevd dødfødsel. Og alle sier det samme, at de er glade for at de har bilder og har sett babyen sin. Det har hjulpet dem veldig med bearbeidelsen av det som har skjedd. For du har jo en baby i magen som er din og han/hun vil alltid være en del av deg og familien uansett.

Dette er jo ting som skjer av og til og det er faktisk ingen selvfølge å få friske barn, det har hvertfall jeg lært. Det er bare noe man må leve med og si til seg selv at ok- denne gangen var det min tur. Det skjer med flere enn du tror, det har hvertfall jeg erfart når man står midt oppe i det selv.

Lykke til og ta i mot all den hjelp dere kan få!!

[petronella_78_med spire =)]

Det er på en måte veldig godt å høre at det er flere som har gått gjennom akkurat det samme...og jeg må si MIA, at du virker utrolig sterk.

Når man er midt oppe i dette, har man på en måte ikke så mye annet valg heller...man føler seg så utrolig hjelpesløs.

 

Føler i alle fall at oppfølgingen fra Riksen har vært veldig bra så langt.

Legen som undersøkte fosteret, ringte meg i går kveld og fortalte at de hadde fått de første svarene på fostervannsprøven. Prøvene var negative for de tre vanligste kromosonfeilene visstnok... For å få svar på om det var andre typer kromosonfeil, vil det ta ytterligere 14 dager...

Men så lenge har ikke vi "tid" til å vente... Fikk også beskjed om at de ønsket å ha meg/oss inn på ny kontroll til uken... Da er det en annen lege som skulle se på fosteret.

Legen sa også at han hadde ikke hatt noe problem med å innvilge en avbrytelse av svangerskapet selv om det ikke er kromosonfeil...det er jo så mye som ikke stemmer uansett.

Svar fra nemda kunne jeg antagelig få samme dagen jeg skulle inn til kontroll, eller dagen etter...slik at ting får gått sin gang. Syns det er helt uutholdelig å gå rundt slik å vente....når man vet hva som kommer... Magen blir jo ikke noe mindre, og jeg har nå begynt å merke at det er noe der inne... Vil nå bare ha dette overstått... jo før jo bedre...

 

Jo mer jeg tenker på det, jo mer sikker blir jeg på at jeg har lyst til å se barnet.... Som du sier, kan man i ettertid komme til å få for seg alle mulige rare bilder/fantasier om hvordan barnet kan ha sett ut... Da er det sikkert bedre å ha sett det...selv om det kommer til å bli utrolig tøft.

 

Du er veldig heldig MIA som har en liten jente fra før =) Det må være en utrolig styrke oppe i det hele..., og ikke minst tenker du nok at hun er et lite mirakel (mer enn noen gang før).

Jeg ble selv tante for en ukes tid siden..., til en liten nydelig, perfekt gutt! Så det er jo også svangerskap som går bra =) ...de aller fleste gjør jo det =)

Får trøste meg med at det neste gang, antagelig kommer til å gå bra. Selv om jeg nok tror vi kommer til å vente litt med å prøve igjen. Må få sørget ferdig først, på en måte. (...selv om jeg ikke tror jeg noensinne kommer til å komme helt over dette).

 

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Hei!

 

Veldig tøff situasjon du har havnet i nå, og desverre vet jeg mye om hvordan det er. Forskjellen er at jeg gikk nesten hele svangerskapet og fikk først vite om avvikene i uke 33. Da anbefalte legene å avbryte så fort som mulig for å minke komplikasjonsfaren for meg. Jeg gikk likevel til uke 36 og fødte da en gutt som var forventet å dø med det samme. Han levde i 2,5 mnd. Hadde jeg fått vite om alt dette i uke 19 hadde jeg også fått råd om å avbryte. Jeg er så inderlig glad for at ingen så dette før de gjorde, for da fikk jeg noen dyrebare uker med gutten min. Han hadde en sjelden kromosomfeil og en a4-side med diagnoser. Store hjerneskader, hjertefeil, leppe-kjeve-ganespalte og mye annet.

 

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å se babyen din, hold ham/henne og ta bilder. Er redd du kommer til å angre sykt hvis du ikke gjør det.. Du trenger kanskje disse minnene til å bearbeide sorgen. Ikke stress med å legge det bak deg kjære deg, det vil gjøre vondt verre. Ta det som kommer, ikke skjul det. Dette er traumatisk! Du vil trenge å bearneide det. Kanskje går det fort, kanskje sitter det i lenge. Uansett vil du nok bære dette med deg i all evighet.

 

Mange klemmer til deg og dine, og tanker til din lille i magen..

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Hei igjen.. Ser nå at det er noen dager siden du skrev dette.. Vet ikke hvor i prosessen du er nå da, men håper du har det greit..

 

Klem

[petronella_78_med spire =)]

Det er i dag 3 uker siden senaborten.

 

Ble en noe mer dramatisk opplevelse enn jeg hadde ventet... Morkaken løsnet bl.a og jeg mistet 1,5 liter blod... Måtte få blodoverføring, og attpåtil vare og rakk dette i hele 21 timer...før det endelig var over. Da var jeg så sliten og omtåket av medisiner og lav blodprosent...at jeg såvidt husker lille jenta vår... (Fotografen på RIksen var på ferie, så ikke får vi noe bilde av henne i ettertid heller...)

Kunne i hvertfall se at lårbenet var kort, og at hodet og magen var væskefylt..akkurat som legene hadde sagt.

 

Har nå klart å begynne å jobbe igjen. Den første uken var værst...hormonene raser og man gråter hele tiden...(føles det som hvertfall). Litt godt å komme inn i en "normal" hverdag igjen... Det går litt opp og ned for hver dag, men...livet må gå videre. Kommer selvsagt aldri til å glemme dette..., men det er godt å nå ha fått det litt på avstand..

 

Blødninger og litt menssmerter har jeg enda...nå 3 uker etter... Er det normalt?? ...det som kommer ut er også veldig slimete og blodig/blankt om hverandre (beklager detaljer)...skal det være slik?

 

Om 5 uker skal vi inn til Riksen igjen og forhåpentligvis får vi noen svar på hvorfor dette skjedde... Gruer meg litt til den dagen merker jeg...

 

 

[GuriMalla - ♀♂♂]

Har lurt litt på hvordan det gikk med deg. Håper dere får god oppfølging, det er viktig tror jeg å få bearbeidet følelser etter å ha vært gjennom noe sånt.

Men jeg tenker det må blir godt å få vite hva som var galt også. Da kan man slå seg til ro med det og ikke gå og gruble på det i ettertid. Er det kromosomfeil så finnes det jo ingen kur for det og feilen oppstår jo helt i starten av celledelingen.

Det med blødninger og sånt er vel som etter en vanlig fødsel, en renselsesprosess må jo gå sin gang uansett, så det er sikkert helt normalt.

Tenker du noe på et nytt svangerskap eller er det veldig skummelt nå?

[petronella_78_med spire =)]

Jeg og mannen min har mest lyst til å begynne å prøve igjen så fort som mulig... Har spurt litt rundt, når det er greit å begynne å prøve igjen...og har fått så forskjellige svar..

Noen sier at vi bør vente 1-2 menssykluser, mens de på Riksen sa at det ikke var noen grunn til å vente i det hele tatt dersom vi følte oss klar for det psykisk.

Er selvføgelig veldig redd for at det kan skje noe i neste svangerskap, og kommer nok ikke til å klare å glede meg før rutine-ul er overstått, og de kan konstatere at fosteret er friskt...

 

Tror forsåvidt vi kommer til å vente til etter vi har fått svar fra legene etc. Dersom det er noe med meg eller mannen min, som har forårsaket dette...er det jo best å få vite det i forkant. Kanskje det er noe vi kan gjøre for å bedre vilkårene f.eks. Håper bare det ikke er noe galt med oss... Vi er jo tilsynelatende friske og raske begge to =) ...men det kan jo være skjulte ting i gener etc... Huff, man tenker for mye i en slik situasjon...blir litt smårar...

 

Tror ikke savnet og smerten helt vil gå over før jeg blir gravid på ny..

 

[GuriMalla - ♀♂♂]

Tror ikke det er noe i veien for å prøve når dere føler for det. Kroppen vil ikke ta i mot noe før den er klar uansett.

 

Er det er kromosomfeil så er det jo en feilkobling som skjer helt i starten av befruktninga og det har sjelden noe med foreldrene å gjøre. Dere kan jo be om genetisk veiledning uansett, bare for å være på den sikre siden. Du vil også få tilbud om blodprøve og ul i uke 11-13 for å oppdage kromosomfeil og forstervannsprøve.

 

Jeg har en sønn med alvorlig kromosomfeil og min første tanke da han ble født og vi fikk vite om det var at jeg ville ha en baby til med en gang. Det er en slags overlevels.-esinstinkt det tror jeg. Lykke til med prøvinga! :-)