April: Jeg skal ikke klage (egentlig) siden jeg endelig er gravid, men FY F for en forgrusom helg!!!

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Som noen av dere kanskje (??) husker hadde jeg hyperemesis da jeg gikk gravid med Matilde. Har jo vært forberedt (trodde jeg) på at det kunne komme denne gangen også, men det går jo jaggu ikke an å forberede seg på sånt... Begynte så vidt å bli kvalm når det nærmet seg slutten på juni, og ble sykemeldt fra 30. juni og to uker frem - da var jeg skikkelig kvalm, men i motsetning til sist kunne jeg døyve det litt ved å spise ofte. Lå som et slakt på sofaen hele dagen likevel, og min hypersensitive luktesans tåler bare ikke kroppslukta til Matilde (*griiiin*). Eller noen andre lukter i huset sånn egentlig. Men i helga har det virkelig toppet seg. Kjente på fredag at kvalmen begynte å endre seg - jeg orket ikke "sikkerhetsmaten min" (rugsprø med ost - kunne spise det forrige svangerskap også), og da orket jeg INGENTING. Gubben kom hjem med 150 i feber og sovna på sofaen (hadde heldigvis først organisert farmor til å ta seg av Matilde resten av dagen) så der lå vi da, på hver vår sofa. Ingen orka å gjøre noen ting - jeg ble dritsulten men orka ikke tanken på mat. Matilde kom hjem til barnetv og det var bare en felles kraftanstrengelse som fikk henne i seng.

 

Dagen etterpå var gubben litt bedre, men han hadde våknet (våknet av det jeg også) i løpet av natta med skikkelig raufoss - sprøytelakkerte dassen med jevne mellomrom resten av natta og dagen etterpå (og dagen etterpå). Orka ikke mat han heller, men litt mer oppegående enn meg - jeg ble liggende til sengs hele dagen og det eneste jeg fikk i meg den dagen var en appelsin og en skive med smør til et halvt kokt egg (hvilket er overraskende; egg er jo noe av det jeg alltid får noia av hvis jeg ikke er helt god).

 

Natta igjen, og sånn i 2-tiden begynner Matilde å grine, snakke om at hun ikke vil sove mer, at det er sjørøvere i senga hennes osv. Hun er megavarm!! Ender etter et par timer med at hun kommer inn i vår seng. Har ikke noe skikkelig termometer, eneste jeg har er det jeg har brukt for å måle basaltempen med (ifbm babyprøving) som bruker et halvt århundre på å lese av riktig temp, og dette får jeg bare så vidt lagt under armen hennes. Innen hun nekter å måle mer har den kommet opp i nesten 39. Fikk tvunget i henne litt flytende Pinex før hun sovnet igjen. Søndagen gikk med (for meg) til å ligge i senga og (for gubben og febra) å ligge på sofaen og se tegnefilm hele dagen. Fy fader så dårlige vi var alle mann!

 

I går ble hjemmedag på Matilde (til tross for at all feber og mangel på form var borte viste det seg), Øyvind hadde litt krise på jobb så jeg skulle være alene hjemme med henne 1 time før han skulle prøve å få svigermor til å komme opp å være avlastning. Ringte etter 1 time og sa han ikke fikk tak i svigermor - jippi. I tillegg kom han over 1 time senere hjem enn planlagt fordi hun som skulle til legen hadde brukt så lang tid. Eneste jublende i går var at jeg fikk sykemelding over telefon - slapp legesamtale! Så nå kan jeg se frem til resten av juli i samme track som nå, og jeg vil bare grine. Det svir i halsen (etter oppkast og sure oppstøt), magen kramper seg (i mangel på mat?), jeg er konstant tørst, men kan ikke hive innpå for da kommer det i retur. Å levere Matilde i barnehagen om morran er virkelig på kanten av hva jeg kan makte (brekker meg før under og etter) og å dusje er en kraftanstrengelse jeg bare klarer 2. hver dag. Jeg syns SÅÅÅÅ synd på meg selv og fatter ikke hvordan jeg skal holde ut i 10-11 uker TIL (så lang tid det tok sist). *snufs*

 

Alt er jo worth it in the end, men fy flate så lang veien er underveis...

[Lykkelig mamma...]

Huffda, jo du har GOD grunn til å klage!! Høres ut som et mareritt... Sist hadde du kun deg selv å ta hensyn til, nå har du ei lita snuppelure i tillegg, og når da gubben i tillegg "tar kvelden", ja da er tusen og ett ute... Huff, sender deg Ritz-kjeks i tankene mine, det er det eneste jeg greier å få inn (og bli værende) når jeg er kanonkvalm... Prøv sitronbrus eller Cola også, magen har godt av syra... Men skjønner det ikke er lett å få ned noe når det er så ille...

 

God bedring vennen!! Du har ALL min sympati...

[Lykketrollet 05♂+06♀+10♀]

Vet du, du har sååååå lov til å bli lei det derre der! Har vært der to ganger selv ( dårlig 6 mndr begge svangerskap, og har fått både gutt og jente, så nå er det ingen mulighet for å slippe unna ved senere svangerskap...), og selvfølig er man kjempeglad for å være gravid, men den vanvittige kvalmen og oppkast bare du tenker på mat (eller når mannen din er så idiot at han lager seg noe å spise) er det ingen som kan like!

 

Har du prøvd alt som er å prøve? Alle kjerringråd, og alt på apoteket? Neste gang vil jeg prøve akkupunktur tror jeg, har hørt mange som sier det hjelper, så alt skal prøves.

 

Lykke til Yaddaline!

 

Ps! Det eneste oppmuntrende legen min kunne si var at ved så voldsom kvalme var hormonene så voldsomt i sving at sjangsen for å miste var veldig liten. Det er vel det eneste positive...

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Tusen takk for støttende ord, jenter ;o)

Kan jo bare tilføye at det toppet seg i går; snuppa datt i bhg (og de som jobbet der kan umulig ha fulgt med for de gav kald klut til hodet) og det viser seg at hun har knekt kragebeinet. Tenkte at "jaja, legen sa jo hun kunne gå i bhg som normalt", men neida - alt gjør jo vondt for henne stakkar! Auet seg masse i søvne, panikk for å reise seg fra senga for det var jo dritvondt, au å skifte genser, au å gå (? det må da være psykisk?). Stakkar lita, go'jente... Farmor kommer heldigvis opp når hun har stått opp og gått tur med hunden sin, så kan jeg køye igjen - takk gud for tidligpensjonerte bestemødre som ønsker å hjelpe! Fredag kommer mamma tidlig fra jobb for å vaske hus, skifte sengetøy og lage noen sinnsykt etterlengtede kjøttkaker (drømt om det hele helgen og uka). Det blir så GODT! Selv om jeg føler meg som en slappfisk som bare sitter i sofaen og ser at alle jobber rundt meg...