Dere som er voksne og har adhd/add

[Anonym bruker]

Hvor lang tid tok utredningen? Det har gått opp for meg at det kanskje ikke er meg det er noe i veien med, at det ikke er mangel på selvdisiplin, lav moral eller latskap som gjør at jeg har problemer med å fullføre studier, problemer med alt som heter rutiner, problemer med konsentrasjon og diverse andre ting. Det ville hjulpet meg enormt om jeg kunne fått svar på hvorfor jeg er som jeg er. Selvsagt bittert å oppdage det så sent, siden jeg føler jeg har mistet mange muligheter og på sett og vis også mistet en del år på at jeg har vimset fra det ene til det andre i stedet for å fullføre det jeg holder på med, men godt om jeg kan slippe å miste enda flere år. I tillegg til at det kan være greit å være føre var ift barna mine hvis jeg skulle ha denne diagnosen.

 

Jeg har tenkt å bestille time hos fastlegen min og be om henvisning til utredning. Men hvor lang tid tar dette vanligvis? Er det lang ventetid, og må man gjennom mange instanser før diagnosen kan stilles?

 

I og med at jeg er et velfungerende (i andres øyne) menneske med høye intellektuelle evner, og en enorm arbeidskapasitet når det gjelder (altså ift jobb, som er praktisk og hvor jeg MÅ stille til et gitt tidspunkt, ikke ift studier hvor jeg selv kan velge hva jeg gjør når, og som krever høy konsentrason, ergo ingenting blir gjort), og gode social skills, vil jeg da få beskjed om å bare leve med en eventuell diagnose? Eller kan jeg få medisiner som kan hjelpe meg å oppnå det jeg er god for på universitetet, i jobb og i hjemmet?

 

Veldig takknemlig for eventuelle svar, da det mildt sagt er kaos i hodet mitt nå.

[Anonym bruker]

Du beskriver meg, og jeg har ingen utredning, men skal til legen i august og be om det da.

Jeg har det akkurat likedan.

[Anonym bruker]

Takk for svar, og jeg håper du vil få utredning og kanskje svar på hvorfor du har det sånn. Jeg har lest og lest, undersøkt, tatt utallige tester - og alle testene jeg tar gir samme svar - sterke indikasjoner på add.

 

Dette har virkelig åpnet øynene mine, jeg kan ikke forstå annet enn at jeg må ha denne diagnosen. Man ser mennesker rundt seg som klarer å lage rutiner, som klarer å fungere, som klarer å leve normalt. Og tar da for gitt at man er verdens mest udisiplinerte menneske som ikke får til enkle rutiner i livet. Foreldrene mine har alltid vært mektig frustrerte siden jeg ikke har kunnet skjule "latskapen" min for dem. De har vært fortvilet fordi jeg har så mye evner uten å bruke dem. Mamma jobbet i tillegg på vgs der jeg gikk, og var direkte flau over at jeg aldri stilte på skolen, aldri leste til prøver, og hadde det ikke vært for at hun jobbet der ville jeg nok mistet vitnemålet grunnet alt for høyt fravær.

 

Jeg har hittil trodd at dette har vært et resultat av den norske skoles håndtering av begavede barn. At fordi jeg alltid lå flere år foran de andre i klassen kjedet jeg meg, og måtte aldri lære rutiner ift lekser og denslags, og at det derfor ble umulig for meg å lage rutiner når jeg kom på universitetsnivå.

 

Men det slår meg at jeg alltid har vært sånn. Jeg har alltid vært et skippertaksmenneske som utsetter alt i det lengste. Vimser fra det ene til det andre, har konsentrasjonsproblemer, og har vært dårlig på forpliktelser. F.eks hoppet fra aktivitet til aktivitet, ikke alltid vært god på å holde avtaler, vært altfor impulsiv, og vært litt alt eller ingenting i form av å f.eks enten la husarbeidet være, eller å shine huset som om vi skulle ha visning. Ingen mellomting.

 

Jeg har vært som dette fra jeg var veldig liten. Men hyperaktiviteten som jo var godt skjult siden jeg var veloppdratt, har avtatt med årene. Temperamentet er også bedret, jeg er ikke fullt så ekstrem på å eksplodere i tide og utide som jeg var frem til jeg ble rundt 20 år. Men fremdeles er jeg hissig, og dette er jo også noe jeg vil ha hjelp til.

 

Jeg håper inderlig jeg kan få svar nå. Tenk så godt å få en diagnose som forklarer ting, og å få medisiner som kan gi tilbake kontrollen i livet mitt. Eller gi meg kontrollen jeg aldri har hatt, rettere sagt. Å kunne fungere noenlunde som alle andre, slippe å føle meg mindreverdig fordi jeg ikke klarer å "disiplinere meg" til helt enkle ting.....håper jeg får svar, og at det ikke tar altfor lang tid.

 

Hold meg gjerne oppdatert på utredningen din, jeg kan gjøre det samme med deg:)

[Northernlights]

Det var meg som skrev lengre oppe her. Trenger strengt tatt ikke være anonym.

Det er jo ingenting å skjemmes over, men jeg merker at folk ikke forstår sønnen min, og da forstår jeg jo at folk heller ikke forstår meg. Men hvis vi er ærlige, og står fram, kanskje en vakker dag blir vi tatt på alvor.

 

Det er vanskelig å være meg akkurat nå, men håper det blir bedre, om jeg får svar på alle mine spørsmål som har hopet seg opp inni meg.

 

Send gjerne pm, hvis du vil ha kontakten videre, siden jeg ikke skal være på dib 4ever.

[Anonym bruker]

Hei,jeg er jo også sånn som dere! Har alltid klart meg bra på skolen jeg da,men dette kun pga et tydeligvis godt fungerende hode,jeg har ihvertfall ikke klart å følge mye med i timene eller gjort noe særlig med lekser. Og alltid hatt lavt frustrasjonsnivå,har anlegg for å bli avhengig av ting,enten sukker,røyk,alkohol eller aktiviteter som kryssord,samle på ting osv. Jeg har ikke sett meg selv "utenfra" før nå det siste året kanskje,men har lest mye på nettet om ADHD og ADD etter at sønnen min begynte på utredning. Og jeg ser jo at jeg har nesten ALLE symptomene på ADD! Jeg har vært veldig "alternativ" i mange år, og har forklart min annerledeshet med dette. Men når jeg så hvor mange symptomer jeg hadde,ba jeg om utredning. Har vært til èn allerede,men denne konkluderte med at jeg ikke hadde ADD,dette fordi jeg ikke har utvist tydelige symptomer i tidlig alder (jeg lå foran snittet,begynte tidligere på skolen og var en mønsterelev,og jeg klarte å skjule konsentrasjonsproblemene). Men både jeg og BUP og legen til min sønn (ADHD lege i 30år) mener at dette er feil,og jeg skal til en second opinion nå snart:)

Jeg har en bra utdanning og ansvarsfull jobb,som jeg mener jeg kun klarte å oppnå på stadige skippertak. Jeg er fryktelig uorganisert og har kjempeproblemer med å komme igang med ting,hvis det da ikke er noe jeg gjør på impuls,og da kan ingen stoppe meg!

Det er mye mer også,men det er spennende å se hva resultatet av den neste utredningen blir! Det hadde vært gøy å ha kontakt med noen andre som mener de har ADD eller ADHD,som også er forholdsvis velfungerende. Det kunne vært givende å utveksle litt idêer og erfaringer! Hvis noen vil legge til meg,er jeg [email protected] (jeg er snart 30,bare en gammel adresse)

 

[Budeia82,m/4 jenter:)]

Hei, jeg har ganske nylig fått diagnosen Add.

Fra jeg hadde time hos legen til jeg var ferdig utredet tok det ca 4 mnd.

Men føyer til at jeg hadde ganske tydelige tegn+ at 4 av søsknene mine+ mamma og eldste jentungen min har diagnosen ADD eller ADHD.

[Anonym bruker]

Hei, første gang jeg skriver her..., men får prøve meg.. Jeg fikk ADHD diagnose for 4 år siden. Jeg måtte bli utredet via ruspoliklinikken, selv om jeg ikke hadde eller har hatt et rusproblem. Den gang var det hverken "lov" eller kompetanse til å utrede voksne for ADHD på voksenpsykriatisk poliklinikk hvor det gjøres nå. Jeg er utdannet lærer og har etterhvert hert i livet lært meg å leve med min tilstand, men etter en svært grundig utredning som pågikk i 1,5 år fikk jeg endelig et svar, en diagnose, uten tvil fra mine behandlere; ADHD. Etter at voksenpsykriatisk poliklinikk overtok ansvaret for utredning av voksne med tanke på ADHD tror jeg at en utredning tar mindre tid, en ca.6 mnd. Dette vet jeg fordi andre voksne familiemedlemmer har gjennomgått samme utredning i senere år.

Nå har også sønnen min på 8 år blitt utredet og alt indikerer at også han har denne "tilstanden" (som jeg velger å kalle det) Ville ikke valgt bort den jeg er, det er fordeler og ulemper i hverdagen, men sliter med tanken på kanskje å ha overført dette til mine barn. Stå på! Hold ut! Det er verdt dert, puslespillet faller på plass etter hvert. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Du beskriver meg:) Jeg fikk diagnosen i mai. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg vil ha medisinering enda. Er nemlig i min 9pp. Vil så gjerne bli gravid,så usikker på hvordan medisinering påvirker svangerskapet.Noen som vet??

Jeg vet at adhd er arvelig...håper mine barn slipper å få det....

 

Plages veldig med pms. Noen tror at adhd kan gjøre pms`n værre... Noen synpunter på det?

[zoia/Adam/Theodor/Frida <3]

Utredningen tok under et år for min del. Ble henvist i juni 07 og var inn på samtale med psykolog i septemeber. Masse psykologiske tester. De utelukka jo masse annet,eks anoreksi/bulimi,suicidal,tvangstanker...osv..

Jeg var bittelitt manisk deppressiv til tider...

 

Jeg venter nok med medisin til jeg har fått de barna jeg skal ha.

 

Jeg synes nå det er utrolig godt å ha fått den diagnosen. Jeg hadde samme lærer på skolen fra 1 og ut 9 klasse. Jeg fortalte til henne at jeg har fått den diagnosen,og hun ble sjokkert. Hun hadde aldri trodd det. Men jeg var rolig på skolen. Bare veldig vanskelig for å konsentrere meg og veldig "drømmende"...

 

Ble ferdig utredt i januar og dikk ikke svaret før mai.Sa fra på forhånd at jeg ikke ville ha medisinering med en gang.Derfor så lang tid.

Lykke til!! Klem:)

[Konsulent surrehue+3 med tut]

Begynte utredning i november 2007, og selve utredningen tok vel omlag 3-4 uker tilsammen. Da var det flere oppmøter med testing, spørsmål og praktiske oppgaver. Til slutt en samtale med psykologen.

 

Svaret kom vel i mars 2008 og medisinering begynte i mai 2008 var det vel.

 

Og få diagnosen var en stor lettelse, og jeg ble kjempeglad! Man skulle kanskje ikke tro man blir glad over at det feiler en noe, men denne diagnosen forklarte hvorfor jeg er som jeg er=)

[zoia/Adam/Theodor/Frida <3]

Jovisst var det en enorm lettelse og endelig få forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Jeg er veldig åpen om det både på jobben og blant venner. Flere som ble sjokkerte og trodde det ikke om meg,men de fleste i både familien og vennene sa bare at : det var jo det vi visste jo...

 

 

 

Lykke til !! klem:)