Lang historie.......

[Anonym bruker]

Jeg er 24 år, snart 25 og er gift med en herlig mann som vil det beste for meg. Fra før så har jeg en sønn på snart 6 år.

Nok om meg. nå over til det som egentlig plager meg...

Når jeg gikk med min første så stakk BF av, han mente jeg ødela live hans og alt var min skyld. Jeg hadde lurt han og blitt gravid på egenhand. Flink jeg se... he he. Jeg fant ut at jeg var gravid når jeg var 5 mnd på vei. Var ikke så mye jeg fikk gjort med det da. Jeg gikk inn i dyp deprisjon pga BF og var jo forsatt glad i han men han bryde seg jo ikke. Hverken om meg eller babyen. Eller det er ikke helt sant. Fikk beskjed om at hvis jeg gav fra meg babyen så ville han ta meg tilbake. og jeg vurderte det faktiskt. Det som skremmer meg mest nå faktisk. At jeg vurderte det....

Endte så klart med at jeg beholdt min sønn og jeg begynte hos psykolog. Noe som hjalp meg veldig. Når min sønn var 5 mnd så møte jeg en herlig mann som var noen år eldre..... Men vi ble ikke sammen før noen mnd seinere. Ting gikk litt fort i svingene og tre mnd etterpå bodde vi sammen. BF holdt forsatt et leven, kranglet og var vannskelig med tanke på samvær. I 07 så gikk det så langt at han tok meg for retten og krevde fult omsorg og at jeg skulle ha samvær med min sønn. Jeg vant rettsaken og han fikk samvær.

Jeg ble også gift i aug.-07 og nå i mai fant jeg ut at jeg var gravid med nr to.

Nå er jeg ca 3 mnd på vei og jeg merker at jeg har begynt å dytte vekk mannen min for jeg har fått for meg at at min mann kommer til å gjøre akkurat det samme som BF til min sønn gjorde. stikke av.

Men pga alt som skjer så merker jeg at jeg bare blir mer og mer deprimert og ikke har lyst til på denne ungen lengre. og jeg er bare 3 mnd på vei.

Bare føler meg helt alene og at ingen forstår meg......

Er nå sykemeldt pga deprisjoner fra jobb og har fått beskjed om at jeg mulig må tilbake til psykolog og noen ganger er det greit å få snakket med noen men enest som plager meg er at psykologen jeg gikk hos har flyttet og ikke jobber her lengre....

[Anonym bruker]

Trist historie du forteller, og synes ikke det er noe rart om du får en reaksjon nå? tror du ikke graviditeten vekker de følelsene du hadde sist gang, og at du forbinder det med det som skjedde da? har du snakket med mannen din om det du skriver? Sikkert lurt som du sier å ha samtaler med en fagperson igjen. Hvis du kvier deg for å starte til ny psykolog, kanskje du har bedre kontakt med jordmor eller fastlege? Alle sånne følelser bli sikkert forsterket hvis du ikke deler de med noen. Lykke til videre, håper du greier å glede deg over svangerskapet igjen:-)

[Anonym bruker]

Jeg tipper det har med graviditeten å gjøre. Bare føler meg så frustrert. Kunne gått mye grundigere til verks når jeg skrev det men måtte bare få ut det viktigste. Men jeg håper jeg kan få en hennvisning til psykolog igjen, tror det hadde vært det beste, legen min er kjempe flink men jeg vil heller snakke med en psykolog.

 

Mann min er fantastisk, han vet alt hva jeg går igjennom og han vet også det jeg har skrevet bare at han vet den grundige versjonen. Det er ikke like lett å snakke med venner om ting fordi mange av de vennene jeg har har ikke barn og da skjønner de ikke probleme like godt.

Men min mann har vært med på nye av det BF har gjort mot meg og han har støttet meg, muntret meg opp og holdt meg fokusert slik at jeg ikke gir opp. Og jeg vet innerst inne at han aldri vil gå fra meg eller la meg dytte han vekk. Men får det for meg at alt vil bli mye bedre for da slipper jeg å oppleve det seinere. Om du skjønner hva jeg mener.

 

Skal til legen neste uke. han har ferie ut den uka her. så jeg må ringe på fredag eller mandag\tirsdag neste uke.

Så får vi se....

 

Håper jeg skal kunne klare å glede meg igjen. Var fint fram til jeg var i uke 11 ca etter da gikk det bare nedover. Så får håpe jeg kan komme meg opp og glede meg over ting igjen

[Anonym bruker]

Glemte å si at jeg sliter pga sønn min også. Han spør om en ting og spør litt mange ganger og jeg kjefter tilbake. Pratet litt med han i dag og forklarte at mamma ikke er helt frisk pga babyen i magen og mamma blir fort sliten osv. Han ble jo lei seg og forklarte da at han ikke skal være lei seg. Jeg blir jo lei meg jeg da også!

[umpa lumpa]

synes nå det høres ut som du takler det bra, forholdene tatt i betraktning.Det må du være stolt over. Også er det jo naturlig at en blir raskere sliten og lei seg når en er gravid, så prøv å ikke ha så dårlig samvittighet for det. Du har ingen som kan avlaste deg litt i fht sønnen din da? Ble kanskje ikke så mange gode råd dette, men tenk på at du skal ta vare på deg selv.

[Anonym bruker]

Siden det er sommer og BF sa at han ville ha han i to uker i sommer så tok jeg sommerferie for min sønn fra barnehagen slik at han skulle få være hos sin far når han ville ha han... men far dukket ikke opp, ikke gitt lyd fra seg eller noe. Det tar på når man er i dårlig form, sliten og alt det og samtidig har en 5 åring som masser og krever sitt. en mann med prolaps. Ting tar på...

Men nå så er han i barnehagen. og det er veldig deilig at han får ut litt energi der, og ikke sitter oppe meg hele tiden.

 

Men jeg prøver å ta var på meg selv, prøver å få slappet av og ta ting med ro!