Redd for abort!

[Mini-me!]

Hei på dere alle sammen.

 

I dag er jeg 6+4. Er utrolig glad for å være gravid. Jeg kutta ut p-pillene i mars, og ble gravid etter 3 mnd forsøk. Brukte eggeløsningstester, men de slo aldri ut positivt. Dro derfor til legen og fikk henvisning til gynekolog. Da var jeg allerede gravid (3 uker), men visste det ikke enda. EL-testene koster en del...og enda klarte de ikke å vise at jeg hadde eggløsning. Ble derfor rimelig overraska da mensen ikke kom og jeg fikk positiv gravi-test. Er ikke kvalm, men blir fort trøtt. Har sinnsykt ømme pupper!!!

For tida er jeg veldig redd for å abortere. Tenker liksom at det er typisk meg å være så uheldig. Klarer nok ikke å slappe av før jeg er ferdig med første trimester.

Jeg har nemlig spontanabortert en gang tidligere. Jeg var 17 år (er 26 nå) og hadde allerede bestilt time til abort, men mista naturlig. Er selvfølgelig egentlig glad for at det ble sånn, men dette gjør at jeg er redd det skal gjenta seg.

Mannen min og jeg har bestemt oss for ikke å si noe til noen før vi har vært på første svangerskapskontroll (12.aug).

Noen som har det på samme måte eller har noen trøstende ord å komme med slik at jeg kan slappe av litt...??

 

Klem fra Mini-me!

[♥Tiny]

Hei du

 

Jeg er gravid for andre gang og kjenner at usikkerheten for Sa er større denne gangen enn forrige gang. Men det tror jeg kanskje kommer av at det er flere rundt meg som har mistet den siste tiden..

Jeg er også 6+4 idag, men har masse symptomer og ingen teng til sa foreløpig...

 

 

Får krysse fingrene for at spiren klamrer seg fast og om den skulle klare å slippe, så må det være en mening med det!

[nettan18]

Heihei, føler på samme måte jeg også. Men har blitt fortalt at man må nesten tenke minst mulig på det. Og vis man får tanker så prøv heller å tenk positivt...vet ikke om det hjelper så veldig mye men du er nok ikke den eneste som har slike tanker =)

[Bekekka]

Veldig bekymret for det jeg også. Har aldri vært gravid før, og dette var heller ikke planlagt. Nå er jeg 5+5 og det er fem dager siden jeg fant ut jeg var gravid. Klarer ikke helt å glede meg, for jeg er så redd for å miste. Men jeg tenker stort sett bare på dette nå jeg er alene, så prøver å fylle dagene med positive ting. Håper tiden til 12 uker går fort!!

[Gjest Tina-Mari]

Hei hei jenter!

 

Nei jeg har det ikke som dere, og takk og lov for det!

Det må være fryktelig vondt å gå rundt å tenke slik!!

Jeg har bestemt meg for at det som skjer, det skjer for en mening. Jeg er en person med mye uflaks, men sånn er det bare.

Jeg giftet meg 23. mai, og mistet bestefaren min 2 dager før jeg skulle hjem å hente han hit ned til mitt bryllup, dvs nesten 2 uker før bryllupet.

Mamma kom hit ned (spania) med fly 16. mai, med slag!! 47 år gammel.. Da våket jeg over henne i 5 dager på spansktalende sykehus... Men det som har skjedd meg og min familie, det har skjedd oss fordi vi kan greie å takkle det!

Så skulle jeg aortere nå eller senere, ja da er det meningen bare. Og da skjer det meg fordi jeg greier å hanskes med det, å så gå vidre i livet.

Skulle jeg med min uflaks gått å bekymmret meg over alt mulig som kan gå galt, ja da kunne jeg blitt liggende i sengen de neste mnd.

Jeg er 5+6 i dag og overlykkelig fordi jeg har spist 2 knekkebrød med ost og en nektarin!

 

Dette greier dere jenter! Tenk på huleboerene før i tiden (!), de fødte uten leger og kontroller! Kvinner i krigssoner føder og greier seg! Kvinner i bushen føder!

Vi er bygd til dette, og det er ikke maaaaange som mister! Det føles bare sånn fordi vi er inne på et forum med 3 type kvinner: de som vil bli gravide, de som er gravide og de som har mistet.

Det er naturlig å bli redd når det er "så mange" på forumet som mister. Kanskje til og med en du har snakket med endel... Venner kan miste også... Men de overlever jo! De går vidre med livet sitt!

Se på de med respekt og trekk styrke i deres sorg! De greier det, og de vil til slutt lykkes med å få spiren som var tilment dem!

Jeg er ikke så veldig kristen av meg, men jeg må bare være det på et punkt, og det er følgende: det kan ikke være meningen av små bebiser eller små barn skal dø og så er det bare ikke noe! Jeg vil at det skal være slik at de reiser til himmelen å ser ned på oss, og alle bebisene blir små barn der oppe, og de synger og leker!!

Det er sånn jeg tenker hvertfall. Det hjelper og det føles godt!

 

Ellers ser jeg endel filmer, jeg går turer med valpen min, jeg strikker bebiteppe (lyse gult), skriver brev til familie og venner og lager video dagbok. I video dagboken legger jeg ut alle mine bekymringer, og jeg har noen, og etterdet tenker jeg ikke mer på dem. Da er de tatt opp på bånd og foreviget. Da er det ikke vits å la de ta opp plass i hue mitt mer.

 

Dette ble vel mye babel?

Men jenter, stå på! Dette går sikkert greit! Ikke ta sorgene på forskudd!!

Masse masse lykke til!!