Planlagt keisersnitt

[Løvinne77]

Da vi fikk vite at vi var gravide ble vi helt satt ut. Det var overhodet ikke planlagt, unnfangelsen skjedde en uke etter at vi ble et par, og vi var ikke klare for å bli foreldre. Men en innvendig UL da jeg var 10 uker på vei endret alt det. Noe som så ut som en peanøtt lå der og hadde armer og bein og "et usedvanlig sterkt hjerte" ifølge legedama. Javel, så skulle vi ha barn da... Vi bestemte oss for at 30 år er en fin alder å få et barn i, og vi kjøpte inn utstyr og klær og bleier. Men jeg skjønte ikke at jeg var gravid, hadde jo aldri vært det før og det kom så plums på at jeg klarte aldri å ta det innover meg. Jeg kjente jo sparkene men det vedgikk liksom ikke meg på en måte... I tillegg spiste jeg som normalt under svangerskapet, var ikke kvalm eller noe, og gikk likevel ned 17 kg... Jeg hadde ingen ønske om en normal fødsel og sa ifra om det til hun som avgjorde sånt på sykehuset. Hun booket oss inn på planlagt keisersnitt uten problem.

 

04.02 var datoen vi hadde valgt, og jeg ble lagt inn kvelden før. Sov godt på natta, var ikke spent eller nervøs for jeg skjønte jo fortsatt ikke at jeg skulle ha noe barn... Etter å ha blitt klargjort for operasjonen ble jeg trillet ned på operasjonssalen og fikk nesten panikk da vi kom inn i heisen. For der kom jo jordmora som skulle være med - med en babyseng!! Sikkert helt naturlig for alle andre, men DA først skjønte jeg at det skulle ligge noen i den senga, det kom til å komme et barn ut av dette her... Litt sent å "skjønne" at man skal ha barn 15 minutter før man får det...

 

Vi kom nå ned på operasjonssalen, sambo ble spurt om han ville være med når jeg fikk spinalen og så spørrende - og redd - på meg Jeg sa han kunne slippe Jeg hadde fått Emla plaster på begge hendene for jeg H-A-T-E-R kanyler!!! Selvsagt var eneste brukbare åre utenfor der plasteret hadde stått. Blærk! Jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke kunne få beroligende under operasjonen men da jeg kom ned spurte en av legene om jeg ville ha beroligende, det kunne jeg nemlig få. Tja, sa jeg, trenger jeg det? Det måtte jeg selv avgjøre. Siden jeg var så i tåkeheimen etter å ha innsett at nå kommer det snart en unge her, så spurte jeg hva pulsen min var for å kunne bedømme om jeg trengte det. 60, fikk jeg til svar Neinei, da trengte jeg vel ikke noe beroligende da

 

Så fikk jeg nå denne spinalen, gjorde litt vondt i venstre hofte men ikke noe ellers. Beina dovna bort (det var faktisk en deilig følelse, var redd jeg skulle få noia da jeg ikke kunne røre dem), sambo kom inn og tok hånda mi og så satte de i gang. Jeg hadde hørt at det skulle være ekkelt mens de romsterte inni der men for meg kjentes det ut som om de justerte litt på et laken jeg lå på, kjentes ikke ut som det var kroppen min de var borti. Fikk et plutselig blodtrykksfall og begynte å brekke meg voldsomt, men hadde jo fastet så kom ikke noe opp da, og etter en liten sprøyte var det borte på et blunk. "Se her!" ropte jordmora, og holdt opp en liten gutt over forhenget. Han gråt ikke, han hang liksom bare der og betraktet oss veldig skeptisk Jeg hadde gått igjennom denne scenen en million ganger i hodet mitt. Sambo gråt og jeg gråt - i hodet mitt. Da vi endelig var oppi situasjonen kom det et unisont og forundret "Hm!" fra oss begge da vi så på han. Så spurte jeg hvorfor han ikke gråt, og da åpnet han munnen og ga et lite "hulk", og ferdig med det

 

Sambo var med legen ut og klipte av noe av navlestrengen og kom inn igjen og satt sammen med meg med baby på fanget mens jeg ble sydd. Vi så på hverandre og på nurket og skjønte ikke mye av hva som nettopp hadde skjedd... Ingen av oss gråt men vi var jo lykkelige likevel Så gikk sambo og jordmor avgårde og stelte lillegutten, og vi hadde heldigvis en fantastisk jordmor som tok videokameraet vårt og filmet alt, fra de trillet han ut av operasjonssalen til han var stelt og veid og målt Når det var ferdig kom de ned med han på oppvåkninga til meg, var uten han max 30 minutt. Og så, plutselig, var jeg blitt mamma Morskjærligheten kom snikende sånn litt etterhvert og hvis vi får fler kommer jeg nok til å reagere annerledes under fødselen for da kommer jeg jo til å være mer forberedt fra starten av.

 

Og jeg vil aldri aldri ha noe annet enn planlagt k.s :-)

[Gjest]

Gratulerer så mye med gutten!