Svangerskapsdepresjon

[Doxy *mama*]

Hei

Ville høre om noen her har vært borti temaet?

Enten har svangerskapsdepresjon el opplevd det tidligere, el om noen bare vil dele sine tanker rund dette. Er et vanskelig tema som det ikke snakkes mye om. Tror nesten fødselsdepresjon er mer "åpent og akseptabelt".....

[Fullt hus :)]

Hver uke skrev jeg dagbok i mitt forrige svangerskap. Var ofte lei meg og følte meg alene og utstøtt. Noe jeg seff ikke var.

Siden jeg nå er gravid igjen leste jeg denne dagboka for noen uker siden. Og skjønner at jeg hadde depresjoner,utifra hva jeg hadde skrevet. Men sa aldri dette til noen og skjulte det godt den gangen.. Denne gangen så er legen min klar over hvordan jeg følte meg sist, så mulig hun følger ekstra nøye med på meg:P Føler meg gla og fornøyd denne gangen, men vet jo at det fort kan snu.

[Doxy *mama*]

Jeg har en "hemmelig dagbok" som jeg skriver i når jeg føler for det, men denne gangen har jeg faktisk vært så deppa at jeg ikke klarte skrive mer enn 3 linjer.... Knakk bare plutselig sammen og klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis har jeg værdens beste venninne, som jeg ringte til, og hun kom m en gang og ble hos meg i en uke

Hjalp virkelig å ha noen å snakke med.

 

Men problemene er ikke helt ryddet opp i, og her om dagen tok jeg mot til meg og gikk til legen. Hun var så snill og grei, og skjønte meg godt og tok seg tid til å snakke.

Hun henviste meg + partner til en slags "samlivsterapi", fordi det er først og fremst samboeren min det går ut over, han som er den utløsende faktor. Så dette er første steg i riktig retning, og så får vi se hvor det leder oss hen....

 

Takk for at du/dere lar meg vite at flere har det slik

[saltogpepper]

Jeg hadde noen forferdelige humørsvingninger i første trimester , og ble til tider så nedfor at jeg tror det kan kalles depresjon. Var ekstremt langt nede helt uten grunn, kunne ikke forstå hvorfor og følte meg bare skyldig fordi jeg egentlig burde være glad osv. Og glad var jeg for graviditeten, men utrolig deppa generelt ellers og mistet til tider alt håp liksom. Merkelig følelse - som en fysisk tyngde kom over meg og formørket hele tilværelsen. Det har heldigvis gitt seg litt nå etter at jeg kom over i 2.trimester...

 

[Doxy *mama*]

Ja, jeg er vanligvis en ekstremt munter person som allti har et smil på lur, så dette med depresjon ble veldig fremment og skremmende for meg. Tok en stund for jeg ville innse at her var det et problem.

 

Jeg er 19.uker på vei, så begynner å bli sliten av det her. Føler at det nesten bare blir verre og verre. Godt å finne en lege som hører på det en sier.

 

Så er bare å håpe og krysse fingrene