Til verden med keisersnitt i uke 32

[Bambella]

Dette er da min fødselshistorie som ikke ble helt slik som jeg hadda planlagt. Jeg var innlagt i to uker før det hele skjedde. Hadde høyt ustabilt høyt blodtrykk. Det var 7/8 uker igjen til termin, men fikk beskjed at dette ble et junibarn. Hadde gode planer om å føde vanlig og hadde fått beskjed om at det skulle vi klare. Så en lørdagskveld, jeg hadde sent samboeren min ut på fisketur så han kunne slappe av litt, så kom legen på inn. Spurte hvordan jeg hadde det, og jeg hadde det egentlig helt greit. "Vi tenker på keisersnitt i kveld, men du trenger ikke ringe samboeren din å uroe han før vi har diskutert det oss leger imellom, jeg kommer tilbake om en halv time", jeg gikk på do, og med ett fikk jeg litt vondt i øverst i magen. Tenkte det sikkert var fordi jeg ble litt bekymret. Jeg sa det til jordmoren som satt med meg, hun ringte på legen og han kom etter 2 min ikke en halv time. "Ja da blir det keisersnitt!" Jeg fikk ikke tid til å bli redd engang. Jeg ringte samboeren min mens jordmoren barberte meg. Han tok ikke telefonen, heldigvis visste jeg hvem han var sammen med og fikk tak i han. Det hele gikk slag i slag, ble kjørt inn på oprasjonsstuen, der stod det 5 stykker klare, de tok hver sin fot og hver sin arm, bandasjerte føttene mine for å forhindre blodpropp og kanyler i armene mine. Den 5 stod oppe med hodet mitt og snakket til meg. Det tok ca en halv time å gjøre meg klar, jeg var rolig hele tiden. Akkurat da de skulle begynne kom samboeren min. Det var utrolig godt å se han. Han satt med hodet mitt og de begynnte å operere. Det var merkelig å kjenne at noen "rotet" i innvollene, men kjente ingen smerte. I det de tok barnet ut og vi hørte han skrike var en utrolig følelse. De tullet han inn i et klede og løp av gårde med han. Etter noen min kom de ut med han og jeg fikk se han. Så tok de han med seg til barneklinikken som ligger i et annet bygg. Slik kom Oliver til verden 7.juni. 2kg, og 41 cm født i uke 32-5. Tiden etterpå husker jge lite av, var høy på morfin og epidural. Dagen etterpå fikk jeg ikke se han grunnet tilstanden min.Den andre dagen var jeg fast bestemt på å se han, jeg kavet meg opp av sengen og trodde jeg skulle besvime. Smerten av å reise seg med et 20 cm langt operasjonssår er ubeskrivelig. Det tok noen timer før jeg klarte å gå, men smerten var der. Nå er det gått 5 uker og er blitt mer eller mindre bra. Jeg skulle ønske jeg hadde fødet normalt, for det var utrolig vanskelig å ikke kunne få se sitt barn. Var ikke som at morsfølelsen kom dettende over meg. Den kom etterhvert. For å være gravid i ett øyeblikk og våkne uten barn innvendig eller utvending er vanskelig.Amming var også et problem, jeg følte ikke som jeg hadde fått barn og ønsket ikke dermed ikke å gjøre det. Nå går det bra med den lille, vi har fått han hjem og koser oss med han.