Fram og tilbake er like langt =(

[Anonym bruker]

25. januar 1999 kjøpte jeg ClearBlue graviditetstest som 15-åring. Siden jeg gikk siste året på ungdomsskolen og bodde hjemme, så tok jeg testen på toalettet til en av byens kjøpesenter. Mensen var to uker forsinket. Og testen var positiv.

Jeg knakk sammen. Jeg ble så redd, så fortvilet. Kjæresten min møtte meg rett etterpå, og han reagerte om mulig enda verre enn meg. Han var litt eldre, 18 år gammel. Og følgelig livredd for å bli anmeldt. At jeg rakk å bli 16 før terminen, betydde nok ikke så mye.

 

Ukene som fulgte var de verste i hele mitt liv. Alt i meg skrek nei til abort. Men fornuften min hvisket at det var det beste for meg.

Foreldrene mine og kjæresten min sto sterkt på at jeg måtte ta abort.

 

Jeg ga etter.

 

5. februar, nokså tett innpå fristen for medisinsk abort, ble den utført. Jeg har fortrengt mye fra denne tiden. Men jeg husker jeg spydde hele dagen. Og jeg husker at kjæresten min var der sammen med meg.

 

Jeg husker tomheten etterpå. Depresjonene. Skyldfølelsen.

 

Tre år etterpå, på dagen! testet jeg positivt igjen. Da var jeg blitt 18 år gammel. Og barnet var ønsket. Den samme kjæresten var nå blitt min samboer. Vi gledet oss. Dessverre mistet jeg vårt ønskede barn på dagen 3 år etter jeg fjernet vårt uønskede.

Jeg datt rett i kjelleren etterpå. Jeg, som ikke er religiøs, var overbevist om at dette var straffen for det jeg hadde gjort. Du tar ett vekk, men da mister du et annet.

Jeg var redd for at jeg kanskje var blitt ødelagt innvendig, kanskje jeg ikke kunne bli gravid igjen?

 

Men det ble jeg, to til fikk vi, velskapte og nydelige.

Men tiden gjentar seg selv. Etter slurv med prevensjonen, tydeligvis, er jeg blitt gravid på nytt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Til høsten begynner jeg på et langt studie. Vi har to barn fra før av.

Jeg har mest lyst til å beholde, for en abort til orker jeg ikke gjenoppleve. Men vet ikke om jeg klarer enda et barn nå. Heldigvis noen uker igjen å bestemme meg på. Kjæresten, som ble samboeren er nå mannen min. Han sier han støtter meg uansett hva jeg gjør, dette er mitt valg. Tror han har lært fra aborten, for jeg skyldte mye på ham etterpå.

 

Så da sitter jeg her. Nesten ett tiår eldre, men dessverre ikke så mye klokere.

[Gjest]

En abort er et veldig håpløst valg og kan som du har opplevd føre til depresjoner og skyldfølelse i all mass i ettertid. Jeg går gjennom det samme selv nå, og mener at jeg ikke vil klare dette en gang til! Det er rett og slett for vondt.

 

Jeg tror nok ikke jeg kan råde deg noe, skjønner at dette ikke er planlagt og med et lang studie foran deg blir det nok sikkert slitsomt med en til når dere allt har to. Dere får tenke gjennom situasjonen og skrive ned for/mot argumenter eventuelt kontakte ekspertise (sosionom på sykehuset eller amathea).

 

Lykke til

[Anonym bruker]

så forferdelig...

syns du skal beholde det...du kommer jo til å angre som sist og ikke vil gå gjennom det samme på nytt da...syns du skal beholde det ja!

 

lykke til!