Har det vanskelig nå, syns samboer er urettferdig..(litt langt)

[Anonym bruker]

Vet ikke helt åssen jeg skal begynne engang...

Har en samboer som jeg alltid har hatt mer eller mindre kommunikasjonsproblemer med. Vi er ikke flinke til å løse ting sammen, og er inne i en vond periode der det føles som om vi ikke lenger unner den andre noe godt.

Vi har et barn fra før, og venter nå nr 2. Vi fungerer veldig godt som foreldre sammen, og han er en super pappa.

I tillegg til barn har vi en hund sammen. Etter at jeg ble gravid nå igjen har han til stadighet begynt å true med at forholdet er over, eller at bikkja må ut. Dette skjer hver gang vi krangler, noe det har vært litt av i det siste. (men aldri foran sønnen vår) Føler det som direkte trusler, da han vet at det ikke er bare bare å gå fra hverandre med felles huslån, barn og det hele. Syns også det er vanvittig sårt at han truer med bikkja. Jeg har fått bekkenløsning, men må allikevel gå de 4 turene med bikkja hver dag selv, fordi han er så dritt lei som han sier..... Greit nok at det for noen "bare" er en hund. Men denne hunden tok vi til oss sammen, han er et levende vesen med følelser og behov for omsorg. Dessuten ble han kraftig mishandlet før han kom til oss. Tok lang tid før han fikk tillit til oss, så det er ikke bare bare å skulle sende han avgårde til noen andre. Han er en veldig "Myk" hund, og stoler ikke på at andre vil ta det på alvor slik vi har gjort...

 

Et annet problem er at han er veldig opptatt av mitt og ditt. Mine penger, dine penger. Mitt rot, ditt rot osv.. Vi kjøpte bil for 2 år siden. Til denne lånte vi penger av familie, og underskrev kontrakt om nedbetaling osv. Helt ut av det blå bestemte besteforeldrene hans at de skulle nedbetale hele bilen, og da var bilen ifølge han selv plutselig hans... Jeg har ikke brukt bilen stort. Han bruker den hver dag på jobb, mens jeg går til og fra jobb, barnehage osv. Nå for en uke siden, så klarte han å rævkjøre hele bilen. Noe han fint kunne unngått.. Men motoren har nå skjært seg, og vi må trolig kjøpe ny bil igjen. Og da, plutselig er det VI som må ta opp nytt billån.... Jeg sa til han at jeg syns det var urettferdig. Og da begynte han bevisst å lete etter biler der vi ikke får plass til hunden, kun det sambo trenger for å komme seg på jobb. Vet ikke engang om det er plass til 2 barneseter og vogn i bilene han ser på om dagen............

 

Blir så frustrert... Har egentlig bare lyst til å avslutte hele forholdet, fordi jeg ikke fatter hvem planet han befinner seg på...

 

Vi har vært i familierådgiving gjennom helsestasjonen, men dette fikk vi lite ut av... Rådgiveren ga oss hjemmelekser, som var umulig å få til da jeg jobber kvelder og helger, så det ga vi opp...

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste for meg nå er det med hunden vår. Jeg syns det er vanvittig slemt av han å klage på hunden nå som jeg har bekkenløsning. Det gjør at jeg føler meg presset til å gå alle turer selv, så han ikke skal ha noe å klage på.. Og kroppen fikser ikke det så godt akkurat nå. Jeg går i snitt 15 000 skritt om dagen for å lufte hund eller sykle, og for å komme meg til og fra barnehagen.. Føles nesten som han prøver å straffe meg for noe, og jeg vet ikke helt hva.

Hører også til historien at vi flyttet i ny leilighet før jul. Her har vi fått oss inngjerdet hage, fin plass til både barn og hund.... Var mye pga bikkja at vi ville flytte..

Føler nesten litt hat for han nå.... vet ikke hva jeg skal gjøre..

[Anonym bruker]

Jeg burde vel egentlig ikke svare på dette innlegget pga mine synspunkter, men jeg tar en sjangse på at du ikke blir fornærmet.

 

Jeg har absolutt INGENTING til overs for slike mannfolk som du beskriver samboeren din til å være. Han virker barnslig, lite reflektert og ekstremt eiesyk/maktsyk. Han tviholder på individualiteten sin istedet for å fokusere på dere som en barnefamilie med hund; noe dere er.

 

Hadde det vært meg, hadde jeg kasta han på dør uten annet enn ett eneste skift for å få han ut noen dager. Jeg er kansje litt hard når det gjelder slikt, men jeg hadde virkelig ikke tolerert slik oppførsel.

Eller kansje reist vekk selv noen dager? Latt han ta alt hjemme;barnet, hunden, hans OG ditt rot.

 

Vet ikke helt hva du skal gjøre jeg, men håper virkelig det ordner seg. Det er iallefall ikke slikt som ikke kan fikses.

[Gerd-Johan]

Kan bare si hva jeg hadde gjort HVIS dette var meg...

 

Jeg ville sagt: Nå er det nok! Jeg forstår at du har ditt og jeg har mitt, og vi ikke snakker sammen bra. Men hva ønsker du? Ønsker du at vi skal gå ifra hverandre? For jeg er faktisk åpen til å gjøre det, hvis ikke ting blir bedre.

 

Ingen har det bra nå. Jeg synes du skal hjelpe meg å kjempe for barna sin skyld!

 

Orker han ikke det, greier du dette alene. Barn og hund. Stakkars hunden har da vel ikke noe med det å gjøre. Stakkars liten har jo endelig fått et godt hjem!!!!!!!!

 

Nei denne mann bør kraftig settes på plass og det sier jeg uten å være på din side. Jeg ser det som det er. Dette er ikke riktig. Han burde ha pleid deg. Vært overbærende og snill. Gått tur med hunden og sagt at ting ordner seg. LATT DEG FÅ BILEN!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Dette høres ikke lovende ut, men kanskje kan det løses? Prøv iallefall.?

[Anonym bruker]

HI her.

Takk for svar. Det bekrefter at jeg kanskje ikke er helt på bærtur, selv om han får meg til å føle det sånn..

Dette er mitt andre svangerskap, og føler meg veldig alene... Har sykemeldt meg fra jobben, pga bekken og at jeg ikke takler helt alt som skjer hjemme om dagen... Det er så vanvittig leit og, at han ikke bare kan klare å se oss som et team, som skal jobbe sammen for å ha det bra. Han har SÅ utrolig mange gode egenskaper, men de blir så overskygget av staheten, egoismen og behovet for å ha kontroll over ting.

Det høres sikkert utrolig dumt ut. Men på nåværende tidspunkt vil jeg heller beholde bikkja enn gubben... Og det mener jeg dønn alvorlig. Vil ikke gi slipp på hunden min for en jeg ikke føler har noe som helst respekt for meg...

 

Jeg har ikke verdens beste økonomi, så jeg er jo redd for åssen ting vil gå dersom jeg flytter...

Har planer om å ta en alvors prat med min far. Han sitter ganske greit i det økonomisk sett. Og han har lenge snakket om å bygge om garasjen og kjelleren sin til en leilighet på ca 70kvm. Lurer nå på om jeg skal høre med han om vi sammen kan ordne en slik leilighet dersom dette forholdet går i dass.. Da kunne min far tatt opp lån, som jeg betaler ned i form av husleie.. Der kunne vi også fått en fin stor hageflekk, og pappa er mer enn glad for å hjelpe til med både unger og hund...

 

Vil også legge til at jeg vet jeg ikke er feilfri oppi det hele... Men føler meg ikke motivert for å jobbe med et forhold der "partneren" min skal true med å ta bort noe jeg har kjært, bare fordi han møter motgang.. Han slenger stadig vekk i trynet på meg at jeg er så jævla "kranky" (grinete) om dagen... Hallo, jeg er gravid og full av hormoner, og føler vel ikke akkurat jeg har noen grunn til å stråle som en sol heller akkurat...

[Anonym bruker]

Min ex-samboer var også sånn; smålig når det gjaldt hvem som eide hva og en smålig personlighet, rett og slett. Dessuten klagde han og var sur HELE tida. Det ble ikke bedre uansett hvor mye jeg jenket meg, så jeg måtte tilslutt bare gå fra ham.

 

Nå er han samboer med ei ny jente, og han er minst like smålig med henne. Heldigvis slipper jeg å slite med ham lenger, men jeg synes faktisk veldig synd på hun nye.

[Anonym bruker]

Morsomt at vi skrev innlegg akkurat samtidig midt på natta! Jeg glemte å si vårt forhold varte i over 5 år, men det ble bare verre og verre. Jeg følte at alle årene var bortkasta om jeg gikk fra ham, men det hadde vært mye verre å fortsatt elendigheta i 5 år til. Det er bra su kanskje har mulighet til å få til en leilighet hos faren din. Alt det praktisk ordnes vanligvis lettere enn du tror, faktisk.

 

Og apropos hunden din så kan jeg fortelle at jeg gikk med på å avlive en katt jeg hadde pga. samboeren min, og det angrer jeg fremdeles veldig på. Jeg tror det var en maktgreie hos ham at jeg måtte avlive henne, og jeg har skikkelig dårlig samvittighet for det ennå, selv om det "bare" var en katt.

[Anonym bruker]

Hi her...

Vi har vært sammen i 7 år nå, og ikke nok med at vi har de problemene jeg har skrevet opp tidligere. Men han er til tider langt nede pga depresjoner, og da blir han tiltaksløs og driter i det meste...

Jeg fikk flere uventa inkassoer her for litt siden. Men istedet for å hjelpe til der, vurderte han heller å leie seg en bil en helg (da bilen streika) for å komme seg på festival... I tillegg til dette hadde han brukt penger på festivalpass og nytt anlegg til bilen.. Og der satt jeg med regninger jeg følte meg urettferdig pålagt, og det viste han ikke noe interesse for i det hele tatt.... Med andre ord er alt veldig mitt og ditt.

Jeg føler at han bruker trusselen om hunden veldig bevisst. Han vet at hunden er spesiell og følsom. Jeg har tidligere sagt at jeg nesten ville syns det var bedre å avlive bikkja enn å overlate han til noen andre uten å vite at han får det bra... Så når han nå truer med dette, så er det fryktelig vondt. Jeg har tatt på meg ansvar for dette dyret, og han er så snill og god at jeg nesten får vondt av han. Jeg mener ikke at man bare kan kaste dyra sine hit og dit bare fordi det passer seg sånn. Tar man til seg en hund, så vet man jo at det er et ansvar...

 

Skal helt klart snakke med faren min om leilighet.. Da vet jeg ihvertfall om jeg har en backup plan eller ei,...

[Spent Hattiec...]

Gjør det klinkende klart for ham at du bestemmer over deg selv og at han ikke har noe han skulle ha sagt. Snu på flisa og gi ham valget om enten å dele på ansvaret for hunden- eller klare seg uten deg!

 

Sånn kan det gjøres, føler han at han klarer seg uten deg er det ikke noe mer å hente der uansett, så du har ikke noe å frykte- annet enn at sannheten skal komme for en dag.

 

Saken er jo den at vi behandler ikke mennesker vi er redde for å miste på den måten der! I såfall er han ikke frisk- og da bør du i allefall komme deg bort fra ham..

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, skulle gjerne tatt en tur og valset opp med skapningen du bor sammen med, men jeg stoler på at du klarer det selv! :0)

[Anonym bruker]

Hei igjen. 03:11 og 03:17 her.

Min eks hadde også ett sett med regler for seg selv og ett for meg. I tillegg hadde han er merkelig logikk når det gjaldt hva jeg foretok meg i forhold til ham. Jeg klarte virkelig ikke å forstå hvordan han kom frem til de konklusjonene han gjorde, og det førte til at jeg ble skikkelig frustrert og begynte å føle meg litt gæren i hodet, rett og slett. Han innrømte aldri feil, men klandra meg i eeevigheter om jeg gjorde noe som var galt i hans øyne. Han kunne også gi meg oppgaver å gjøre som tok dagesvis, for så å bare ta alt ned fordi det ikke var nødvendig likevel. Jeg ble så frustrert at jeg bare måtte komme vekk tilslutt.

 

I likhet med hva du beskriver så følte jeg at han skulle straffe meg for noe, og jo mer jeg prøvde å gjøre ham til lags, jo mer ble jeg straffet.

 

[Anonym bruker]

Han virker veldig barnslig og lite moden den mannen der. Da hjelper det ikke at du diskuterer saklig med han for det har han sikkert en sperre for. Da må du ned på hans nivå for å få noe ut av samtalene.

Bare snu alt rundt og ta tilbake kontrollen. F eks kreve at hvis det skal kjøpes en bil så skal det seff være plass til hele familien(inkl. hund for den er faktisk en del av familien). Prøv å ta noe av makten tilbake, tror han har fått overkjøre deg for lenge. Bare fortell at du ønsker forandring og ikke orker forholdet som det er nå.

Jeg hadde ikke taklet det der. Det virker ikke som du har det spesielt bra.

Da er det noen ganger nødvendig å pakke sakene, ta med barna og hunden og forsvinne. Men gi han gjerne en siste lille sjanse til å vise forandring.