Beholde? Ta abort?

[Anonym bruker]

Jeg er i en (mildt sagt) jævlig situasjon for tiden...

 

Siste halvår har jeg hatt veldig ujevn menssyklus, så jeg reagerte ikke da mensen var 2 uker for sen for en stund siden...

 

Så begynte jeg å spy... Dagen lang...

 

Plutselig sier samboer: "Smelt på tjukka?", og lo... Jeg lo også, men det stakk litt i meg...

 

Jeg kjøpte en graviditetstest dagen etter, forventet negativt resultat, men holdt på å ramle om da jeg så resultatet: den var positiv!!

 

Jeg begynte å gråte, fortalte det til samboer, og han sukket tungt: "Skjønte noe sånt måtte hende nå.."

 

Han sa med engang at vi ikke kunne beholde det. Jeg nikket forsiktig, vel vitende om at jeg ikke ville klare en abort...

 

Har tatt abort før, og har hatt det tungt lenge etterpå, faktisk aldri kommet helt over det...

 

I går var jeg til legen og skulle bestille aborttime... Jeg greide det ikke. Da jeg kom inn og legen spurte hva han kunne hjelpe meg med, svarte jeg at jeg var 10 uker gravid. Han lurte da på om jeg ville ha en svangerskapskontroll, og jeg svarte ja... (ja, jeg vet jeg skulle sagt det da, men greide det ikke...) Gikk gjennom alle prøvene osv som en robot...

 

Kom hjem, og samboer spurte på kvelden hvordan det var gått. Jeg svarte ærlig at jeg var i tvil om jeg ville greie dette. Han ble fly forbanna, og sa at det fikk jeg værsågod å greie, for HAN greide ikke en runde til med hylende og skrikende baby... Jeg sa at dette er tungt for meg. Han begynte å beskylde meg for å lure ham, bli gravid med vilje osv... Jeg gråt litt, og så snakket vi ikke mer om det...

 

Det aller verste akkurat nå, er at ei av mine venninner har fortalt at hun er gravid, kjempelykkelig var hun. Og jeg er glad for henne. Men, hun vil ha termin bare noen uker etter meg, og jeg vet jeg kommer ril å bli mint på dette svangerskapet når hennes baby blir født...

 

Jeg greier det ikke... Aner ikke hva jeg skal gjøre, samvittigheten gnager.

 

Skal jeg være egoistisk og få dette barnet? Kanskje gidder ikke sambo å bo med oss lenger, og vår sønn på 4 år står uten en pappa også...

Tenk om han aldri lærer å elske dette barnet, og mitt lille barn må oppleve å bli behandlet på en annen måte enn sin storebror for bestandig...

 

Hva skal jeg gjøre? HJELP meg den som kan!! Jeg klarer ikke ta denne avgjørelsen selv. Tiden renner fra meg, skal jeg ta abort, må jeg ringe og be om time i morgen...

 

hater meg selv og det jeg har rotet meg opp i nå...

[Anonym bruker]

Jeg ville rådet deg til å beholde. Ut i fra det du har skrevet så hører jeg at du ønsker en familie, men at dette barnet er viktigere enn mannen din.

 

Prøv parterapi og gi samboeren din tid til å fordøye dette.

[Miss Misantrop]

Kjære deg....

Det er ikke du som er egoistisk. Bare det at din mann lurer på om du har lurt ham og presser deg mot noe du ikke vil er forferdelig. Faktisk helt horribelt.

Ser han ikke hvor sårbar og ensom du er akkurat nå?

Du skal bli mamma, kanskje klarer ikke han å bli pappa. Men vet du... Du kan ikke leve med en mann som setter et sånt press på deg. Det vil være vondt om han går. Men hvis han er slem mot det nye uskyldige barnet er dette en mann som er så ødelagt at han ikke kan være klippen i ditt liv. Du virker så god i innlegget ditt. Og jeg er helt sikker på at det er større laks i sjøen hvis han ikke vil ta vare på deg og barna deres.

Masser av lykke til. Det er mange som har vært og er i dine sko. De kan kanskje gi noen konkrete praktiske råd. Mitt råd til deg er å holde hode over vannet, selv om du ser at mannen ved din side synker til bunns.

[Anonym bruker]

Jeg står midt oppi samme floken selv og skal til legen i morgen. Men jeg har ikke bestemt meg.

 

Lykke til HI. Det er et vanskelig og tøft valg. Ikke la noen andre bestemme over deg.

 

Klem

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

Tror du har rett:)

 

Men tror ikke han er med på noe slikt...:/ Han er et stabeist uten like...

 

Er redd han svikter oss alle, og har i den forbindelse skyldfølelse overfor vårt første barn, som da vil være farløs grunnet meg...

 

En annen ting jeg glemte å si:

Jeg var uten p-piller, og kjøpte kondomer, for jeg ønsket ikke å bli gravid. Vi gikk tom for kondomer, og han ville absolutt ha sex en kveld. Jeg sa nei, og at jeg ikke taklet å bli gravid, for jeg ville aldri i livet igjen gå gjennom en abort dersom jeg skulle bli gravid, og han ikke ønsket barnet. Han sa: "Ja, blir det nå en liten en, så blir det det..." Jeg ble veldig letta, for jeg hadde så angst for å bli gravid at jeg nesten ikke ville ha sex om vi så brukte kondom i tillegg til p-piller... dette av frykten for å måtte ta en abort igjen...

 

HI

[Anonym bruker]

Kjære søte snille deg....

 

Forstår jeg det riktig at du selv helst ønsker å beholde dette barnet, men føler deg presset til abort av samboeren din?

 

Husk at dette til syvende og sist er ditt valg... og bare ditt... Du er nødt for å velge det du føler er mest riktig, for deg.

 

Jeg forstår at dette må være forferdelig vanskelig for deg. Du føler deg presset og dratt i alle ender.

 

Det er vanskelig å gi råd, fordi jeg ikke kjenner deg, og dere. Derfor synes jeg du skal åpne deg for veninnen din, en som står deg nær. Kanskje gir hun deg akkurat den moralske støtte du trenger, for å gjøre det valget som gjør deg mest lykkelig.

 

Dette er ikke noe det er meningen du skal måtte gå igjennom alene.

 

Jeg synes forøvrig det er trist at samboeren din tydeligvis er bastant motstander av å få flere barn. Hva ønsker du? Ønsker du flere barn? Hva gjør deg mest lykkelig her i livet? Å risikere at samboerskapet ryker, eller å lykken over å få flere barn.

 

Alt dreier seg til syvende og sist om lykke her - hva gjør DEG mest lykkelig. Du lever bare en gang.

 

For å være helt ærlig, tror jeg, uansett hva du/dere måtte velge, vil forholdet deres henge i en tynn tråd heretter. Jeg tror jeg selv ville fått et veldig anstrengt og kunstig forhold til min samboer som pusher meg til en abort, jeg kanskje selv ikke ønsker.... Det er for stort, for alvorlig, for viktig. Det er liksom ikke drømmebilen dere kvitter dere med, men et barn....

 

Jeg ønsker ikke egentlig å komme med noen anbefaling, fordi dette er ditt og bare ditt valg, men jeg håper du velger den løsningen som gjør deg mest lykkelig....

 

Og husk, alt ordner seg. Absolutt alt ordner seg, selv om det ser fullstendig mørkt og håpløst ut. Det finnes alltid løsninger. Det finnes alltid hjelp og støtte å få.

 

 

 

[Anonym bruker]

Uff, føler med deg, valget er tøft... tror ikke jeg greier å gjennomføre det jeg har "lovet" jeg..

 

Lykke til i morgen, håper du finner ut av det:)

Klem

 

HI

[Anonym bruker]

Parterapi synes jeg høres veldig fornuftig ut!

 

Forsøk så godt du kan å ikke gjøre dette til en uendelig stor krangel dere i mellom. Forsøk å tenke løsning hele tiden, vær rolig når dere snakker om dette, fortell ham at du er glad i ham, og at du virkelig ønsker at det skal fungere mellom dere. Fortell ham at slikt skjer, dere er ikke de første. Jeg har aldri hørt om noen som noen gang angrer på at de har fått et barn, selv om det kom på et uheldig tidspunkt eller lignende.

 

Han er nok veldig sjokkert nå. Dette kom nok som julekvelden på kjærringa for å si det slik. Gi ham tid. Tid til å tenke og til å fordøye. Men, vær klarere i hva du selv ønsker, slik at han ikke unødig lenge går rundt og tror det vil bli snakk om abort. Forsøk å være litt mer bestemt. Si at du ønsker å beholde barnet. Da vet han hva han har å forholde seg til. Så må dere tenke løsninger med det som utgangspunkt. Vil det virkelig være verdt for ham å bryte forholdet, fordi det passer 'dårlig' med et barn til? Blir han mindre glad i deg og deres første barn om dere får et barn til?

 

Men, som sagt, forsøk terapi - det høres kanskje skremmende og ukjent ut. Men, husk det er helt vanlige andre mennesker som også går til parterapi :-) Man gjør det, fordi man ikke ønsker å gi opp et forhold uten å først ha prøvd alt. Tips og råd i fra profesjonelle er alltid gode å få med seg...

 

 

[Anonym bruker]

Takk for støtte:)

 

Jeg skjønner han høres ut som en slem mann i denne situasjonen vi er i nå... men han er egentlig ikke det... sjokkerer meg hvor bastant han er på dette...

 

Han sier at valget er mitt, men like etterpå sier han at han ikke takler ei spedbarnstid til..

 

Håper han vil bli med meg å prate med jordmor hvis jeg får time i morgen... ellers vet jeg ikke hvor dette ender... jeg er knust... og har bare 1 uke på meg til valget må være tatt...

 

Tusen takk for gode ord:)

 

HI

[Miss Misantrop]

Det var flott skrevet anonym 23.53

[Anonym bruker]

Du får dra han med deg!! Til jordmor i morgen! Husk at jordmor er pliktet til å være nøytral i en slik situasjon. Samboeren din skal derfor ikke føle at du tar han med dit for at jordmor skal 'overbevise' ham. Hun skal gi dere råd på nøytral grunn, ut i fra deres situasjon, og begges ønsker.

 

Jeg må si det er kjempefint om han blir med. Da får dere råd av en tredjepart om hva dere skal gjøre med deres dilemma. Det er heller ikke en ukjent problemstilling for jordmor. Derfor vil kun kunne ha gode råd, i forhold til hvordan dere sammen skal finne ut av dette.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, hadde vært flott om vi fikk komme til jordmor i morgen... Håper hun har tid:)

 

HI

[Anonym bruker]

Hei du!

Jeg tror du allerede har bestemt deg, jeg.. Jeg hører på deg at du ønsker dette barnet. på tross av det samboeren din sier..

 

Hvis du velger å beholde barnet, vil du aldri angre. En angrer ikke på at en beholdt et barn, men en kan angre på at en ikke gjorde det.. Jeg er ingen abortmotstander men dette er faktisk sant..

 

Kanskje samboeren din bare trenger litt tid. Menn kan være rare.. Mange menn er ikke klare til å bli fedre før de skal bli det.

Han kommer selvsagt til å elske dette barnet også. Det er jo hans barn..

 

Jeg ønsker deg masse lykke til. Du er heldig som har et nytt vidunder på vei. Jeg kjenner jeg er veldig misunnelig på deg. Vi sliter veldig med å få barn nr to..Men misunnelig på en god måte.. Unner deg alt godt!

 

Og tupp han samboeren din i rompa en dag du har tid. Fortell ham hvor heldige dere er som har et barn til i vente. Det kommer til å gi dere mer gleder enn dere kan forestille dere..

 

 

[Anonym bruker]

Tror nok du har forstått meg riktig:)

Jeg ønsker å beholde, men ønsket i utgangspunktet ikke å bli gravid pga samboer som ikke ønsker flere barn... Men når det nå er skjedd, så greier jeg ikke ta abort. Men har dårlig samvittighet for at jeg ikke greier gjøre dette for mannen min..

 

Jeg lnsker flere barn, men den drømmen hadde jeg lagt bort pga jeg vet samb ikke vil ha flere....:/

 

Tusen takk for et fint svar:)

 

 

HI

[Gjest]

....du må uansett ta et valg som passer deg ja....som alle over her skriver......men du har jo allerde valgt da.....og mannen din valgte da han sa at kommer det en til så gjør det det......jeg vil jo anta at den ungens liv er litt mere verdt enn mannen din sine lettere ambivalte meniger og følelser.....som desverre virker en smule tilfeldige og umodene....bare det med å argumentere med ungeskrik som en faktor jeg jo ikke helt stuereint.....jeg regner da ikke med at han er en mann som stiller opp så himla mye....sånn sett skal vel han bare drite i å tvinge deg til å være motvillig bøddel ovenfor et liv du bærer og har ansvaret for.....

 

du har vært gjennom dette før og vil ikke ta abort igjen...respekter deg selv nok til å følge dine følelser....og med fare for å virke kynisk....det finnes mange menn i verden....men den ungen du bærer finnes det bare en av....og for den er det snakk om å være eller ikke være.....manne din vil fortsette å eksistere lenge etter at dere eventuelt har flyttet fra hverandre.....like så de makabre menigene hans....han tar de sikkkert med seg i grava en gang også......til pass for han han om han ikke skjønner bedre.....

 

uansett....dine følelser og barnets liv er mye mere verdt enn den fjotten du har til mann!!!!!!!!!!!!!!......rett og slett en ufordragelig dust.....

[Anonym bruker]

 

Jeg har også en sønn på 4 år, og han vil jo ikke stå UTEN pappa fordi om samboern din velger å gå ifra dere! Jeg og samboer var fra hverandre ei stund og fant tilbake etter ett år, men han hadde jo samvær fordet.

 

Det første som faller meg inn, er at han er egoistisk som ber deg ta abort mot din vilje. fordi HAN ikke orker babyskrik og hyl, skal du ta livet av noe du egentlig vil beholde?

 

Nei jeg tror du vet svaret på dette selv jeg

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:)

 

Du har nok rett, jeg vil nok aldri angre å ha beholdt, men heller å ha tatt bort...

 

Spesielt når mi beste venninne får baby samtidig som min da ville kommet:(

 

Tupp i rompa skal bli;)

 

Lykke til med prøving, du blir nok gravid når dere minst venter det;)

 

HI

[Anonym bruker]

Amen til gangster-hippie

Hilsen en som har opplevd en sånn fjott på huden, valgt barnet og levet lykkelig siden (joda, joda, en sannhet med modifikasjoner)

[Anonym bruker]

Ja, vi har også vært fra hverandre, vært sammen igjen i 2 år nå. Og ja, jeg vet at han fremdeles da vil ha en far... men, hva med den minste da? Som må se at storebror har en pappa, men kanskje ikke han? Tenk om de to blir forskjellsbehandlet av sin far?? Jeg sliter med samvittigheten her... hvem vil dette "gå ut over"??

 

men, tror du har rett i det siste du skriver der;)

 

Takk for svar:)

 

 

HI

[Anonym bruker]

HI, en sånn mann kommer til å svikte deg enten du beholder eller tar abort.

 

[Gjest]

til anonym 00:29....uff da...tar du dette personlig anonym....det var ikke myntet på deg.....det finnes ingen sannhet uten modifikasjoner.....det er derfor det er så himla greit med etiske grunnprinsipper.....det er trist å høre du valgte et barn som innbar sannheter med modifikasjoner.....men du skjønner om mulig dette senere.....

[Gjest]

....og om han skulle finne på noe så fjollete som å være far for et av sine barn men ikke det andre....så er det uansett ikke noe du får gjordt noe med....desverre....men det kommer neppe til å skje.....om han ikke har samvittighet til å skjønne dette.....så kommer noen sikkert til å forklare han at dette blir pinelig for han......så ender du opp med han uansett.......desverre for deg....slik det høres ut da...

 

[Anonym bruker]

NEI, Det var ikke meningen å ironisere. Jeg valgte faktisk barnet og jeg har det supert, både økonomisk og med avlastning. Men så at det ble litt sukkersøtt og la på det med modifikasjoner. For det er jo for alle, også meg en hverdag med utfordringer. Jeg syntes innlegget ditt var bra. Hilsen fra 0029

[Gjest]

sorry.....oppfatta det feil....

[Anonym bruker]

For det første er det ikke ditt ansvar om sønnen din skulle bli farløs fordi du velger å beholde. Det er farens ansvar, og bare hans. Velger han å forlate deg og sønnen deres fordi du velger å beholde, så er han dessverre så umoden som andre her sier.

 

Dere var to om å ha sex. Dere er begge voksne og vet at konsekvensen kan bli en graviditet selv om en bruker prevansjon. Det er din kropp og du må finne ut hva som er riktig for deg. Dersom du velger abort mot din vilje, og ender opp med en depresjon, kan det bli like alvorlig for din sønn som at faren skulle reise fra dere.

 

For det andre vil du komme til å elske begge barna like høyt. Det kan man se bare av å lese refleksjonene dine. Faren vil sannsynligvis også ende opp med å elske begge barna like høyt. Han er bare ikke klar over det enda.