Angst for det jeg ikke vet...

[Anonym bruker]

Jeg føler at min svangerskaps-/fødselsangst kommer pga. uvitenhet om hva som skal skje... Jeg tørr ikke å bli gravid fordi det er så mye som skal foregå som jeg rett og slett ikke har kontroll over. For det første har jeg sprøyteskrekk. Folk snakker så mye om disse kontrollene og blodprøvene som blir tatt i løpet av svangerskapet, men hvorfor blir de tatt?? Og foresten, jeg er drittlei av at folk dømmer meg fordi jeg ikke liker tanken på å ta blodprøver i svangerskapet! Det er en angst på lik linje med fødselsangst, likevell blir jeg ofte sett ned på å dømt for å ikke vil mitt barns beste.. For det andre, hva faen skjer under en fødsell? Hvordan føles veene ut? Ja, jeg er klar over at de er vonde, men hvordan?! Pappirkutt vondt?! Menssmerte vondt?? Brekke foten vondt?! åååh.. jeg blir så fortvilet.. Håper noen vil dele deres egne erfaringer med meg, slik at jeg kan få mer forståelse ovenfor utfordringene jeg kommer til å møte:)

[mor_til_2_84]

For det første syns jeg du burde tenke deg om litt før du ber om å få alle historiene til folk... Du kan lett bli skremt av for mange detaljer. Ingen fødsel er lik, og det er ingen som opplever det likt heller.

Jeg skal allikevel prøve å svare deg.

Jeg venter nå barn nr 2, og mener å huske at de kun tok blodprøve i armen en gang sist. Og det var på første kontroll. Dette gjør de for å utelukke diverse ting, sjekke blodtype, ta hiv test og sånne ting. Utover det er det vanlig å få stikk i fingeren på flere kontroller, og regner med at det er for å måle blodsukker og muligens noe annet..

 

Hva som skjer under en fødsel er jo veldig individuelt. For noen går det lynraskt, for andre kan det ta lang tid.

Rier er vondt, veldig vondt, men jeg klarer allikevel nå ikke å forklare åssen vondt det var. Jeg har tidligere hatt ganske sterke mens smerter. Men da jeg dro avgårde til sykehuset med rier, så føltes det som veldig sterke mens smerter. Føltes litt som at jeg sto på tærne og prøvde å komme unna vondten.... Vanskelig å forklare. Men de aller fleste får rier som bygger seg opp. Du skjønner at noe er på gang når det starter, så bygger de seg opp til å bli tettere, og vondere.

 

Sønnen min blir 2 år om noen dager, og jeg er 4 mnd på vei med nestemann. Gidder igrunn ikke å tenke så mye på fødsel. Det kommer når det kommer, og blir sikkert ikke likt som sist.

 

Hvis du er redd for sprøyter, så burde du snakke med legen om det. Vet ikke om du er NØDT til å ta blodprøve i armen. Og jeg tror vi alle er litt redd for det samme som deg, å miste kontroll. Men i forkant av en fødsel så kan du skrive brev til sykehuset om ting du ønsker for fødselen din. Ting du er redd for, ulike metoder du vil prøve osv. Da vil jeg tro du føler deg tryggere, for de vil jo at du skal ha det best mulig, og vil etterkomme dine ønsker så langt det er mulig.

 

Dersom du har lyst på barn, så ville jeg satset på det om jeg var deg. Tiden som gravid og fødselen er noe som varer en kortere periode, og etterpå får du være mamma så lenge du lever. Og det å være mamma er det mest fantastiske i hele verden. Unner alle å få kjenne på alle følelsene som dukker opp når man får den lille i armene.

Er det vanskelig for deg underveis er det viktig å sette ord på det f.eks til jordmor, slik at du får hjelp til å komme deg gjennom svangerskapet på best mulig måte.

Mulig jeg skrev veldig innviklet nå... Håper du kommer til det punktet at du en dag tar sjansen på å bli gravid. Det kan være tøfft underveis, men garantert verdt det.

[Anonym bruker]

Tusen takk for en kjempe godt svar!

 

Bare for å add litt til på innlegget mitt, og dette er noe jeg synes jeg selv er litt rar for; Jeg tenker nå, som jeg ikke er gravid at jeg storgleder meg til å være gravid. Blir grønn av misunnelse når gravide venniner legger ut bilde og forteller om deres svangerskap. Samtidig som jeg tenker at jeg kommer til å få en slags superpower når jeg blir gravid, fryktløs og modig, tenker jeg også "hva om jeg kommer til å få angst?!" Jeg har på en måte angst for å utvikle angst.. hehe.. Nå ler jeg litt med meg selv.. Jeg føler meg rar! Og foresten, nå er jeg dritredd, fordi mensen min er ett døgn forsinket.. iiiik

[mor_til_2_84]

he he, angst for å få angst. Det er jo en prestasjon da. Men jeg tror allikevel jeg skjønner litt hva du mener. Det kan jo ikke være noe godt å gå gravid og ha angst, så ergo skjønner jeg at det er mulig å på en måte ha litt angst for angsten... he he.

Vet du, jeg tror faktisk du skal ta det helt med ro. Er du, eller blir du gravid så får du jo ta det derfra. Er mange som har god erfaring med samtaler med jordmor mens de går gravide. Da har du mulighet til å få lettet litt på alt du tenker og føler. Man skal ihvertfall ikke stenge det inne.

 

Det å være kvinne og få lov til å bære fram og føde barn er jo noe veldig stort. Klart man kan få det tøfft underveis, men når fødselen endelig er over, opplever de aller fleste en enorm kjærlighet, lettelse og stolthet.

Tror du kan klare det fint.

[Anonym bruker]

Hehe, ja slik liker jeg også å tenke.. Jeg tenker at vi kvinner er faktisk laget for å føde barn! Jeg er en kvinne, eller jeg blir vel det en vakker dag, så hvorfor skal ikke jeg klare meg! Desuten synes jeg at jeg har tatt et stooort steg da jeg overkom frykten for damer i hvite frakker. Nå er det neste steget å overkomme menn i hvite frakker!!:S *knis*

[Trollkatt]

Det du burde gjøre, er f.eks spørre på din lokale helsestasjon om du kan få en samtale med en jordmor. Hun kan forklare deg på en saklig måte hvordan fødselen foregår, og kan svare på alle spørsmålene dine. Her inne risikerer du, som tidligere nevnt, å bli skremt vettet av. Det er alltid masse folk som skal fortelle sine grusomme fødselshistorier. Men husk at de aller, aller fleste fødsler går helt fint. Disse hører du nesten aldri om, for det er jo ikke noe spennende å fortelle om udramatiske fødsler, ikke sant?

 

Og blir du gravid, finnes det mange tilbud til folk med fødselsangst. Det er veldig vanlig å ha angst i større eller mindre grad for det som skal skje, og det er egentlig fullt forståelig. Ta kontakt med Liv Laga, jordmorforeningen eller Fødsel i Fokus. Det eneste som hjelper er å få klarhet i hva som skjer med kroppen, hva du kan forvente, osv. Tenk så fint det er å få bearbeidet denne angsten før du skal føde, så er det større sjans for å få en kjempefin opplevelse!

[Anonym bruker]

Å bli gravid bevisst er som å kaste seg utenfor et stup og så må man lære seg å nyte det uforutsigbare med skrekkblandet fryd. Det mange anbefaler, og som hjalp meg, er å lese saklige og gode bøker om fødsler. Lær deg forskjellen på de ulike stadiene i fødselen og hva du skal gjøre Lær deg også med så kaldt hodet som mulig, om de ulike komplikasjonene du kan gjennomgå. Regner med at med ditt utgangspunkt, så er ikke målet å føde uten smertestillende. Sett deg inn i de midlene du kan få og hva du foretrekker.

Smertene kan man ikke forbedere seg på, men det hjalp meg veldig å forstå dem.De var som kraftige menssmerter, og jeg var overrasket over at åpningsriene var vondere enn pressriene.

 

Å lære seg å stole på kroppen sin gir enorm mental styrke og det gjør det lettere å "flyte med fødselen". Er man redd, gjør man vondt verre og jobber lettere mot kroppen en med den.

 

Hold deg for all del unna skrekkhistoriene til andre som har fæle fødselsopplevelser.

 

De aller fleste jeg kjenner ( og det er en del), klarte seg kjempefint.

 

Jeg fødte uten smertestillende, og synte det var mer ubehagelig å sy etterpå (med bedøvelse) enn selve fødselen. Under syingen var jeg likom ute av "fødselstransen" som jeg så gjerne gjenkjenner om kvinnens urkraft.

[Anonym bruker]

Jeg ville bedt om å få en samtale med en jordmor på sykehuset osm spesialiserer seg på fødselsangst. Få satt ord på alt du føler og få lagt en form for plan i forhold til f.eks epidural, igangsettelse osv.

Og du, å ta keisersmitt er også et alternativ. Det er trygt og kontrollert :-)

Jeg har både født vanlig og tatt keisersnitt, og jeg hadde definitivt tatt keisersnitt igjen. Men ikke alle fødsler er like, noen er lette og gjør nesten ikke vondt. Noen fødsler er grusomme og kan ødelegge et menneske. Jeg er sikker på at du får den hjelpen du trenger bare du ber om den og treffer på rett helsepersonell. Masse lykke til, håper at du får et kjempefint svangerskap med få bekymringer.

[Anonym bruker]

Ja glemte å svare deg på hvordan rier kjennes ut. Vel riene venninna mi hadde sier hun var som vonde menssmerter i magen, altså ikke så ille.

Mine riemerter var som å bli knust av en elefant som satte seg oppå ryggen min.

Bare så det er sagt så kan noen jenter gå med rier helt frem til 8 cm åpning uten å ha merket det, og andre kan ligge å vri seg i smerte i fra 3-4 cm åpning. Så forskjellig kan riene være under en fødsel.

Jeg var utrolig heldig under svangerskapet mitt og var nesten ikke kvalm, mens hun heldige vennninna med den lette fødselen lå og spøy i 7 mnd og måtte ha intravenøst i armen for å få i seg næring. Så så forskjellig kan det altså være.