Min opplevelse (medisinsk senabort)

[Anonym bruker]

Skriver delvis for å "få det ut av systemet", men mest for å kanskje kunne hjelpe noen som lurer.

 

En fuktig kveld gjorde jeg noe utrolig dumt og ble med en mann hjem som i ettertid viste seg å være gift. Ble merkelig nok hardt forelska i denne mannen, men prøvde jo alt jeg kunne å tenke på andre ting. Alt var som normalt i ettertid. Mensen kom som den skulle (bytta pillemerke, og da ble den litt svakere), jeg la litt på meg, men dette var samtidig med at jeg knapt hadde tid til mosjon pga jobb + julematsesong. Ellers var alt som normalt.

 

Ved en rutinekontroll hos gynekologen fant jeg ut at jeg var gravid i 14. uke. Jeg var aldri i tvil om hva jeg ville gjøre. Min helt nye kjæreste ville ikke ha et barn som ikke var hans. Barnefaren ville selvsagt ikke ha noe med barnet å gjøre og jeg har aldri likt barn, så jeg ville ikke ha det jeg heller. Men jeg måtte gå gjennom legenemd - noe som tok noen dager og var utrolig stressende og jeg fikk god tid til å fordømme meg selv og tenke gjennom situasjonen. Ettersom jeg var i min beste alder, godt betalt, godt utdannet ++ var jeg ikke sikker på å få medhold. Men de tok heldigvis hensyn til livssituasjonen min og aksepterte søknaden.

 

Opplevelsen av selve aborten var ganske ekkel. Jeg lå i mange timer med magesmerter, oppkast og diarè pga prostaglandinene uten at noe skjedde. Da vannet først gikk, hadde jeg voldsomme smerter, fortsatte å kaste opp og følte meg helt elendig. Smertestillende hjalp ingenting. Det tok en time fra fosteret begynte å komme ut til hele fosteret var ute. Deretter tok det flere timer før etterbyrden kom. Og i mellomtiden lå jeg der med en mørkerød liten fostergutt som de ikke ville kappe strengen på. Jeg er heldigvis vant med mye blod og gørr i jobben min. Dette er ingenting for sarte sjeler.

 

Da jeg var ferdig var jeg bare lettet. Smertene var over, problemene var borte (som var så nære på å ødelegge livet mitt), jeg var fri igjen. Jeg unner ikke min verste fiende opplevelsen av en medisinsk senabort, men for meg ble det på en måte "den rette straffen" for å ha tatt dette valget. Jeg valgte bort min sønn, og han ga meg et helvete når han skulle ut. Det føltes riktig at det var såpass vanskelig..

 

Jeg angrer ikke et sekund, men noe har allikevel skjedd; jeg som aldri har ønsket meg barn og holder meg så langt unna småbarn som jeg bare kan - jeg har begynt å surfe rundt på bim og tilsvarende sider. Og jeg fraskriver ikke lenger muligheten til at jeg kanskje, KANSKJE, kan komme til å ville ha et barn. Jeg er utrolig interessert i embryologi og VELDIG bevisst på at det nærmer seg det som skulle vært min termin. Jeg er i den alderen hvor "alle" venninnene mine får barn, og er langt mer interessert i deres situasjon nå enn jeg har vært før.

 

Det jeg trekker ut av dette - og som kanskje kan være til nytte for deg som har orket å lese så langt - er at dersom det er tvil, dersom du skulle ønske dette barnet innerst inne, da må abort være en forferdelig opplevelse. Jeg er fortsatt glad for at jeg fikk ta abort, men jeg kommer alltid til å tenke på den lille gutten, hvordan han hadde blitt, hvordan livet hadde vært med ham tilstede, hva jeg skulle kalle ham osv. Jeg kan bare forestille meg hvor vonde de tankene er for en som har hatt lyst på barnet, men tatt abort av andre hensyn.

 

PS: Til dere som føler for å skrive sinte innlegg; skriv gjerne, men vit at jeg har tenkt alle de stygge tankene om meg selv hundre ganger før dere. Jeg vet at det var dumt å bli med denne mannen hjem. Jeg vet at hele fosteret er utviklet i uke 15. Jeg vet at mange ser på dette som drap. Men dette er et forum for folk som går og lurer på om de skal beholde barnet, og jeg forsøker bare å bidra. Beklager til alle dere som føler dere støtt..

[Anonym bruker]

var nok ikke lett for deg dette.

stor klem til deg

[Anonym bruker]

Du skriver så åpent og ærlig om dette, det kan ikke være lett for deg.

Har selv tatt medisinsk abort i sjette uka, var ikke klar over at man kunne velge det etter niende uka, der fare for komplikasjoner øker veldig.

 

Håper du har det bra nå, vet selv at livet blir ikke alltid som man forvente det, uventede ting skjer og man må bare velge det som man synes passer best.

 

klem

[Mamman til Mia Camilia]

*klemmepå*

[Gjest]

Dette er nok vanskelig for deg ja! Jeg hadde en kirurgisk abort før uke 7, så inngrepet gikk jo greit. Men jeg strever nå i ettertid likevel. Håper det går bra med deg framover.

 

Klem fra meg

[Gjest]

Hvordan leser du innlegget til hi da? Klarer du ikke å lese at dette slettes ikke var enkelt for henne? ???Jeg leser det gjennom hele innlegget, selv om hun var sikker i sin avgjørelse...

[Anonym bruker]

Selvbestemt medisinsk abort utføres ikke i Norge etter ni fullgåtte svangerskapsuker.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

jo 1442 ,ei jeg kjenner fikk det i uke 16!! å dette er for et år siden,hun var 15år å vanskelig livssituasjon osv..

så du har nok feil der, de tar medisinsk abort hvis det er grunner for det osv senere en 9uker

[Anonym bruker]

En vanskelig livssituasjon taes desverre ikke i betraktning etter uke 12.

Ikke i Norge, der grensen for selvbestemt abort, medisinsk eller ikke, strekker ikke lenge enn 12 fullgåtte uker. Slik er loven.

 

 

At det er grunner å ta abort i uke 16 var det sikkert, men pr. IDAG vil du ha problemer å finne en lege som vil utføre en selvbestemt medisinsk abort i uka 16.

 

Eneste grunn leger i Norge vil utføre abort etter uke 16 er hvis det er medisinsk grunn til det. Ikke fordi mor velger det.

 

Jeg understrekker PR. IDAG.

 

Send en epost til Siri hvis du ikke tror på det

 

 

 

 

[Anonym bruker]

H1 her.. Jeg har full forståelse for at det jeg gjorde kan oppfattes som kaldt og egoistisk. Jeg skreiv ikke her for å få sympati, men for å kanskje hjelpe noen i en liknende situasjon. Det er derfor jeg har tatt med endel detaljer.

 

Ang reglement: Det var det jeg trodde også, men slik var det (heldigvis) ikke. Jeg vet ikke om reglene er forandret i år, men dette var i januar 2008, og da kreves det tungtveiende grunner (ikke nødvendigvis medisinske), og i mitt tilfelle var det tilstrekkelig av slike. I tillegg til at dette barnet ikke var ønsket av noen, jeg var alene, far var gift osv har jeg en jobb hvor jeg er i mye kontakt med medikamenter og andre kjemikalier, samt fysiske anstrengelser, og det hadde vært flere påviselige hendelser hvor fosteret kunne tatt skade. I tillegg driver jeg mitt eget firma som ville gått dukken hvis jeg skulle tatt ut permisjon. Atpåtil hadde jeg hatt flere skikkelige fyllekuler rundt jul og nyttår som fosteret kunne tatt skade av. Fosteret var normalt på UL, men slike ting kan komme til syne etter fødsel. Jeg går også på medisiner som er kontraindisert ved graviditet.

 

Reglene tolkes ulikt av hver legenemd. Hadde jeg bodd i bibelbeltet hadde jeg nok ikke fått abort. Det er et tankekors. Da hadde jeg gått fødeklar i dag...

 

Kall meg gjerne kald, men jeg mener dette også var til barnets beste. I mine øyne er trygghet og kjærlighet selve fundamentet når et barn skal komme til verden. Og det er langt viktigere enn økonomi, bil, hus og mors alder. For en tanke å skulle sette et uønsket barn til verden! (når det allerede kryr av barn som trenger adoptivforeldre... )

 

Jeg satt mye på nett og leste debatter i de dagene rundt avgjørelsen min, og jeg ble kvalm av alle besserwisserne som kom med sterke angrep mot jenter i diverse vanskelige situasjoner som skrev inn etter hjelp.. Som sagt, alle disse tankene har jeg selv rettet mot meg selv, og de er der fortsatt som en vond klump som aldri kommer til å forsvinne. Allikevel er jeg veldig glad for at min historie endte i en vond opplevelse og mange destruktive tanker framfor alenemortilværelsen.

 

[Porcelain]

Forstår veldig godt at dette var tøft, selv om valget var enkelt.

 

Jeg hadde en medisinsk senabort i uke 22, av helt andre grunner og det var aldri det vi egentlig ville.

[Anonym bruker]

Bare jeg som lurer...

 

Tok medisinsk abort i uke 7 selv. Men fikk den gangen beskjed om att medisinsk abort ikke utføres etter uke 9. Da er det kun kirurgisk abort???

 

[Opsideisi <3 Superfødeklar!]

Hei du.

 

Gripende historie...det var sikkert ikke enkelt.

Tror verken du er kald eller ond. Jeg har selv tatt abort i uke 12, da jeg var 17. Hadde sikkert vært i stand til å ta vare på det. Men i hodet mitt var jeg ikke klar. Og jeg ville absolutt ikke vært der jeg er i dag om jeg valgte å bære det frem, uten en far, uten hjem, uten penger. Jeg er nå gravid igjen etter 2 SA. Jeg er nå klar, både mentalt, økonomisk og fysisk, og gleder meg.

 

>Jeg er sikker på au finner din rette tid en gang.

Ønsker deg lykke til videre;)

 

Klem.

[Opsideisi <3 Superfødeklar!]

Må legge til at jeg nå er 24. Det er altså 7 år siden jeg valgte å fjerne barnet mitt....

[Anonym bruker]

You`ll be back here on your own terms...

[Elin snart mamma til 3]

synes det er tøft at du tør å skrive din historie jeg. jeg var med en venninne og tok medisinsk abort for kort tid siden. Jeg er jo gravid selv, men ikke så snever i tankegangen at jeg ikke kan forstå at noe som kanskje er største lykke for meg ikke nødvendigvis var hennes største lykke. Satt sammen med hun igjennom hele prosessen på sykehuset å støttet hun!

 

Fy skam til de som setter seg på en høy hest og dømmer. vil vel tro at over 99% av norges befolkning har pult mer enn 1 gang. flaks at det ikke er blitt barn av alt sammen så man slipper å ta et så tøft valg!!

BTW venninnen min gikk også på prevansjon, hadde mens og alt. trodde hun hadde omgangsyken å fikk en stor overraskelse når det ikke stemte!

[Anonym bruker]

Dette var det aller værste jeg har lest noen gang!

Satt med gråten i halsen at noen kan være så hjerteløse!

Jeg synes at sånne som deg ikke fortjener å få barn noen gang.

Helt grusomt!

[Anonym bruker]

Til de som lurer på dette med medisinsk abort så sent. Etter uke 12 kan man ikke ta utskrapning for fosteret er for stort.

Da setter man i gang fødselen og man føder barnet.

[Anonym bruker]

Hvis du var i uke 14 så kan du ikke ha hatt en medisinsk abort, da det er ikke lov Norge etter uke 9 men om du hadde en kirurgisk abort så kan jeg tro deg.

[Anonym bruker]

Så du/ helsepersonellet kunne allerede se kjønnet, at det var en gutt? hm, det var nå på grensen av det som er mulig også da,Er du siker på det?

[Anonym bruker]

jeg vet at det er lov til medisinsk abort etter uke 9 for du får to eller tre stikkpiller i stedet for en

men kan ikke dere damer ta en telefon til sykehuset å spørre for dere har jo ikke peiling.

[Anonym bruker]

Ja det er lov å ta medisinskabort etter uke 9,har selv tatt i uke 12 nettopp og fikk 4 stikkpiller...men en får ikke reise hjem en må være på sykehuset og gjennomføre,det er forskjellen til alle dere som lurer..

[rakosy]

Til TrådStarter:

jeg hadde også samme "bivirkninger" da jeg tok sen medisink abort for en del år siden.. ca 4 år siden..

ubehaglig :/

 

og jeg har det på samme måte følelsesmessig i ettertid...

 

håper du har det bra nå =)

 

[Anonym bruker]

Som en saksopplysning vil jeg vektlegge, særlig overfor henne som følte totalt avsky lenger oppe på siden, at definisjonen på når et liv begynner er relativ i ulike samfunn. I Norge setter man grensen ved 12 uker, i enkelte land regner man det som et liv fra første sekund, i Russland utfører man senaborter på samme tid som man i Norge redder fortidlig fødte.

 

Ingen klarer å forklare eller rasjonalisere de ulike samfunns definisjon på når et liv blir til, altså "Når begynner det å bli et menneske?" annet enn at det er gamle tradisjoner for dette, og at dette ofte har tidlige spor i religiøse tekster og oppfatninger.

 

Dette spørsmålet, "Hva er et liv?", angår også livets slutt: Når er det ikke et menneske lenger? I Norge anser man feks et koma-offer for å være dødt idet hjernen slutter å fungere, der setter vi grensen for liv, mens man i USA holder folk i live i årevis selv om det stort sett bare er hjertet og lunger som fungerer...

 

Jeg antar at poenget mitt vil være at 14 uker, som var tilfellet i dette innlegget, er i nær kontakt med det systemet vi har i Norge forøvrig, og som de fleste annerkjenner som rimelig. Jeg syns det er irrasjonelt å føle mye større avsky for dette, enn overfor noen som tar abort i 12 uke.

 

Til syvende og sist har vi ingen gudegitte eller absolutt sikre grenser for dette, mennesket har alltid kunnet manipulere med eget legeme.

[Anonym bruker]

til 11:10 830.07.08)

Hvordan i all verden kan du si noe slikt? Jeg forstår godt grunnen til abort, og synes d er tøft gjort å fortelle så ærlig om d!

Når man tok hensyn til alt det fosteret hadde vært igjennom, og at det faktisk ikke var ønsket; hvordan tror du da d ville vært for ungen å vokse opp? Barn bør få være ønsket, deretter være i et trygt og kjærlig hjem og helst bør økonomien være ok også! For det har faktisk litt å si når barn vet om pengeproblemer osv!snakker av erfaring.

det fins så utrolig mange dårligere grunner til å ta abort en denne, og da bør du heller gråte over dem som gjør det av dårlige grunner enn dem som gjør det av gode!