Min laaaange fødselshistorie...92 timer med rier...

[Olanne]

Jeg var førstegangsgravid og hadde fått termin med Elise den 26.11.04. Den 20.11.04, litt utpå natta, merket jeg likevel at noe var i ferd med å skje. Små, dumpe smerter i korsryggen med ganske så jevne 5- minutters- intervaller? Det må jo være fødsel! Ringte føden og fikk tips om å ta meg en laaang varm dusj og vente en stund før vi kom inn. Har ca en time og et kvarters kjøring til sykehuset. Sambo og jeg kjørte av gårde til lokalsykehuset i halv ni tiden lørdag morgen. Vel fremme på sykehuset ble det konstatert 1 cm åpning…mamma skulle være med på fødselen, så vi 3, Mamma, mannen min og jeg, dro ut for å få fortgang i ting. Riene kom fremdeles jevnt, men var slett ikke så vonde som jeg hadde fryktet. Vi dro på Dressmann og handlet dress til mannen (snart jul, jo!). Ekspeditrisa spurte om jeg hadde lenge til termin. ”Neida” svarte jeg, ”Jeg har rier akkurat nå, jeg!”. ble litt hakeslipp på henne da.

Etter hvert dro vi tilbake til sykehuset. Fremdeles en cm åpning, så vi dro hjem med beskjed om å sove og slappe av. Greide det på et vis, men utpå natta skjedde det samme igjen. Det var nå blitt søndags morgen. Riene tok seg opp nå, og utpå dagen var det tilbake på sykehuset. Fikk fødestue men hadde bare to cm åpning. Der lå / satt jeg i en saccosekk og pustet. Ting tok forferdelig lang tid. En jordmor mente at dette var da ingenting, det var en vanlig førstegangsfødsel… Riene tok seg ned til slutt, og ut på ettermiddagen kjørte vi hjem med uforettet sak. På vei hjem økte riene (selvfølgelig), men jeg ville hjem og sove. Dette maseriestyret var jeg skrekkelig lei av. Hele mandag 22.11. gikk jeg og på sykehuset. Satt i saccosekken og pustet meg fint gjennom halvvonde rier. Kvinner kom inn, fødte og koste seg mens jeg satt der da og kom ingen vei. Dro hjem også mandag ettermiddag, men natt til tirsdag ble det VONDT og vi ringte føden som sendte ambulanse. ENDELIG følte jeg at noe MÅTTE skje. Kom på føden i 04- tiden på morgenen tirsdag 23.11. Da fikk jeg en sprøyte å sove på. Hadde 4 cm åpning, og det kom i hvert fall ikke på tale å sende meg hjem nå! Mannen og jeg sov til klokka 12 på formiddagen. Imens gikk den vordende mormor rundt på litt babyshopping. Kjøpe en nydelig julekjole (vi visste at vi skulle få ei jente), gråt litt for seg selv (hun var jo redd for meg, da, siden ting tok så lang tid…) og veeentet. Ettermiddagen denne tirsdagen ble laaang. Siden lokalsykehuset vårt kun har en fødestue der de ikke setter epidural, ikke tar vannet eller noe slikt, begynte overjordmor etter hvert å fritte meg ut om jeg selv syntes jeg burde bli sendt til Bodø. Jeg har EKSTREM flyskrekk, og det var tilløp til storm ute…”Aldri i verden” svarte jeg.

Etter hvert fikk jeg prøve litt akupunktur. Jordmor satte nåler mellom tærne mine, på håndleddene, anklene og mellom fingrene. Etter et par minutter begynte rommet å snurre rundt meg. ”Jeg trenger hjelp” hvisket jeg til mannen min. han gikk ut av korridoren for å se etter jordmor, ment fant henne ikke. ”Jeg trenger hjelp!” ropte jeg igjen, og da sprang moren min ut og fant jordmoren, ja, hehe. Hun nappet ut nålene i en fei. Så mye for den akupunkturen, ja. Meningen var at de skulle stimulere riene. Nå begynte en forferdelig periode. Ikke pga smerter, men fordi jeg skjønte at jeg burde dra til Bodø, men jeg var så vanvittig redd for å fly. Etter å ha grått en stund og snakket med mannen og Mamma fant vi ut at jeg skulle dra.

Jordmor bestilte fly. Vi fikk beskjed om at det ville bli et par timers venting. I mellomtiden forberedte jeg meg mentalt på hva som skulle skje. Jordmor forklarte at i Bodø ville jeg få noe å sove på, og så ville de sette meg ordentlig i gang med riestimulerende drypp onsdag morgen. Jeg gledet meg SÅ til å få sove! Endelig kom ambulansefolkene som skulle kjøre oss til flyplassen. På flyplassen var det utrykningsøvelse, og den måtte jo avbrytes pga den lille jenta som slett ikke hadde det ravelt med å møte verden, hehe. Vi fikk med ei jordmor i flyet i tilfelle fødsel (ja, særlig), og hun holdt meg i hånden under den 20 minutter lange flyturen. Mannen min måtte sitte bak i flyet, så jeg fikk ikke snakket med ham engang! Det var kjipt. I Bodø måtte jeg krangle meg til å sitte i ambulansen, men jeg måtte kapitulere da de ville ha meg i rullestol på sykehuset. Vi ble tildelt fødestue, og en søt jordmor kom inn for å snakke litt. Klokka var ca 21.00 nå. Hun sjekket åpningen, og gispet ”Oi! 7 cm åpning her!” Dermed ble det ingen soving. Jordmor satte meg på riedrypp, og jeg bar i grininga. Var så sliten etter døgn uten ordentlig søvn. Jordmor sa da at hun ville jeg skulle få epidural slik at jeg kunne få en pustepause nå. DA ble jeg glad, selv om jeg har angst for sprøyter (huttetu). Etter ei lita stund kom hun derimot tilbake og fortalte at alle anestesilegene var opptatte pga akutte ulykker, så her ble det ingen epidural. Lystgass kunne jeg derimot få (hipp hipp hurra…).

Etter en stund var det vaktskifte, og to engler kom inn. Jordmor og en legestudine. Jeg kommer aldri til å glemme den studenten, hun var bare PERFEKT å ha sammen med oss der inne. Hun snakket mye med mannen, ga meg saft, brødskiver, tørket spy og tørket panne min. Jordmoren var så mild at det var en fryd…allikevel, jeg var så nedsyltet av lystgassen at jeg ikke husker så mye. Jeg husker jeg stod på kne i fødesengen, og at jordmor da tok vannet som enda ikke hadde gått. DET var vondt! Det neste jeg husker er at jeg satt på fødekrakk med mannen bak meg. Jeg hyyylte høyt, og til slutt ba jordmor meg om å være stille og å konsentrere alt innover i kroppen. Jeg husker at jeg da kjente babyen bevege seg nedover fødselskanalen. Skikkelig sprø opplevelse! Deretter var det opp i fødesenga igjen, og PLUTSELIG var jenta vår ute! Hun kom på ett press! Klokka var da 00.37 den 24.11.04. Jordmor sa at hadde hun ikke stått der, hadde babyen klasket rett i madrassen. Hun spurte etterpå om jeg danser ballett eller rir mye på hest pga min vanvittige bekkenmuskulatur. Jeg? Haha, neppe. Elise Johanne kom i tverrleie. Dvs at hun hadde en skulder opp mot himmelen, og en mot gulvet. Hun kikket til siden. Hun var livløs da hun kom ut, og gråt ikke. Pappaen fikk i oppgave å gni liv i henne, stakkar. Han som knapt hadde tatt i en baby før! Etter kort tid fikk lillejenta farge i seg, men det tok 2 døgn før jeg hørte henne gråte. Hun bare kikket på oss med store mørkeblå øyne, så uendelig vakker! Som følge av den superkjappe ”utspretten” revnet jeg mye. Det tok ca en time å sy meg, men det kjente jeg ingenting av. Jeg ringte mamma (som ikke hadde vært med til Bodø), og mannen ringte sin familie. Stakkar, som han gråt!

Etter en skjønn natt på familierommet i Bodø, ble vi skysset hjem med rutefly ca 14 timer etter Elise var ute, men DET er en annen historie. Og JA, det var enda liten storm ute…

 

[Gjest]

Gratulerer så mye med Elise Johanne!

Høres ut som en veldig slitsom fødsel...å så land da!

Veldig bra at alt gikk bra tilslutt da, selv om du måtte fly med flyskrekk.

[mooch]

Og jeg som trodde mine 43 timer var leeeenge... Så fantastisk at alt gikk bra til tross for alle timene og tverrleie! (og helt utrolig at ingen lege tok affære tidligere, det kunne jo gått virkelig ille)