Fødselsrapport- NB! Ikke hyggelig lesning!

[Fanny08]

Skal prøve å skrive fødselsrapport. Har gruet meg, men tenker tiden nå er inne. Trenger å skrive ned hva som skjedde og få bearbeidet ting.

 

 

 

Altså:

 

 

 

Onsdag den 25. juni var min siste dag som gravid. Var veldig spent denne dagen, redd og glad og nervøs. Gjorde de siste forberedelsene hjemme, pakket bagen, fjernet neglelakk, satte klyx. Alt foregikk rolig og forventningsfullt. Var veldig redd for at det skulle være noe galt med barna, iom at jeg hadde skreket meg til ks en uke før. Eller at de var syke på noen måte. Tenkte mye på dette. Tror ikke jeg kan ha sovet mer enn et par timer den natten.

 

 

 

Den 26. hadde vi bestilt taxi til kl.7.45. Hadde skikkelige sommerfugler i magen. Prøvde prate til babyene for å roe meg selv. Gråt da vi var fremme ved sykehuset. Gråt på vei til fødeavdelingen. Gråt på rommet vi fikk tildelt. Var SÅ SPENT at det gjorde vondt.

 

Fikk tildelt en kjempesøt jordmor. Hun fortalte at det var 2 små operasjoner før meg, og at jeg kunne regne med å starte ca kl.10. Flott- hadde ikke drukket siden kl 06.00, og begynte å bli veldig tørst. Sendte et par sms, la meg så sengen og slappet av. Fikk varmepose til ryggen min. Ventet... etter ca 30 minutter kom jm tilbake og sa det hadde kommet inn hastesnitt og at vi måtte avvente. Etter enda en halvtime fikk vi vite at ny tid var 12.30. Ble rimelig skuffet. Ventet. Prøvde sove. Ny halvtime og ny beskjed: Enda en kom foran meg i køen... begynte å bli sur. Fikk intravenøst, tørst...

 

 

 

Etter en stund fikk vi ta oss en tur ut. Slikket litt sol, og ble enda tørstere...da vi kom tilbake var det plutselig kjempehastverk. 2 nye jm hadde kommet til og de satte kateter i all hast og kjørte meg avgårde i en kjempefart følte jeg. Kateter er det verste jeg vet, så jeg lå og ynket meg og var ikke tilfreds. Fremme ved opersjonssalen ble det satt spinalbedøvelse. Det gikk helt fint, gjorde ikke vondt. Så kom samboeren inn og tok hånden min. Og så begynte anestesilegen å spørre om jeg kjente bedøvelsen. Nei svarte jeg. Tung i bena? Nei. Kjenner du at jeg tar på magen din? Ja. Etterhvert ble jeg litt tung i bena. Men jeg kjente fortsatt at de tok på magen min... sånn holdt de på lenge. Til slutt sa anestesilegen: jeg tror ikke du kjenner dette. Du skal jo kjenne at vi holder på? Vi har ventet et kvarter nå på at bedøvelsen skal virke. Du har t.o.m fått mye mer enn det som er vanlig for at du ikke skal ha vondt i ryggen. Javel, tenkte jeg. Får vel stole på han da. -Vi setter i gang nå, sa han.

 

 

 

Da de skar kjente jeg det som et risp. Ikke vondt. Men da de kom inn i magen...å fy f... jeg skreik til. Nærmest i sjokk over at jeg faktisk kjente det. De fortsatt, og jeg fortsatte å skrike. Først da forsto de at jeg faktisk kjente det. Og da ble det kaos. Plutselig fikk jeg en lystmaske tredd over nese og munn. Jeg var ikke klar for dette så jeg begynte å vri på hodet. Samtidig hørte jeg legene rope til hverandre- gi det! Gør sånn! Mens anestesilegen fortsatte å presse lystgass. Det jævlige er at jeg fortsatt kjente det. Og skreik inn i masken og hver gang jeg klarte å vri hodet unna den. Plutselig kom samboeren opp på siden med en baby. Hørte legen si til han -hun kan ikke se babyen, hun har fått så mye at un ikke kan snu hodet. Kjente at de begynte å lappe sammen magen. Fikk en baby opp på brystet. Absurd. Husker ingenting av hva jeg sa. Bare at det var Julia og at hun var så nydelig. Hun lå å skulte på meg med et øye. Det var hærlig....

 

 

 

Så dro mannen og barna. De begynte å flytte meg over på ny seng og kjøre meg avgårde til oppvåkningen. Kjente at jeg begynte å skjelve. Armene og munnen min ristet sånn at jeg måtte holde munnen min for å ikke bite meg i tunga. På ny hektisk. Hørte de rope- ta temperaturen. Varm henne opp. Vet ikke hva de gjorde. Fåt høre tterpå at jeg hadde 35 i temp. Deretter merket jeg at de tok vekk dynen min og sa det var mye blod. (Etterpå målt til blodprosent 7) Synes jeg lå der en evighet. Følte at jeg ropte etter vann og mannen min kontinuerlig, men fikk høre at ikke før du er bedre. Lå der i 4 timer. Da hadde mannen vært alene (!) med barna fordi det hadde vært vaktskifte. Han hadde vært redd for meg og ikke fått vite noe om hvorfor det drøyde.

 

Vet ikke om det var smertene eller redselen som var verst. Om nettene nå kommer smerten jeg kjente tilbake. Veldig rart!

 

Orker ikke skrive mer om dette nå, merker jeg blir kvalm av å tenke på dette på nytt.

 

 

 

Fikk etter 4 dager vite at jeg har fått en nerveskade under operajonen. Først sa de det kan være kronisk, men fikk så vite at det oftest går over. Jeg kunne ikke gå eller bære barna mine på 5 dager. Mannen kjørte meg rundt i rullestol og måtte hjelpe meg meg alt. Vi hadde gudskjelov familierom, så han var der hele tiden. Mye var bra på avdelingen og vi lærte masse om tvillinger, amming og bleieskift. Men det er nok noe av det mest traumatiske jeg har opplevd!

 

Vi har fått snakket med overlege og fått beklagelse. Hjalp litt ihvertfall.

 

 

 

Alt var bra med barna. Ca 2900 og 50cm begge 2, så de har ikke hatt problemer av noe slag. Gudskjelov for det! De er helt nydelige og morsfølelsen kom faktisk med en gang. Nå om dagen er jeg fryktelig sliten. Men å være hjemme igjen er deilig, tross alt!

 

 

 

Takk for at du leste!

[Gjest]

Vet ikke hva jeg skal si jeg...høres helt grusomt ut det du opplevde!

Men så utrolig bra at alt går bra med barna og at på tross av alt så kom morsfølelsen med en gang

Ikke rart du er sliten, håper du får så mye hjelp som du vil ha og trenger for å komme deg. Masse lykke til videre, og GRATULERER!

[annie72]

Det er jo helt utrolig, skulle ikke være mulig at noe sånt skal kunne skje. Veldig glad for å høre at alt er bra med barna og det etter forholdene er bra med deg også.

Lykke til videre og gratulerer med de to små.

 

Klem

[phantomet]

Kjære, kjære Fanny...

for en forferdelig opplevelse du bhar hatt! Det er umulig for oss andre å skjønne den smerten, frykten og hjelpesløsheten du opplevde fullt og helt, men med litt fantasi skjønner vi jå hvor jævlig det må ha vært.

 

Jeg er glad for at babyene dine var så friske og fine, for midt oppi alt finnes det vel litt trøst i det?

 

Jeg gleder meg til å se de søte små over sommeren. Kos dre så mye som mulig, og jeg sender deg melding når vi er vel i mål om noen få dager...

 

KLEM KLEM

[snehvit77]

Å herregud for en opplevelse... Kan jeg spørre hvilket sykehus du var på??? Håper du får masse hjelp i etterkant med bearbeidelse av det du har vært med på.

Gleden er jo likevel at du har to store og friske barn som ikke har tatt noen skade av det som har skjedd.

Ønsker deg masse lykke til videre.

[Ventet på nr 2 og 3]

Åh fy, åh fy! Stakkers deg! Jeg sitter her og får vondt i kroppen (eg. puppene!?) når jeg leser dette. Det høres helt forferdelig og uvirkelig ut. Utrolig godt da at du nå er i bedre form og at de to små var så store og flotte.

 

Får håpe du kan kose deg masser nå og at vi ses etter ferien en gang

 

Klem

[* vannmamma *]

Kjære Fanny. Håper det gjorde deg godt å skrive ned historien din. Jeg visste forsåvidt at noe hadde oppstått, siden du sendte melding til Phantomet på det forrige treffet vårt. God bedring! Håper virkelig at denne skrekkopplevelsen etterhvert vil kunne slippe taket i deg slik at du får muligheten til å nyte tiden som mamma framover.

 

Veldig flott at du har fått så store og friske barn. Gratulerer så mye!!!

 

PS: Sender deg en e-post også...

[Thea-81]

Huff og huff, Fanny, dette hørtes ikke godt ut. Godt at dette er over! Nå har du fåt ut barna og gjort en kjempejobb, både i 9 mnd på forhånd, ikke minst 26. juni og dagene etterpå. Håper du nå kan kose deg med vidunderne, at formen er oppadstigende og at du klarer å bearbeide opplevelsen!