Han vil at jeg skal ta abort ....

[ängel]

Jeg trenger hjelp!! Her er min situasjon:

 

Jeg er 18 år, kjæresten 21. Vi har vært sammen i 4 år, og har d veldig bra sammen Har bodd sammen i 1 år, men har nettopp flyttet hjem til hver vår familie pga økonomiske årsaker..

I februar i år fant jeg ut at jeg var gravid, 9 uker.. Han ville at jeg skulle ta abort, jeg var usikker.. men jeg valgte og gjøre det. Det var en EKSTREM opplevelse, det verste jeg noen gang har opplevd. Hadde medisinsk abort, og måtte da "føde" ut det døde barnet.. Jeg hadde mye smerter fysisk, og i ettertid har d slitt utrolig mye psykisk. Jeg angrer helt forferdelig på at jeg gjorde det..

 

Men så har det seg sånn at jeg nå har funnet ut at jeg er gravid igjen!!

Kansje så langt som 12-13 uker allerede..! Har ikke hadd noen symptomer eller noe, men burde skjønt det siden jeg har slurvet med prevensjon og ikke hadd mens siden mars/april.. Men men..

 

Jeg fant d ut da jeg hadde vært hos legen og tatt blodprøver for og sjekke om jeg hadde lavt blodsukker eller lignende pga kvalme og svimmelhet, men fikk da vite at jeg var gravid..

Når jeg fortalte det til kjæresten var han mest stille og prøvde og trøste meg, fordi jeg gråt og var ganske fortvilt (tenkte på hva jeg skulle gjøre nå, vil jo ha barnet men vet at han ikke vil).

 

Jeg tror at han tror at jeg har tenkt og ta abort, har iallefall fått inntrykk av d, men jeg har bestemt meg for og beholde barnet. Uansett om jeg egentlig skulle fullføre videregående utdanning til høsten, jeg klarer ikke og gå igjennom en abort til..

 

Vi har snakket tidligere om barn, og han har sagt at han ønsker og få barn sammen med meg, men bare ikke ennå.. han vil at jeg skal fullføre utdanningen min og læretiden. Og det skjønner jeg! Skulle jo egentlig ønske det selv..

 

Men er det noen som kan gi meg noen råd om hvordan jeg skal fortelle han at jeg kommer til og beholde barnet????

 

Er så redd for at han skal gå i fra meg, er virkelig glad i han og kan ikke tenke meg og være uten han..men heller ikke å være uten barnet

 

Vær så snill og hjelp meg!!

[linepetrine]

Kontakt Amathea. De er spesialister i å hjelpe kvinner i din situasjon. Dersom du vil beholde barnet, så må du ikke ta abort. Dette er ditt valg. Jeg er sikker på at barnefaren tenker seg om når det er endelig at du vil beholde barnet.

 

Du kan fullføre utdannelsen din i ettertid, selvom din livssituasjon ikke er ideell. Tro på deg selv og det potensialet som ligger i deg. Du må aldri miste troen på deg selv.

 

Og en ting til... Vær litt flinkere til å bruke prevensjon fremover. En liten moralpreken må jeg jo også gi

 

Lykke til uansett!

 

Masse klemmer fra meg.

[Gjest]

Det er ditt valg om du skal beholde barnet eller ikke. Det er jo trossalt du som må gå igjennom både det fysiske og psykiske ved både å bære fram barnet eller ta abort...

Ta dere en prat der du forteller at du ikke har hatt det bra etter den siste aborten og at du heller vil beholde barnet, kanskje han forstår deg

[ängel]

Hehe, jeg har vært vant til p-stav så og gå over til p-piller var litt stress

 

Ja, d er vel d eneste jeg kan gjøre egentlig. Håper bare at han forstår meg :/

 

Takk for svar! Håper på flere!

 

 

[Gjest]

Ja, du får håpe på det Ellers får du et tøft valg. Å velge abort og beholde ham, eller beholde barnet og miste ham :/

Håper det ordner seg for deg

 

P.s; Gratulerer som gravid da

[linepetrine]

Lykke til. Du gjør et modig valg dersom du beholder barnet. Du må ikke ta abort for å beholde ham, det er for tynt grunnlag. For alt du vet kan det hende det blir slutt mellom dere om et halvt år.

 

Situasjonen din er ikke ideell, men det er heller ikke umulig å få til. Det er viktig at du ikke lar andre få ta det som er din avgjørelse.

 

 

[birrisj05.02.09]

Kjære deg, hvis han ikke takler dette, så er han vel ingenting å samle på i bunn og grunn?

Gi han tid, det kommer sikkert til å gå bra..

[NyttHåp <3 baby nov 09]

du har jo en god unnskyldning for å ikke ta abort ettersom du er så langt på vei uansett!

Jeg syns du skal fortelle han at du har vært hos legen pga at du trodde du var blodfattig, men at prøvene viste at du var gravid igjen. Nå er den lille spiren din blitt mere enn en liten celleklump. Den har jo fått de fleste deler utviklet allerede om du er 12 uker på vei.

En utdannelse kan du få fullført senere uansett. En unge stopper ikke alle dine muligheter til å få en fremtid- uansett hva du ønsker å bli.

En liten baby er starten på en helt ny og vindunderlig fremtid.

Husk at i Norge blir du ikke boende i rennesteinen av en sånn grunn som å få baby i tidlig alder. Det finnes en rekke hjelpetiltak og stønadsordninger for at du skal få den utdanninga de som du ønsker, så fort som du er klar for det etter å ha fått ungen.

Da jeg som nittenåring gikk gravid og var redd for hva alle skulle si, og at folk skulle se ned på meg, så møtte jeg en svært kristen gammel tante av meg. Jeg var kjemperedd for at ho skulle dømme meg nord og ned, jeg som ikke var ferdig utdanna og ugift.

Men ho ga meg en varm klem og gratulerte meg med tårer i øynene. Ho sa at det var Gud som hadde gitt meg en nydelig gave- og den måtte jeg være veldig takknemmelig for- og ta godt vare på.

Det er ikke alle kvinner forunt å få barn.

Det skal jeg si det varmet!

Med det samme vil jeg si at jeg hadde ei venninne på samme alder som meg som brukte abort som en "enkel" prevensjon... Ho tok tre aborter på under ett år. Nå er ho 32 og har iallefall siden ho var parogtyve slitt veldig med at ho tok de abortene. ho vet ho kunne hatt barn på samme alder som mine, men sitter uten barn, og treffer "aldri" den rette å bli gravid med.....

Jeg ønsker deg lykke til med svangerskapet. Ta vare på deg selv og den lille- det er det som er det viktigste nå Du har ansvaret for et ekstra liv- og du skal bli MAMMA- den viktigste personen i livet til den lille fremover....

[ängel]

Tusen takk for gode ord <3

Hjalp veldig!

[ängel]

OPPDATERING :

 

Har nå fortalt dette til mamma, men hun var ganske negativ.. Snakker bare om abort Men det DRITER jeg i.

 

Har snakket med kjæresten, og forklart at jeg kan være over tiden (12 uker). Første reaksjon var "Det blir abort uansett, om jeg så må gjøre det selv!" ?!?! Gadd ikke svare han da engang..

Reaksjonen neste dag når vi snakket om det ble til at vi snakket fram og tilbake på positive og negative ting.. Og jeg tror han begynner og forstå at dette er alvor, og at det går ikke ann og backe ut nå.

Men han er fortsatt mest negativ til det hele. Og han har fortsatt tenkt til og søke på en jobb, som er 6-7 kjøretimer unna! Så vet liksom ikke helt va jeg skal gjøre.. Men jeg blir ikke og flytte ned sammen med han, jeg trenger familie og kjente rundt meg nå.

 

Nå går jeg bare og venter på at det skal bli mandag så jeg får kommet meg til legen og funnet ut litt mer

[Gjest]

Hoff

du har det ikke lett nei..

Moren din fikk sikkert sjokk, la henne få litt tid til å venne seg til det, så blir hun nok mere positiv og kommer til å glede seg over å få barnebarn

 

Du får håpe det samme skjer med kjæresten din også

Lykke til

[Spent Hattiec...]

Jeg må bare si at jeg synes at du er knalltøff som klarer å stå på ditt oppi all den motstanden du møter.

Ønsker deg lykke til i framtiden uansett hva du bestemmer deg for!

Håper alt ordner seg til ditt og barnets beste og at barnefar blir litt mer positivt innstilt etterhvert.

Hvis ikke, så tror jeg at du kommer til å ha det mye bedre uten ham.

Gutter/Menn aner ikke hvilken påkjenning en abort er og kommer aldri til å kunne forstå det.

(Uten å dermend påstå at et svangerskap ikke er en påkjenning hehe.., forskjellen er at resultatet av svangerskapet er så mye hyggeligere!)

 

Mange gode tanker til deg fra meg!

[linepetrine]

Masse klemmer fra meg også! Støtter deg 100% og er enig med de andre her

[ängel]

Tusen takk alle sammen! Det er godt og vite at noen støtter meg

 

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Hei, vil bare si at nå er du jo over abortgrensa og du får ikke innvilget abort bare fordi typen din vil du skal ta det... Du må ikke la han eller noen andre presse deg til noe, utdannelse er ikke noe problem med barn! Jeg er 22 år, har en sønn som blir 2 i oktober og får en til i november, jeg har nå fullført et år på skole og skal begynne på et til i august Du får permisjon fra skolen/lærlingetid med støtte fra lånekassen og du mister ikke skoleplassen din, du har krav på det året om igjen... Ta en prat med amathea kontoret i nærheten av deg, både deg alene og dere to sammen. Lykke til!

[ängel]

Oppdatering :

 

Idag hadde jeg time hos legen, satt i 3 kvarter og ventet før jeg fikk beskjed om å bare komme tilbake til ny time imorgen.

 

Håper han kan "se" på meg hvor langt jeg er på vei.. (Siden jeg ikke har peiling på siste menstruasjon.)

 

Vil vite hvor langt jeg er på vei

 

 

[MrsDior & baby-Dior]

du blir nok henvist til en ul for og finne termin...

lykke til!

[Gjest]

Ikkje ta abort! Det kjem du berre til å angre på, med tanke på at du alt angrar på at du gjor det forrige gang. Å ta abort ein gong til, gjer berre vondt verre.

 

Jo, det er kanskje lurt å fullføre vidaregåande før ein får unge (meinar mange), og læretida er jo og lur å ta.

Men, når du så er ferdige med utdanning og læretid og kanskje har begynt i jobb, er det då så veldig gunstig å få unge? Då er ein jo ny i jobben og bør kanskje vente til ein har komt litt "høgare i rang" før ein stiftar familie. Og når du så har gjort det, så har du kanskje ein såpass krevande jobb at det er lurt å vente litt...

Ja, du skjønnar kanskje teikninga, ungar passar i grunn aldri:P

 

Eg er i grunn i ein liknande situasjon. Har akkurat gått ferdig 2.året på vgs, i februar fann vi ut at vi ventar unge.

I haust (haustferien) var mensen forsinka, vi prata om det, og eg var innstilt på å ikkje behalde om det skulle vise seg at eg var gravid. Då eg sat hos lengen (skulle dit av andre grunnar, så tok testen i same slengen), slo det meg at viss den prøva var positiv, så ville eg ikkje klare å ta abort. Men, den var negativ.

Så når vi då i februar fann ut at eg var gravid, så ville han i grunnen at eg skulle ta abort (pga utdanning, alder, økonomi osv). Men eg fortalde han at det kom eg virkeleg ikkje til å klare. Vi prata og om episoden i haustferien, og han forstod meg. Han var vel kanskje ikkje heilt fornøgd med avgjersla i begynnelsen, men no gledar han seg til å bli pappa.

 

Så mitt råd er i grunnen at du set deg ned og prata med han. Ta deg god tid. Informer han gjerne først om at du vil behalde ungen, så lar du han tenke litt på det, før de prata meir om det.

Forklar han korleis du føler det, og kva ein abort vil gjere med deg psykisk.

Evt først kan du snakke om då du tok abort og om korleis det var for deg, og at du ikkje kunne tenke deg å gjere noko slikt igjen. Når han har forstått det, kan du fortelle at du er gravid.

 

Eg kjenner godt til følelsen av å frykte at han skal reise. Eg var så redd at eg i periodar ikkje fekk sove. Låg og gret om natta, etter at han hadde sovna. Men så vakna han av det ei natt, trur han fekk ein liten oppvekkar. Han hadde vel ikkje tenkt på at eg tenkte slik (dette var etter at eg sa eg ville behalde ungen). Han trøsta meg og sa at han sjølvsagt ville gjere det han kunne for både meg og den lille.

(no er det ikkje alle som er like heldige med kjærasten etter at ei slik beslutning har blitt fatta, men likavel).

Du får ta ein sjangse.

Kven er han til å bestemme kva du skal gjere med din kropp? Og det er jo ikkje slik at du "tvingar" han til å bli far, han kunne jo sjølv sørga for prevansjon, det er jo ikkje berre ditt ansvar.

Det er tross alt snakk om eit litt meir alvårleg val enn kva farge det skal vere på soveromet, om du forstår kva eg meinar.

 

Eg trur han kjem til å forstå deg.

 

Det er ikkje koseleg å vere i ein slik situasjon. Du får bestemme kva du vil, og så får han ta standpunkt til det. Du får uansett ha lykke til!!!!

Eg skal krysse fingrane for deg!

 

 

 

(ps. ang økonomi, så fiksar det seg som regel, har sjølv ikkje høgaste saldoen i banken, men klarar oss fint. Får jo så mykje støtte).

[Gjest]

Hmm...burde ha lest gjennom heile debatten før eg sa noke, for var jo litt seint svar.

 

primp:

 

Om du vil ha kontakt med noken i liknande situasjon, så er det berre å skrive;) Eg er glad du tok det valet du gjor!

 

Held du og bf fortsatt i lag? Kor langt er du på veg? Og har han fortsatt negativ innstilling?

(min sa alltid at det ikkje kom til å kome noko godt ut av det. Var veldig trist å høyre. Men det gikk over etter kvar. Før ultralyd var det han som var mest spent på kva kjønn det vart og om alt var i orden. Han vart så stolt når det vart det han håpa på

[ängel]

Takk for svar!!

 

Idag var jeg hos legen, han tror jeg er ca 10-11 uker på vei. :)

Kjæresten var på jobb idag og blir borte til i morgen, men han viste at idag skulle jeg til legen og få vite hvor langt jeg sånn ca er på vei.

Så han sendte melding og spurte, og jeg fant ut at det kansje var like greit og si det på en melding så han fikk litt tid for seg selv til å tenke over det osv.. Så jeg sendte meldingen til han ca halv 8 ikveld, men har enda ikke fått svar :(

 

Men vil ikke mase på han, så jeg har ikke prøvd og ringt eller sende melding til han etter det..

 

Er så nervøs nå!! Kommer han til å bli hos meg? Eller stikke..? Uff, det er ikke helt enkelt for tiden :/ Men jeg skal nok greie meg

 

Får bare gi han litt tid, og håpe på det beste

 

 

Kryss fingrene for meg da!

[Cecilie 91]

fikk lyst til å si noen ord til deg jeg også, jeg må virkelig si du er tøff.

jeg tror nok bare han trenger litt tid for seg selv til å tenke.

jeg skjønner godt du ikke takler å ta abort igjen, dette må være helt grusomt.

Men hvis det er ment å være dere to så godtar han dette, hvis han ikke gjør det, er han ikke verdt deg. han skjønner nok at det er vanskelig for deg etter hvert, tror bare det tar litt lenger tid for dem, det er en uvant situasjon for dem også, men det går sikkert over, typen min var også litt sånn i begynnelsen, men nå bare gleder han seg.

 

du må ha lykke til fremover, stå på du er kjempe tøff, du har forferdelig mye å tenke på om dagen..

mange tanker til deg fra meg:)

[Tiinebby]

Hei. Jeg er ei jente på 17 år fra Rogaland som venter baby i Januar 09.

Kan fortelle deg litt om min historie.

 

Jeg fant ut 29 Mai at jeg var gravid, var 6 uker på vei, ble drit glad og skikkelig lykkelig. Fortalte typen min det, han ble så sinnsykt glad, å gleda seg til å bli far. Dagen etter ble han redd, nervøs, ville ha pause, å ville jeg skulle ta abort. Han overså meg i mange dager og ga blanke faen i meg. Han syta å styta om hvor mye dette ødela livet våres, å at den ungen ødela alt, han ville ikke ha noe med ungen å gjøre. Ville ha meg, men ikke ungen. Han masa hver dag, mange ganger til dagen om abort. Å sa han ikke viille være sammen med meg hvis jeg beholdt den. Men han sa og han ville jeg skulle ta abort, MEN at jeg måtte bestemme selv hva jeg ville, å han kom ikke til å gå fra meg fordi om, så sa jeg at jeg ville beholde ungen så klikka han serriøst til helvete å trakk seg helt i fra. Vi gikk på ultralyd i uke 7. Tenkte kanskje han ble glad når han så hjerte?! Men nei, han ble fly forbanna. Å atter krangling, syting å mas om abort. Så jeg tenkte selfølgelig på det. Men klarte ikke gjøre det. Så jeg gadd ikke mer, sa til han, ville han ikke være sammen med meg hvis jeg beholdt ungen så kunne han bare dra seg til helvete, da skullle jeg beholde det selv. Så jeg slo opp da. Det ble helt slutt mellom oss. Han fikk venner til å skrive dritt til meg om at jeg skulle droppe ungen og jeg ødela alt. Men nå sitter jeg her i uke 13+1. Å jeg angrer ikke et sekund på valget mitt. Klarer meg fint uten han. Det kunne som sagt blitt slutt med meg et halvt år etter, og en ungen min har jeg med meg hele livet. Så angrer ikke et sekund.

 

Jeg skjønner hvordan du har det. Det er helt jævlig at han du elsker mer en alt i hele verden er sånn. Men tenk på det fine du får tilbake, kunne for all del blitt slutt med dere senere engang, å da er ungen borte foralltid. Å så lenge du har tatt abort før, så tenk GODT gjennom det, vil du gå gjennom det engang til ? Det tror jeg ikke du vil som jeg har forstått. Å det skjønner jeg. ! Ta valget ditt, alene, ikke tenk på noen andre, bare på deg. Å bestem deg, ikke hør på andre, følg hjertet ditt. < 3 Hva du selv vil, det er du som skal gå gjennom dette, ikke han. .

 

Hvis du vil snakke, så kan du jo lagre meg på msn hvis du vil: [email protected]

 

Lykke til < 3

[mamma06og 10]

For å være helt ærlig med deg så syntes eg du virket skikkelig uansvarlig. Når du først tar abort for at han ikke vil ha babyen, så blir du gravid igjen rett etter på fordi p-pillene var stress å huske på. Ja da er det virkelig noe som mangler i hode altså.

 

Hilsen rogalandsmammma.

[ängel]

Unnskyld meg, du vet ikke hele historien så du trenger IKKE være frekk. Og jeg ble ikke gravid fordi jeg ikke GADD og ta p-pillene, jeg har sikkert glemt og ta de en dag slik som mange andre gjør.

Og jeg tok abort fordi at for det første, så ville ikke han ha noe barn akkurat da, for det andre så var det ikke akkurat det jeg hadde planlagt heller, og for det tredje så hadde vi nettopp flyttet til en plass 6 timer unna hjemplassen vår, og vi kjente ingen der. Og jeg trodde ikke jeg kom til og klare en graviditet HELT alene 6 timer unna familie og venner, og på 1 inntekt.

 

Noe som mangler i mitt hode? Det er heller noe som mangler i ditt hode. Tenk deg om før du slenger med leppa.

[ängel]

Og til dere andre som ikke kritiserer meg:

 

Jeg er så glad!

kjæresten har "tadd seg sammen" og jeg blir ikke alene om barnet

Han er selfølgelig ikke overlykkelig, er jo en strek i planene hans men..

Han har nå begynt og se etter ny bil på nettet (stasjonsvogn ), og igår kveld sa han at han trodde det kom til å bli en gutt

og imårrest når jeg skulle stå opp så tok jeg hånda til magen fordi den var så hard, da sa han "slapp av, han har det bra der inne"

Så søtt

 

Vi har nå sagt det til foreldrene våre og de tok det bra.