dritt lei.... samboer uten ansvarsfølelse...

[Anonym bruker]

Har skikkelig problemer med å få samboeren min med å stå opp med jenta vårres på 1,5 år. Jeg jobber i helga. Er borte fra fredag til mandag og når jeg ringte han i dag kl 1045 hadde de ikke stått opp enda!! Han påsto at jenta var våken en liten stund i natt og at hun sov enda. At han ikke hadde hørt en lyd. Han sover VELDIG tungt. Alltid sinnssykt vanskelig å vekke.

 

Jeg tror ikke på at hun har sovet så lenge, å han blir forbanna på meg når jeg blir sur på han for dette. I tilegg har han en gutt fra tidligere forhold som er hos han i helga... som han da heller ikke har stått opp til. Akkurat dette skjer sjelden, men det skjer med jevne mellomrom. Men alltid når det er hans tur på helg å stå opp må jeg vekke han så lenge og hardt at han blir forbanna på meg først. Eller... så må jeg stå opp selv. Han er av psykopatkarene inne på denne siden, (hvis noen har lest det). Han prioriterer alltid seg selv foran andre og har ett kjempe temprament.

 

Er så dritt lei av dette, vet ikke hva jeg skal gjøre. Har bare lyst til å pakke kofferten til meg og jenta og dra. Han kan jo ikke ligge til langt på dag når han har jenta!! Kan jo ikke stole på at han gjør jobbe sin som far!

 

Hva gjør jeg??? Trenger råd... og litt trøst... ;(

[Anonym bruker]

har det ganske likt deg..

samboeren min står opp med gutten vår, men det er alt. så legger han seg til å sove på sofaen mens gutten er våken.. (det er i det tilfellet hvor mamma skal fdå lov å sove lenge i helga)

når jeg da står opp, går gutten min fortsatt i pysj..

samboer må få beskjed når det er på tide og gi mat og skifte bleie... han klarer ikke å ta intiniativ til noe!!!!!!

han skal helst sitte på rompa etter jobb, eller sove hele kvelden...

jeg får null hjelp!!

er ganske forbanna pga dette og har kastet han ut ett par ganger for å bevise poenget mitt, men han har ikke klart og skjønne det enda...

( han er den typen som tror at mødre som går hjemme med barna sine 24/7, har FRI!!! og skal ta seg av alt i hus og hjem) VELDIG irriterende..

[Anonym bruker]

Jeg vet nesten ikke hva jeg hadde gjort, å flytte er vel egentlig ingen god løsning det heller om du ikke stoler på han, da vil han jo alltid være alene med ungen når han har samvær.... Nå er du ihvertfall der til å ha overoppsyn og passe på.

 

Det er liksom for seint å angre på valget av mann når en har fått barn med han, da har man tatt et valg for livet, uansett om en fortsetter å være sammen eller ikke. Hadde jeg vært deg ville jeg svelget kamelene, tatt hovedansvaret selv og gjordt det beste ut av tingene frem til ungen ble større og så evt tenkt på å flytte ut.

 

Ønsker deg uansett masse lykke til videre!

[ruffen]

Har du prøvt å snakke med han når du ikke er sint. Og spørre hvorfor han ikke kommer seg opp, eller om det er noe du kan gjøre som kan gjøre det enklere for han? Det høres kanskje litt rart ut å snu det slik, men da blir det en mer positiv måte å nærme seg problemet på, i steden for å spørre hvorfor i helvete han ikke klarer å dra seg ut av senga og ta vare på ungen sin!!

 

Jeg har også irritert meg på mannen min når han sover på sofaen mens junior ser barne-tv på morgenen. MEN, så har det også hendt at jeg har duppa av selv på sofaen en tidlig morgen etter en natt med lite søvn, og søvndyssende Thomas-lokomotivet på tv-en. ) Vet at junior hadde vekka meg, og jeg hadde våkna med en gang han rørte seg, men er ikke så glad i det likevel. Men som sagt, så kan det skje.

Men når jeg kommer ned etter å ha fått sovet lenge, og finner junior i pysjen, uten å ha fått ny bleie eller frokost, mens faren snorker på sofaen, DA blir jeg sint. Men her har det hjulpet å si i fra. (I tillegg til å få en ny baby...hehe..går ikke å sove på sofaen med ei på 7 mnd på golvet...)

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd både det ene og det andre... Men har ikke mulighet til å være der hver morgen pga jobben min. Jobber 1 døgn i strekk og hele helger og MÅ bare satse på at det går bra. Kjipt det å da... Han her tar heller aldri eget initiativ til å lage mat til henne hvis jeg er der. Blir sur på henne hvis hun blir sutrete pga at hun kan være sulten. Jeg prøver å få han til å forstå at han bare kan kutte ut kjeftinga å heller lage mat til henne. Tenke litt fremover, men det er tydeligvis veeeldig vanskelig. Når han kommer hjem går han og spiser middag og sitter og ligger i sofaen resten av kvelden. Våken eller sover...

 

Tenkte på det med å dra fra han... lurer på om jeg skal det. Han har ett så sinnssykt temrament at jeg tror jeg kommer til å vinne frem med at han bare kan ha henne under oppsyn... Jeg vet ikke...Er skikkelig forvirra...

[Anonym bruker]

Han hørres jo farlig ut...ingen far som blir sur på barnet sitt fordi hun/han er sulten???!!

Han er jo syk jo..bør ikke være alene med barnet mener jeg.

Synes du skal pakke kofferten din jeg ja!

Greit at du har fått barn med han, men det betyr ikke at du trenger og være sammen med han resten av livet!

Tenk på datteren din!

Tenk på å skape ett trygt og godt liv for dere...

 

Lykke til:-)

 

Han hørres så ektremt umoden ut...tror ikke han er bra for verken deg eller datteren din.

Hørres ut som han har psykopatiske trekk..skummelt:-(

[Anonym bruker]

ps: Ja, du kan bruke tempramanget mot han...han vil nok garantert ikke få noe mer omsorg for barnet enn under oppsyn hvis du forteller om sinnet hans.

[Anonym bruker]

Vi er nok desverre flere med slike problemer i heimen:(

 

Her er jeg også drittlei, for å bruke det ordet. Er så lei av å mase, og mase, og mase og mase.. Eller.. jeg spørr! Men han skal ikke hjelpe til på natta, ikke stå opp om morgenen, ikke handle, ikke ditt og ikke datt. Han er kjempeflink med snuppa vår, om han er uthvilt og i godt humør. Men er han ikke d, ja da er det hardt å være pappa tydeligvis.

 

Snuppa styrer fælt om natta nå, og som inatt var jeg inne hos henne mange ganger. Da hun våkna igjen så spurte jeg om sambo kunne gå inn til henne men "nei" var svaret jeg fikk. Så sov han videre. Han sover så utrolig tungt og er langt borte i en helt annen verden, men det er utrolig slitsomt.

Men det er tydeligvis bare han som trenger søvn. Jeg tar henne på natta, tar henne om morgenen, tiidlig!! somregel begynner jeg på jobb rundt 12 når jeg har arb, og da må jeg først kjøre snuppa 3 mil til bestemora og så kjøre tilbake 3 mil til jobb, for så å hente henne etter jobb (er ferdig 6).. = laaang dag! Og jeg er veldig sliten. men er sjelden han henter henne..det er sikkert for tungvint. Om jeg jobber lengst så er det aldri noe mat å få, aldri kan han handle uten at jeg spørr. Det er greit nok d, flere som er slik;) men jeg synes bare han kan tenke litt!!

Snuppa har gått på astmamedisin nå, og skal ha det hver kveld til kveldsmaten, men dette gidder han ikke å huske om jeg ikke er hjemme. Hmf!!

 

Idag så leverte mamma snuppa til pappaen kl.17, og da jeg kom hjem halv 7 så var hun i seng. Fikk til svar at hun hadde vært så grinete så han la henne ned. Hallo, han hadde vært sammen med henne i EN time!! Og det var alt på hele dagen.

Er bare så lei av at alt skal være en selvfølge at jeg skal gjøre det. Det er aldri han som går og ordner henne til natta uten at jeg spørr om han kan være så snill.

Jeg har allerede hatt 2 skikkelig alvorssamtaler med han i år, der jeg har fått litt nok og vurderer å flytte ut en stund. Akkurat der og da så går det inpå han, men ser ut osm han glemmer det fort da.

Det er ganske tungt når det er slik. Og det er like vanskelig å tenke på å flytte ut. Det er et vanskelig valg og ta.. Vet egentlig utmerket godt at det er egentlig det jeg skulle gjort, men samtidlig så er det vanskelig.