Hei MIA

[aube]

Hei

Har tenkt mye på deg. Du har vært gjennom de verste dagene nå. Lurer på hvordan du har det? Hvordan det gikk på sykehuset.

I morgen har det gått en uke for meg. Hadde en helsvart dag i går der jeg ikke så noen lyspunkter eller håp. I dag er det litt bedre. Men tårene triller med jevne mellomrom hver dag. Jeg tenker på det lille barnet mitt som ikke lever og som jeg aldri får se igjen.

Dette er det tyngste jeg noen gang har opplevd og det føles ikke som om det kommer til å gå over før jeg kanskje en dag får føde et levende barn. I mellomtiden får jeg gjøre som alle sier - ta en dag av gangen, og håpe den neste dagen blir bedre enn denne.

Vi får støtte oss på hverandre her inne. Det hjelper å "snakke" med andre i samme situasjon. Litt i alle fall..

Så hold ut alle englemammaer! Vår tid kommer!

[Anonym bruker]

Hei aube,

 

Når jeg så overskriften og leser at du har tenkt på meg ble jeg både rørt og veldig glad - det er så godt å vite at andre forstår, og at du har tenkt på meg gjør meg litt sterkere med en gang. Takk:)!

 

Alt har gått bra etter forholdene - men dette er det tyngste jeg også noen gang har vært gjennom. Det gjør så vondt så vondt at jeg bare har lyst til å skrike og kaste opp...men så tenker jeg på barnet, og at fremtiden var helt uten håp. Jeg vet at det måtte bli slik det ble.

 

Vi møtte på sykehuset halv ni, og halv fem fødte jeg en liten jente på 70 gram. Hun var så bitte liten og vakker, mindre enn hånden min. Jeg stirret og stirret, det var så grusomt trist. Men som du skrev tidligere - jeg er veldig glad for at jeg valgte å se henne. Nå er det et kjært minne jeg har inni meg. Vi tok også flere bilder, men de har vi ikke orket å se enda. Jeg vet det vil komme en dag hvor jeg vil se på bildene, så de skal jeg ta godt vare på.

 

Alle vi møtte på sykehuset, fra leger til sykepleiere, var utrolig flinke og fulle av omsorg. Jeg fikk de første riene to timer etter at jeg var lagt inn. Hele hendelsesforløpet var veldig likt som jeg husker det da jeg fikk dattern min jeg har fra før av. Man DA var smertene "positive", nå var det bare forferdelig trist og sårt. Jeg fikk mye smertestillende, men jeg tror mye av smertene jeg følte var psykisk. Bare det å vite at du skal reise fra sykehuset uten den lille babyen... det er jo ikke slik det skal være...

Mens vi gikk rundt i gangene og ute på området så vi flere superlykkelige foreldrepar som reiste hjem fra Ullevål hotell med sine nyfødte babyer - og jeg kjente meg så godt igjen i det også. Jeg var der selv for nøyaktig tre år siden - datteren vår fylte nemlig 3 år på samme dag som jeg gjennomgikk dette. Heldigvis er hun så liten at vi bare har utsatt det hele - så i dag har hun "likssom" hatt bursdag. Trodde det skulle bli veldig tøft, men det har gått forholdsvis bra. Jeg forstår jo nå at det at vi faktisk har ett barn fra før gjør at vi MÅ være sterke. Vi MÅ komme gjennom dette for hennes skyld. Men sorgen er like stor, og det er flere ganger i løpet av dagen jeg går vekk for å gråte. Jeg innser at jeg ikke kan være helt alene med datteren min akkurat nå - for jeg klarer ikke gjemme sorgen vekk. Helt siden vi fikk sjokk-beskjeden om at noe var galt med barnet vi ventet har hun vært hos besteforeldre og familie. Jeg hadde så dårlig samvittighet for det, og da sa moren min: "Husk at du ikke bare er mamma - du er først og fremst et menneske." I går hentet vi henne, og jeg klemte henne så hardt at hun sa at "Nå må du gi deg mamma..." Tårene bare sprutet bak solbrillene...

 

Jeg føler på mange måter at jeg og mannen min har vært i en slags sjokk-tilstand siden vi fikk beskjeden. Vi visste nok begge innerst inne at vi måtte være sterke frem til det var "over" - men selv om barnet har kommet er dette på ingen måte over. Det er nå sorgen og smerten kommer for fullt. Jeg kjenner en enorm tomhet og et ubeskrivelig savn. Jeg tror dette er noe jeg må bære med meg resten av livet på godt og vondt. Hvis jeg tvinger meg selv til å prøve å finne en "mening bak det" eller at det fører noe positivt med seg, må det jo være at vi som mennesker etter en slik hendelse vil bli mer takknemlig for det vi har og får, det er ingen selvfølge at alt skal gå bra. Det er mange ting som blir bagateller etter dette.

 

Jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at du aube får det barnet som du lengter så inderlig etter. Jeg forstår deg så godt når du skriver at du tror det er den eneste måten du kan komme "over" dette på. Den dagen jeg kanskje er så heldig at jeg får den beskjeden av deg her inne, vet du, da kommer jeg til å gråte av glede. Og jeg vet at du kommer til å bli verdesn mest omsorgsfulle mamma etter alt det du har vært gjennom. Så hold ut, jeg er sikker på at en dag går det din vei!

 

Midt oppi alt dette er jeg, så godt jeg kan, bestemt på at jeg skal være snill mot meg selv. Ikke plage meg selv med hvorfor dette måtte skje med akkurat oss. Jeg prøver heller å si til meg slev at jeg er ressurssterk og skal komme meg gjennom det. Ta en dag av gangen, som du sier. Det har vært dager hvor jeg ikke en gang vil stå opp av sengen, men likevel tvunget meg selv til å stå opp. Gått en tur i skogen eller trent selv om tårene presser og alt føles kaos, for det gjør meg litt sterkere. Småting som å sminke seg, spise god mat. Livet må jo gå videre.

Men jeg utsetter meg ikke for mennesker jeg føler ikke forstår, eller situasjoner der jeg føler jeg må prestere eller være tøff. Jeg, og alle dere andre som har vært gjennom dette, må få lov til å sørge og ha dager som er svarte. Med tiden håper og tror jeg det vil bli litt bedre, og enda litt bedre - men som tidligere skrevet tror jeg det er realistisk at dette vil prege meg resten av livet. En dag ser vi kanskje tilbake og sier at dette var den eneste riktige valget å ta.

 

Håper vi holder kontakten her inne, for vi som forstår hverandre må også ta vare på hverandre. Jeg også føler at det er en stor trøst og hjelp at vi er flere som har vært gjennom dette.

 

En stor og varm klem til deg aube.

 

MIA

[aube]

Hei igjen

Godt å høre fra deg. Tårene mine triller når jeg leser om det du har opplevd. Du skriver så godt. Jeg finner mye trøst i at du og alle de andre her inne tenker så mange like tanker og at det er flere som har det sånn som jeg har det.

 

Den første uka var ekstremt vanskelig og lei. I perioder helt svart. Jeg er ganske stolt over at jeg bare har hatt en dag der jeg ikke har villet stå opp av senga. Nå er jeg på andre uka etter fødselen og det føles faktisk litt lettere nå. Jeg har begynt å jobbe litt og har truffet de nærmeste venninnene mine en etter en. Det er ikke så vanskelig med de nærmeste. Det blir verre med alle de andre, men vi får ta det som det kommer. Skal på ferie om ei uke. Gleder meg ikke så mye til det, men har sikkert godt av å komme bort litt og jeg håper at vi i løpet av ferien kan begynne å fokusere på framtida samtidig som vi sørger.

 

Du skriver ikke om at du skal prøve igjen? Har du tenkt på det, eller er det for tidlig? Jeg finner mest av alt trøst i den tanken. At det kanskje skal skje med meg en dag. Kanskje det er anderledes for deg som har en liten fra før? Du må ikke ha dårlig samvittighet i forhold til henne. Jeg er helt sikker på at hun har hatt det helt fint sammen med andre mens du har vært borte. Hun kommer ikke til å huske dette når hun blir større. Når det har gått litt mer tid vil du kunne være den samme mammaen som du var før. Kanskje en bedre en til og med.

 

Kos deg masse med familien din i sommer! Husk at du er veldig heldig tross alt. Jeg tror vi kommer styrket ut av dette til slutt. Som du også sier. At livet og det som skjer oss av positive ting i framtida vil få en ekstra verdi. Vi lærer å ikke ta ting for gitt, og at man må kjempe for å få det til. Det tror jeg kan bli en god ting å ta med seg. Minnene om den lille vil alltid være med oss, uansett hva som skjer. Men det er ikke sikkert det vil bli like sårt å tenke på senere. Tror helt sikkert at det vil komme mest gode tanker ut av dette til slutt.

 

Legen min sa god sommer til meg på tirsdag og ba meg nyte livet og kjærligheten. Det skal jeg prøve på samtidig som tårene triller over minnet og savnet av den bittelille gutten min.

 

Gleder meg til å "snakke" mer med deg framover. Sammen skal vi klare dette! Det er jeg helt sikker på tross alt.

 

Masse klemmer til deg fra meg

[Anonym bruker]

Hei igjen aube, og takk for svar

 

Dagene går litt opp og ned, men jeg syns det går litt bedre for hver dag. Vi reiser også på ferie nå, og jeg tror det blir godt å komme litt bort. Skal på fjellet, og ser frem til lange turer, stillhet, noen gode bøker og tid til å bearbeide alt som har skjedd. Det er så rart hvordan alt er blitt snudd opp-ned, det er jo sånn det føles. Vi hadde begynt å planlegge ganske mye i forhold til det nye barnet, og nå må vi på en måte stille alt tilbake. Og det tar tid... Men vi vil så absolutt ha flere barn, og vil prøve igjen så fort vi kjenner oss klare.

 

Jeg vet jeg er veldig veldig heldig som har datteren min. Hun er blitt om mulig enda mer dyrebar for meg nå - vil bare holde rundt henne hele tiden. I natt fikk hun feber, og da fikk jeg en voldsom reaskjon. Tenk om noe rammer henne... Jeg må ikke bli overbeskyttende og kan ikke gå rundt og være redd hele tiden. Men før, som da jeg gikk gravid med henne, tenkte jeg ikke en eneste gang på at noe kunne gå galt eller ramme oss... Alle sier jo det også til deg hele tiden som gravid:"Det går selvfølgelig bra, dere er jo friske og raske og sunne mennesker". Nå vet jeg jo at det KAN skje ... Derfor tror jeg det er lurt å gi dette litt tid, jeg må stole på legene som sier at det som har skjedd er tilfeldig. Jeg VIL glede meg til neste graviditet, kunne slappe av og glede meg til den lille babyen kommer. Det er veldig betrygende at vi vil få god oppfølging med flere kontroller neste gang.

 

Jeg tror du har helt rett i det du skriver om at dette, selv om den har vært/er smertefull, er en erfaring som gjør oss sterkere og bedre på mange måter. Jeg er blitt veldig takknemlig for det jeg har.

 

Hvis du vil, kan vi gjerne treffes utenom dette forumet. Ta en kopp kaffe eller lunsj sammen? Det er så godt å prate med noen andre som vet hvordan dette oppleves, og jeg er helt sikker på at vi kan støtte hverandre i tiden fremover. Jeg bor i Oslo, er 30 år og student. Tenk på det hvertfall, så snakkes vi mer etter ferien. Håper du klarer å kose deg så godt du kan i ferien, og ta vare på deg selv

 

 

Stor klem fra Mia

 

Ps Håper det har gått fint i forhold til å komme tilbake til jobben din. Syns du er tøff jeg!

 

[aube]

Synes det høres ut som en god ide å treffes. Vi kan avtale etter ferien hvis vi fortsatt har lyst. Det er godt å snakke med noen som forstår.

 

Jeg er 37. Så du skjønner at jeg har det ganske travelt med å få dette til. Men jordmora sa at det ofte tar litt lengre tid å bli gravid etter en senabort. Så det blir nok en periode framover med bearbeiding av det som har skjedd.

 

Uansett må vi jo være optimister og tenke at vi kommer til å bli gravid igjen og da kanskje samtidig. Vi kommer sikkert til å bli ganske redde gravide, så det kan være godt å ha noen å ringe og treffe i den tida også.

 

Vi avtaler etter ferien. Jeg er tilbake i begynnelsen av august.

God sommer så lenge!

 

Masse klemmer fra meg

[Anonym bruker]

Hei aube!

 

Hvordan går det med deg?

Har tenkt på deg hver dag, og vet at vi kommer oss gjennom dette. Det er en utrolig god trøst som gir meg masse styrke det å vite at vi er flere som opplever dette. Når jeg leser svarene du har gitt meg og andre her på forumet så virker du så reflektert og ærlig, samtidig som du faktisk klarer å se optimistisk på fremtiden. Det er akkurat de svarene du gir jeg trenger nå.

 

Ting går bedre og bedre med meg. Fysisk er jeg i god form igjen, men det gjør veldig vondt inni meg. Dette høres kanskje rart ut, men etter alt dette så føler jeg at jeg har fått en utrolig viktig lærdom som menneske: Jeg tar ingenting for gitt lenger, jeg innser at man MÅ ta vare på det gode man har og være takknemlig for det. Og livet blir ikke alltid som planlegger, men man får gjøre det beste man kan ut fra situasjonen.

Jeg har tenkt masse på den lille datteren vår vi mistet, og at hun fikk slippe å lide. Og jeg ser på datteren vår vi har fra før, på all livsgleden hennes, jeg setter så ufattelig stor pris på at hun er 100% frisk og at vi er så heldige som har henne. For det er vi, og det sier vi til hverandre hele tiden.

 

Jeg har ikke tilgang på nett hele tiden her jeg er på ferie, men svarer deg så fort jeg er tilbake igjen. Håper du har hatt en fin ferie, så godt som mulig i denne situasjonen, og ta vare på deg selv så lenge.

 

 

Stor klem fra MIA

[aube]

Hei Mia

Jeg er fortsatt på ferie, og det er godt. Føler at jeg er i et slags vakum og gruer meg til å reise hjem igjen.

 

Jeg er enig i at det er veldig godt å vite at vi er flere som har det akkurat like vondt. Prøver også å si til meg selv at jeg kommer til å bli gravid igjen og at det kommer til å gå bra da. Jeg prøver å være positiv, men jeg må innrømme at jeg ikke klarer det hele tiden. Jeg er 37. Har hatt to MA før senaborten og vi har ingen barn. Vi har prøvd å få dette til i to år. Det er kanskje ikke så lenge, men fordi jeg blir eldre og eldre føles det håpløst til tider. Kanskje dette skjer fordi jeg er for gammel.. Tenk om det skjer noe annet neste gang.. Å gå gjennom en senabort en gang til er det verste jeg kan tenke meg. Men jeg klarer fortsatt ikke tanken på at jeg kanskje aldri kommer til å få barn. Det er bare for vondt å tenke på.

 

Jeg gruer meg til å komme hjem igjen og møte kjente. Kjente som vet og kjente som ikke vet. Har venninner som er gravide. Har møtt en av dem og det var helt forferdelig! Å se magen hennes gjorde fysisk vondt. For henne føles det selvfølgelig urettferdig at jeg ikke klarer å snakke med henne nå.. Men jeg orker bare ikke. Det føles så urettferdig at hun har den magen jeg skulle hatt.. Jeg vet jeg ikke skal tenke sånn, men vi er jo bare mennesker.. Jeg gruer meg også til legetimen senere i august. Jeg er så redd for at de skal ha funnet noe under obduksjonen som gjør at de fraråder oss å prøve igjen. Jeg vet jo innerst inne at det ikke er så sansynlig, men den tanken sniker seg inn av og til.

 

Så det er godt å vite at jeg kan kontakte deg og andre her inne framover. Jeg kommer til å trenge at noen forstår reaksjoner som for andre mennesker virker urimelige og smålige. Jeg har ikke lyst til å være misunnelig og bitter, men jeg vet at disse følelsene kommer. Men jeg vet jo også at de kommer til å avta med tiden.

 

Kos deg på ferie! Og kos deg med dattera di! Det er nok sant at vi lærer mye av denne opplevelsen. Jeg er enormt takknemlig for at jeg har det så bra sammen med mannen min. Men også fordi vi har det så bra, virker det ekstra urettferdig at vi ikke skal kunne bli tre..