Mistet babyen min i uke 8 og er så fortvilet

[NickyB]

Hei, jeg har akkurat hatt en spontanabort i uke 8. Har to barn fra før med ukompliserte svangerskap og dette kom som et stort sjokk for meg. Hadde gledet meg veldig til å bli trebarnsmor og plutselig tok alt brutalt slutt. Det var helt forferdelig og nå går jeg bare rundt og gråter og føler meg helt trøstesløs. Prøver å si til meg selv at jeg er heldig som har to friske barn og at jeg helt sikkert vil bli gravid igjen snart, men det fjerner ikke smerten og jeg sørger skikkelig over den lille babyen jeg har mistet. Er det flere som har opplevd noe lignende og som kan fortelle meg hvordan de reagerte?

[Mikkemafian]

Jeg har akkurat hatt en MA i uke 11. Fosteret hadde vært dødt lenge. Jeg følte meg ikke gravid, så da det bgynte å blø, var jeg ganske sikker på at det var slutten. Jeg har grått og forbannet verden i snart en uke!!! Men den verste smerten har begynt å gi seg nå. Har ikke hatt hemningsløse gråtetokter på flere dager, men det er fremdeles uendelig tomt. Jeg trøster meg faktisk med at det ikke var levedyktig, og at jeg er glad at vi fant det ut før ultralydundersøkelse i uke 18. Men ville heller ventet i 3 mnd med å bli gravid enn å oppleve dette!!!!

[Anonym bruker]

ja har d likens som deg. Mistet på fredag, Var 13 uker og 2 dager på vei. Føler meg helt tom nå.....Men var litt forberedt pga av blødninger, men alikevel får jeg reaksjoner kjenner jeg. I går kveld når jeg kom hjem fra sykehuset og huset var stille...da kom tårene i flommer..Samme gjorde det på operasjonsbordet. Kroppen bynte å riste og tårene kom. Da var det liksom ikke mere å gjøre Syepleierne sa det var veldig vanlig å få en reaksjon der. De var utrulig flotte. .Trur d er godt å få det ut. itillegg fikk jeg kraftige etter rier i går...dem var jeg ikke forberedt på.....

Har som deg 2 barn fra før og er utrulig takknemlig for dem. Men denne var planlagt og jeg ble gravid på 1. forsøk, så har vært så utrulig spesielt.Ungene har og gledet se veldig.

jeg vil prøve på en til så fort som mulig, men regner med det vil bli et "nervepirrende" svangerskap.

Lykke til deg !!

[Maren og snella]

Jeg mistet i uke 12. Man har det i bakhodet at det kan gå galt, men jeg var faktisk ganske sikker på at det kom til å gå bra. Paradoxalt nok. Jeg fikk en blødning på fredag ettermiddag og dro til ullevål for å se om alt var som det skulle. Da legen spurte om vi var helt sikre på at vi var 3 måneder på vei, visste jeg at noe var galt. Ikke lignet den lille på det jeg har sett i bøker heller. Det var etter all sannsynlighet over en måned siden spiren døde. Det føltes litt som om noen hadde skutt en pil gjennom hjertet mitt. gråt som en foss. Takk og lov for at sambo var med og holdt meg i hånda. Han tok det veldig hardt han også. Jeg fikk velge om jeg ville ha "abort pillene" eller en utskrapning og jeg valgte pillene. Det angrer jeg på. Vi dro hjem, satt pillene der de skulle sitte. Noen timer senere begynte det å gjøre fryktelig vondt og noen timer etter det begynte jeg å blø. De fortalte på sykehuset at det kom til å være som en sterk menstruasjon, men her snakker vi styrtblødning. Det var blod over alt, det lignet mistenkelig på en splatter film på badet. Stakars sambo, han ble jo livredd, turte ikke sove i det hele tatt den natten, satt bare og våket over meg, føk rundt med vaskebøtta og ordnet opp. Huff, det var ikke noe særlig å ha så vondt i hjertet, så vondt i kroppen og samtidig se at spiren forsvinner ut av kroppen. Når morgenen kom reiste vi tilbake til sykehuset hvor jeg ble innlagt, det var visst ikke vanlig å miste så mye blod.

Dette er nå halvannen uke siden og gråtetoktene blir i mildere og mildere. Klarte å dra tilbake på jobb i dag. Alt jeg har lyst til nå er å lage en ny spire, en frisk og rask spire som vi kan elske inderlig. Må bare slutte å blø først

[NyttHåp <3 baby nov 09]

jeg mista min lille som skulle blitt min tredje, i uke 13... jeg har to fra før, som har kommet helt uplanlagt og enkelt. hadsde dermed ikke i tankene at det kunne gå galt i svangerskapet..hadde bare forberedt meg på vanlige svangerskapsplager som bekkenløsning og sterk kvalme....lykken var derfoir stor da det så utt til at dette svangerskapet skulle gå så greit da kvalmen stoppa i uke åtte, og at jeg ikke hadde fått bekkenløsningssmerter enda...

"alle" viste at jeg var gravid- det syntes godt. Og "alle" var så glade for oss. Samboer har ikke barn fra før. Sambo var stolt som en hane, og ungene var så glade og forventningsfulle.

Min største sorg i starten var å fortelle ungene og sambo hvorfor jeg hadde forsvunnet midt på natta. jeg hadde våkna og bare hoppet i bilen og kjørt selv til sykehuset.....

deretter var det å fortelle resten av venner og familie hva som hadde skjedd.. jeg følte at jeg måtte trøste alle, og prøve å være positiv i den triste stunden... ikke før tre- fire uker fikk jeg virkelig en sorgreaksjon. da traff jeg nemlig ei som var like langt på vei som jeg skulle vært, på butikken.... da gikk det virkelig opp for meg at jeg ikke var gravid lengre... det er kjempetøft å møte andre gravide nå. håper bare jeg er blitt gravid igjen før jeg skulle hatt termin...

lykke til videre alle dere andre:)