Min historie

[Anonym bruker]

Dette er ganske ferskt og derfor sikkert ikke gjennomtenkt, for jeg står midt oppe i hva jeg føler er en av de største krisene jeg har hatt i mitt liv. Og jeg trenger sånn å få det ned sort på hvitt. Kanskje jeg kan gjøre det her, hvor det er flere i lignende situasjon. Har ikke så mange jeg kan snakke med dette om ellers. Med alle disse vanskelig følelsene tror jeg at jeg holder på å sprenge, det gjør så vondt. Les hvis du orker, ellers la det være. Jeg er så alene.

Jeg ble kjæreste med en en gutt som jeg har hatt som fjern bekjent i flere år rundt påsketider. Alt var så fint da, jeg trodde kanskje jeg hadde møtt mannen i mitt liv. 20. mai fant jeg ut at jeg var gravid, og ble skrekkslagen og overlykkelig på samme tid. Han var også glad for graviditeten, og vi begynte å legge planer. Jeg har hele tiden hatt i bakhodet at det kunen gå galt, men jeg hadde aldri trodd at det skulle gå SÅ galt.

9 uker gravid dro vi på UL -der så vi et 2 cm langt foster som gynekologen sa så friskt ut og hjertet slo tapre små slag. Den dagen bestemte vi oss for at vi skulle beholde det og at vi var lykkelige for at det hadde skjedd, tross alt. Jeg tenkte :dette går bra, vi klarer det, selv om vi har vært sammen så kort. Med humørsvingniger og gravidplager gikk det litt opp og litt ned for min del. 2 dager etter UL hadde vi en krangel -alt mulig, for langt til å ta her. Jeg ble veldig lei meg. Dagen etter var vi på fest, jeg begynte å blø. Dette var lørdag for snart en uke siden. Dro hjem fra fest, han ble igjen. På natten fikk jeg rier og forstod at det var en spontanabort jeg hadde. Ny UL på mandag denne uken bekreftet det. Hele min verden lå plutselig i grus, jeg var så lei meg at jeg tenkte: dette går aldri over, dette klarer jeg ikke. Snørr og tårer om hverandre, det ble for mye for han, han begynte å krangle med meg igjen. Jeg ba om å få medfølelse og trøst, han sa at han ikke kunne sitte på fanget mitt hele tiden. Jeg trenger bare å bli holdt rundt, at han tar vare på meg, men det vil han ikke. Han er mere opptatt av at jeg skal smile og late som ingenting, men det KAN jeg ikke. Har gått på jobb hele denne uken -fosteret kom ut i do mens jeg var på jobb- men igår måtte jeg gi tapt, gå fra jobb og reise hjem til foreldrene mine og fortelle alt. Måtte bare kjenne at det var NOEN som brydde seg om meg. Hadde egentlig ikke tenkt til å fortelle dem noe om det for å spare dem. Har vært nok denne våren, pappa ble operert for kreft i mai. Han er 55. I det hele tatt, jeg kan ikke se hvordan jeg skal komme over dette. Kjæresten min har sviktet totalt, han er mere opptatt av jobbsøking og festing. Vi reiser på 3 ukers ferie på mandag som ble bestilt før vi ble gravide. Jeg kjenner at følelsene mine er i ferd med å dø, han har sviktet meg sånn. I dag sitter jeg helt alene i leiligheten min og skal liksom pakke til drømmeferien. Alle rundt meg tror at jeg er superhappy. Imorgen skal jeg i 30-års lag og late som om alt er bra. Dette tærer så på meg at jeg føler alt er håpløst. Jeg ønsker så sterkt å få et barn, men hvordan skal jeg kunne gå videre med kjæresten min når han er så egoistisk og kald? Jeg tror ikke det er mulig, ihvertfall kan jeg ikke se det akkurat nå. Han skjønner ikke hva det er jeg piper over, hvis jeg ber om trøst og empati, vil han heller diskutere hvem som sa hva og når. Jeg har familien min, men jeg er allikevel helt alene i dette. Skulle ønske dette aldri hadde skjedd. Jeg gråter og gråter, det er ikke bunn i meg. 30 år og kommer aldri til å finne en mann, forelske meg og få barn. Sånn føler jeg det. Hjelp meg, vær så snill.

 

[Anonym bruker]

Huff, stakkar deg. Det er ikke lett å være i din situasjon. Jeg har vært gjennom det samme, men hadde en mann som støttet meg, og det var mer enn tungt nok!!! Jeg forstår frustrasjonen og sorgen din. Kanskje han har probloblemer med å snakke om ting, fordi han ikke har lyst til å gråte? Det er ikke alt med mannfokl som er lett å forstå. Og han føler definitivt ikke det samme som deg, fordi det ikke var hans kropp fosteret kom ut fra. Mannen min sa at han ikke var så lei seg fordi det ikke hadde gått helt opp for ham at det virkelig var et barn til på vei. Men jeg synes likevel at han burde sett deg og dine følelser her...

Men uansett:

Det er håp!! Jeg traff mannen min da jeg var 29. Nå 2 år senere har vi et lite barn, og har mistet 1 gang. Lykke til med å finne svarene...

[Anonym bruker]

Tilbake fra ferie, ville komme med en liten oppdatering. Fikk tilbake mensen i går, så da er jeg i rute igjen. Det føles godt at den fysiske biten av spontanaborten er over. Da blir det nok litt lettere å komme seg videre.

Når det gjelder kjæresten min, så ser jeg ikke for meg noen fremtid med han. Følelsen av å ha blitt sviktet er for sterk, og jeg kan ikke stole på han lenger. Ville aldri tørre å bli gravid med han igjen -tenk hvis jeg får en ny SA, ville ikke klare å gå igjennom det med han en gang til. Så jeg tenker at jeg gjør det slutt med han nå som vi er tilbake fra ferie. For min del har det bare blitt tydeligere at jeg ikke er forelsket i han lenger, følelsene mine har dødd.

Ser jeg litt fremover, tror jeg at det kan bli aktuelt med inseminasjon i Danmark for meg. Jeg ønsker meg sånn et barn, jeg er 30 og kan ikke vente på enn mann som kanskje aldri dukker opp. Så jeg føler håp, jeg kan klare det alene.

[Funnet-håpet -igjen]

Kjære deg (sier det fordi jeg fikk så vondt i hjertet mitt og tårene trillet for deg når jeg leste innlegget ditt...)!

Jeg syns du gjør det helt riktige i å gå videre i livet uten en sånn empati-løs person i livet ditt! Joda, som det nevnes foran her er menn forskjellige, og sosionomen jeg har gått til etter mine aborter sier at vi må respektere at vi er forskjellige. Men med denne mannen er det kun snakk om at han mangler evne til empati - når noen du liksom skal bry deg veldig om - som din kjære - så setter du deg for FAN ned og holder rundt henne når hun har det så tungt i livet som hun kanskje aldri har hatt det!!! Om du ikke finner ord, så hold kjeft, men VÆR DER!

Jeg kunne formelig kjenne hvor vondt du må ha hatt det når du til og med ber om trøst og ikke får det! Jeg trodde jeg skulle gråte så hjertet brast, og det eneste som hjalp var at samboern min bare holdt rundt meg mens jeg knakk fullstendig sammen og gråt og ropte...

Håper du har funnet noen du føler du kan få vist din sorg til. Du må gjerne sende meg en privat melding om du føler for å snakke, jeg hjelper gjerne med det jeg måtte ha å bidra med. Jobber dessuten med syke mennesker som har en krise i livet.

Jeg husker jeg tenkte at jeg kom aldri til å føle glede mer, men klisjeen om at tiden leger alle sår, er til en viss grad sann. Den leger ikke nødvendigvis sårene helt, men de gjør mindre vondt. De blir dog spor som en tar med seg i livet. Det viktige er bare å få behandlet dem riktig slik at det ikke setter seg vondt i dem. Det er her jeg mener det er så viktig å snakke, snakke, snakke! Omgi deg med mennesker som vil deg vel og som du føler tilfører deg noe positivt. Dropp de som gir deg mer sorg og sinne!

Skjønner også barneønsket ditt, og en kan jo helt fint være alenemor. Men vil bare anbefale deg å gi deg selv litt mer tid, selv om du er 30. Mange får barn mye nærmere 40 også Skjønner godt tankegangen din om at en kanskje ikke vil vente så lenge, og at en blir mindre fruktbar nærmere 40. Men nå skal du jo i gjennom ett brudd, og da orker en nok ikke tanken på å lete etter ny mann med det samme. Jeg ble også alene rett før 30, og tenkte at dette gidder jeg ikke igjen. Skulle aldri finne meg noen igjen, skulle ikke gifte meg igjen, og skulle ikke ha barn. Men når jeg ikke lette så dukket han opp.. Er nå 34 og har en skjønn mann, skal gifte meg neste år, og har ett meget sterkt barneønske!

 

Dette ble langt, men ble så engasjert i deg:)

 

Sender deg mange varme tanker!

 

Monika