Hva slags behandling hjelper mot fødseslangst?

[Anonym bruker]

Samtaleterapi ?

Hyponose ?

 

Pyse eller reell angst?

 

Regner med der er et skille mellom førstegangsfødende som ikke vet hva de går til og flergangsfødende med horrible erfaringer.

 

Får man oppfølging etter horrible fødsler for å lære seg å bli forberedt på neste?

 

Jeg har to nære venninner som havnet i flere døgns blodoverføring etter sine fødsler, men som tok det helt kuli før neste. Samtidig velger andre ks fordi de er redd for å revne. Tenk at det er så stor forskjell på folk.

 

Virker som fødselsangst er så vanlig her inne. Er det noe galt med helsesystemet rundt de gravide?

 

[Anonym bruker]

Huff. Angrer litt på skrivet over. Jeg har stor respekt for at oppegående kvinner sliter med angst etter fæle fødsler.

 

Men for de som ikke har født enda, hvor ille angst har man før man havner inn i et bra og seriøst system?

Regner med der er en del fine snupper som helst vil ha ks fordi de er redde for hva fødselen gjør med utseendet der nede (har hørt flere eksempler). Disse ødelegger jo kredibiliteten til de som virkelig trenger hjelp.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke de "fine snuppene" får innvilget ks, da grunnen deres ikke holder. Dessuten - hvor fint er det med arr på magen? Det er vel færre som skal se "down under"???

Jeg er nok i dine øyne av de fine snuppene som ikke har født før, men som skal ha ks på angstgrunnlag. Det å få innvilget ks forandret livet mitt. Fra bare redsel, gråt og søvnløse netter til å faktisk glede meg til babyen kommer.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for å gå til sykehuset og si "Vær så snill å skjær i meg" skal jeg være rimelig skremt, ja... Men det har jeg gjort - og det forandret alt for meg!

[Trollkatt]

Ja, det er noe galt med systemet. Jeg kjenner så mange som har fått innvilget ks etter en dramatisk førstefødsel, fordi de har utviklet angst. Ingen av dem har fått tilbud om samtaler i etterkant, ei heller samtaler under neste svangerskap for å forberede seg til fødselen. Men de har gjerne fått innvilget ks nummer to, uten at noen har stilt spørsmål eller tilbudt noen form for samtalebehandling. Virker som det er enklere for helsevesenet. Ikke misforstå - jeg er ikke imot ks på noen måte. Men jeg stiller meg sterkt kritisk til å la kvinner gå gjennom livet med vonde minner og tanker om noe som er så stort og viktig. Og i verste fall overføres denne angsten, ufrivillig, til deres barn.

 

Det er ikke rart i det hele tatt at mange sliter med angst for å føde. Man vet ikke hva som skjer i kroppen, og dette er jo det mest dramatiske som kan skje med oss kvinner. Med dramatisk mener jeg ikke noe negativt, men dette er store krefter og en livsomveltende opplevelse. Selv om man har jordmor, lege, sykepleiere, mannen sin osv så er det det fødende som sitter med den "viktigste" opplevelsen. Det er hun som faktisk føder. Jeg har også inntrykk av at fødende veldig mange steder ikke blir tatt på alvor, og har leger som snakker over hodene deres, tar avgjørelser uten å spørre den fødende osv.

 

Jeg synes det er veldig rart at man tar så lett på det å føde. Selv om det er den naturligste ting i verden, så er det absolutt ikke trivielt. Og det bevises jo blant annet av alle som sliter med angst for dette.