Sliten,trøtt og lei

[Anonym bruker]

Alle sier at man skal glede seg over et svangerskap...

Joda kanskje man skal det noen ganger,men jeg er ihvertfall ikke en av de.

Etter et langt forhold med eksen min,så trodde jeg at jeg ikke kunne bli gravid.Var sammen i 3 år og ingenting skjedde.

Men noen år senere,så møtte jeg en mann,ble sammen med han og plutselig,bare noen mnd etterpå så er jeg gravid....

 

Så nå sitter jeg her da,gravid i 4 mnd,sykemeldt fra jobben pga.høyt blodtrykk,(Var høyt før,men ble ikke bedre av å bli gravid)

Bare hatt smerter i magen,er trøtt heeele tiden,migrene,startet ikke med kvalme før uke 12,orker ikke lukt av verken røyk,mat eller noe.

Har også noen ekstra kg.på kroppen,så kan ikke si at det hjelper heller.

 

Også er jeg mye inn og ut av legen pga.blodtrykket og maaaange UL.Har bilder helt fra uke 5.

 

Og nå er jeg i 4 mnd.og kan ikke si at jeg gleder meg noe over å være gravid.

Synes bare det er slitsomt....

 

Elsker unger,synes de er kjempe søte.

Ikke misforstå meg der.

men alt i alt som jeg har opplevd,så er det bare helt j..... alt sammen.

 

Er så dritt lei allerede og blir ikke noe bedre av å tenke på at det er 5 mnd igjen...

 

Prøver å ta meg sammen når jeg er med venner og familie eller typen min,men når jeg er alene så er det ikke så lett.

Mange følelser som strømmer på,tanker ol.

Også blir jeg skremt,for jeg kjenner liksom ikke meg selv igjen lenger.tanke gangen og humøret.

Pleide ikke å ta så lett til tårene jeg og var ikke av den negative typen, kosa meg hver dag.Var mye med venner og familie.++

 

Typen min er jo kjempe gla for at jeg er gravid og gleder seg som en liten unge,men jeg klarer bare ikke å føle den gleden.

Bare jeg skal til legen eller på sykehuset,så blir jeg deppa.

Er helt grusomt.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Forstår godt hvordan du har det. Jeg er 6+3, fant ut av jeg var gravid for ca 10 dager siden. Har vært på bunnen siden. Aldri vært veldig sikker på om jeg ville ha barn, samboer har samme innstilling. Fant alikevel at vi skulle la det stå til. Ble gravid etter halvt år. Startet med ekstrem kvalme, trøtt og sliten og sult. Sykemeldt fra jobb. Hele livet lagt på is. Blitt veldig deprimert og sliter med angst. Kun hatt negative tanker om barnet og livet etter. Bestilt time til abort, skal til forkontroll neste uke. Er veldig lei meg, ønsker litt barn, men hele kroppen skriker nei. Plutselig for to dager siden stoppet kvalmen, og jeg håper nesten på en spontanabort. Blir veldig lei meg av slike tanker. Hele meg er i konflikt. Tenker ennå, og har vel ikke helt bestemt meg. Alle reagerer vi ulikt på hormoner og stress, tungt for oss som får det på denne måten. Prøver å tenke på om jeg vil leve livet uten barn, og jeg vil vel ikke det. Jeg vil bare ikke nå, men klokken tikker. Har heldigvis en flott samboer som støtter meg uansett hva jeg velger. Føler at jeg trenger tid til å puste, og tenke, klarer ikke dette med barn i magen, får helt panikk. Men jeg har aldri hørt om noen som har angret på at de har fått barn, at det er en glede uten sidestykke. Men det er vanskelig å forstå når man sitter med disse følelsene og ikke vet hva man går til. Snakk med jordmoren din om dette, kanskje det finnes noen grupper eller tilbud der hvor du bor for de som har det tungt i svangerskapet. Håper humøret ditt bedrer seg med litt tid, men du skal vite at du er ikke alene om å ha det slik.

[Anonym bruker]

Det er jammen ikke lett å forholde seg til slike tanker og følelser. Man har jo på en måte fornuften i behold men fornuft og følelser går ikke alltid hånd i hånd og det gjør det hele veldig vanskelig. Når man i tillegg er fysisk uvel og helt ute av form så trekker ikke akkurat det i positiv retning.

 

Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring. Jeg hadde helt fint og tipptopp svangerskap. Men BANG så ble barnet født og da slo depresjonen til som lyn fra klar himmel. Følte at livet mitt var tatt fra meg over natten og at nå var jeg fanget med en klegg resten av livet. Helt forferdelig.

 

Jeg elsket barnet men HATET offeret det var med å være mor. Alt var stress, fikk lite hjelp fra familie, mistet søvnen fullstendig pga sjokket med den nye livstilværelsen. Sov knapt på 8 mnd inntil jeg hadde vett til å be om sovepiller. Fikk ikke til å amme, kunne ikke gjøre noe av det jeg ville lenger og var fanget i en tilværelse med mislykkede ammeforsøk, pumping, babyvræling, rotete og skittent hus, fulle søppelposer som alltid jeg måtte tømme... Herregud som jeg slet for å få timene til å gå om dagene. Døgnet hadde aaaaalt for mange timer. Drittkjedelig å ligge der og leke med en rangle på gulvet. Drittkjedelig å sitte og vente på at babyen skal drikke ferdig flasken. Fikk aldri satt meg ned i 5 min og drikke en kopp kaffe en gang, for barn har en radar som merker enhver form for forsøk på å kose seg og slappe av litt.

 

Folk kom liksom med gode råd om å trille tur, ta en tur på kjøpesenteret, besøke noen osv osv. Jadda, jeg trillet og trillet jeg, men 4 timers trilleturer er bare en liten del av de 14 timene av døgnet man må slå ihjel. Og kjøpesenteret vil man jo SPY av ettetrhvert. Nøyaktig HVOR gøy er det å dra dit dag etter dag med en baby som kan begynne å vræle hvert sekund? Ikke får man satt seg ned, ikke får man shoppet, ikke får man snakke i fred med noen. Og dra på besøk....joda jeg gjorde det også jeg. Men det er temmelig stress å dra med seg alle greiene man drar på i begynnelsen. Rene flyttelasset av mat, bleier, vogner, myggnett, ekstra tepper, ekstra klesskift osv osv. Før man har stablet alt inn i bilen så må man ta babyen ut igjen for da er den selvfølgelig sulten igjen.

 

Mitt tidligere frie liv med trening, jobb, kurs, seminarer, cafe, reising, shopping, venner, fest var blåst vekk fullstendig.

 

MEN: Alt roer seg ned. Når man får grepet på ting, finner løsninger og rutiner, får søvnen tilbake, får skaffet seg passepiker/barnevakter/dagmammaer/barnehage, kommer på jobb igjen osv. Snart er faktisk ikke livet så "bedritent" lenger og man innser at man er faktisk ikke frarøvet absolutt alt. Livet er ikke ødelagt, men det er jo forandret. Man får kanskje ikke dra på shopping til København en gang i måneden lenger men det behovet roer seg også ned etterhvert. Kanskje får man til en tur i året som man kan se fram til og glede seg til. Man lever jo lenge på en slik tur. Og i tillegg skifter man interessefokus. Man er faktisk interessert i at barnet har det bra, man beundrer utviklingen og finner stor glede i å se hvilket geni ens eget barn er.

 

Jeg er gravid igjen og må si jeg er skeptisk men jeg har i det minste kartlagt veier ut av problemene om de skulle komme igjen.

 

Jeg vet ikke hvor gammel du er siden du sier tiden renner ut, mener du din egen alder eller tidsfristen for abort? Jeg har to selvvalgte aborter bak meg fra ung alder og dem har jeg aldri angret på noensinne. Det var det eneste riktige der og da med alder og situasjon tatt i betraktning.

 

Fortell litt mer om situasjonen din, kanskje jeg kan hjelpe? Hva med jobb, utdanning, kjæreste, bosituasjon, familie, venner osv. Fortell....

[Anonym bruker]

Har det litt sånn jeg også.

Er sliten trøtt og lei hele tiden, kjenner ikke igjen meg selv. Det værste er at dette da går utover samboeren i tide og utide.. men for alle andre prøver jeg å holde fasaden... slitsomt... har bare lyst å ligge i sengen hele dagen å la dagene gå forbi...