De fysiske tingene etterpå?

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har nettopp hatt en sen abort i uke 16. Barnet hadde for store fysiske skader til å kunne overleve, så vi hadde ikke noe annet valg enn å avbryte. Hele prosessen har vært kjempevond og jeg har funnet mye trøst i dette forumet. Håper dere som har delt historiene deres med andre vil komme innom og fortelle hvordan det går etterpå. For oss som står midt oppi det er det enormt mye trøst i å lese om de som har fått det litt på avstand og som kanskje er gravid igjen med nytt håp. Jeg er veldig takknemlig for at jeg leste så mye her før jeg kom på sykehuset. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg ikke valgt å se den lille gutten min, og det vet jeg at jeg hadde angret på etterpå. Det er et veldig viktig minne nå.

Jeg fikk ikke så veldig mye informasjon om hva som egentlig skjer med kroppen nå etterpå. Er det noen som vet hvor lang tid det tar før livmora er normal igjen? Hvor lenge er det lurt å vente før man prøver igjen? Forsto det som om det ikke skader å prøve igjen etter at man har hatt en mens, men vil ikke gjøre noe galt. Har mistet tre ganger nå (de to andre i tidlig abort) og vil gjøre alt som står i min makt for å ikke oppleve det igjen (bortsett fra å gi opp - det er umulig!). Hva med trening. Bør jeg ta det med ro en stund, eller kan jeg begynne å løpe for eksempel?

Takknemlig for svar fra dere som vet mer enn meg.

Lykke til alle dere englemammaer!

Klem

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg er i samme situasjon som deg, men skal inn på sykehuset i morgen for å avbryte. Er helt enig at hele prosessen har vært forferdelig og vond, uansett hvor sikre vi er på at valget vårt er det eneste riktige i vår situasjon. Jeg kjenner meg sterk og uendelig tom på samme tid, men er sikker på at det med tiden vil det bli bedre.

 

I dag da vi snakket med legen forstod jeg det slik at kroppen henter seg inn ganske raskt, men det er individuelt. Blødningene kan være alt fra noen dager til 14 dager. Da jeg fødte datteren min for tre år siden etter et normalt svangerskap ble jeg imponert over hvor raskt jeg var tilbake i god fysisk form, og innbiller meg at det umulig kan ta lengre denne gangen.

På Ullevål får man tilbud om en oppfølgingstime hos lege/sosionom etter 1 til 1,5 uke etter inngrepet, samt innkalling til lege etter ca 3mnd hvor vi skal gå igjennom obduksjonen av barnet. Kanskje det er slik på det sykehuset ditt også?

 

Så trist at du har opplevd dette flere ganger. Er glad for at du fortsatt kjemper og ikke gir opp, jeg håper av hele mitt hjerte at dere lykkes neste gang!

Jeg fikk råd om å vente til vi selv var klare psykisk og at kroppen hadde hentet seg godt inn igjen. Hvor lang tid dette tar er som sagt inviduelt. Men husk at kroppen din har vært utsatt for en stor påkjenning, og siden du har opplevd dette flere ganger trenger du kanskje litt lenger tid? Men snakk med legen din om dette.

 

Lykke til videre, og vær snill mot deg selv

 

Skal selvfølgelig svare deg her senere hvis jeg får noen flere svar.

 

MIA

 

[Anonym bruker]

Hei

Tusen takk for svar!

Vil bare ønske deg masse lykke til i morgen. Du er nok litt mer forberedt på det som skal skje enn det jeg var ettersom du har et barn fra før. Det var en kjempetung dag, men samtidig en verdig avslutning på det hele. Jeg var på Riksen og fikk kjempegod oppfølging hele dagen. Jeg er også glad for at jeg valgte å se barnet. Når det først ble sånn at jeg fødte og det faktisk kom ut av kroppen min så ble det helt naturlig. Han var selvfølgelig helt nydelig!

Jeg skal til samtale med lege om seks uker.

Skal tenke på deg i morgen.

[Anonym bruker]

 

Hei igjen,

 

Jeg må innrømme at jeg gruer meg veldig. Men jeg har ikke et valg lenger - fosteret hadde en alvorlig kromosomfeil (trisomi 13), og i tillegg så de flere ting på UL som var galt. Det jeg gjennomgår nå er ingenting mot de lidelsene barnet ville fått, hvis det i hele tatt hadde overlevd svangerskapet og fødselen. Så for oss er det ikke valget vi måtte ta som ble vanskelig, men det at vi så veldig ønsket oss barnet... Jeg er ganske sikker på at jeg ønsker å se babyen, en liten jente i vårt tilfelle. Det blir sikkert forferdelig vondt, men kan det egentlig bli mer vondt? Og for å komme videre og forstå at jeg ikke lenger er gravid, er nok dette nødvendig.

 

Vi har ett barn på 3 år fra før, og det er en stor styrke for oss nå. Alt gikk så bra den gangen, både svangerskapet og fødselen,derfor VET jeg at det kan gå slik også. Men for 2 år siden hadde jeg et svangerskap utenfor livmor som endte i spontan abort rundt uke 9. Det var helt grusomt. Både psykisk og fysisk vondt. Så da vi fant ut at jeg var gravid i våres ble jeg redd noe galt skulle skje igjen - og det gjorde det jo. Legen sier at begge disse hendelsen er ren uflaks, helt tilfeldig. Det er jo en liten trøst når man står midt oppi det - vi har hvertfall ikke gjort noe "galt".

 

Og vi skal heller ikke gi opp ! Neste gang tror og håper jeg alt vil gå bra, og vi får jo dessuten oppfølging fra dag 1. På kvinneklinikken kom vi i kontakt med overlege Håkon Wergeland, han var kjempe flink. Ser han har fått mye skryt i dette forumet, og det med god grunn.

 

Håper dere får god støtte fra famile og venner, det har vært helt avgjørende for meg. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg "misslykket", og lurt på hva som er galt med kroppen min. Da hjelper det med medisinske svar, og uansett hvor vondt det gjør å få vite sannheten så er det helt nødvendig for å komme videre i prosessen. Vi skal til videre utredning etter dette, men det er nok mest for at vi skal slappe av i forkant av neste graviditet.

 

Sosionomen vi snakket med i dag fortalte at hun hadde hatt noen få par som var blitt gravide rett etter en abort, og det hadde blitt slitsomme svangerskap med mye grubling, selv om det fysisk endte i friske barn. Så gikk deg selv den tiden du trenger for å bli klar igjen.

 

Skal tenke på deg også. Vi snakkes sikkert her senere, jeg syns som deg at det har vært en god trøst å lese andres innlegg her i denne tunge perioden.

 

Klem

MIA

[kakkabette mai10+april12]

Hei!

Føler så utrolig med deg/dere, får tårer i øynene når jeg leser om andre som må oppleve det samme som oss!!!

 

Som du kanskje har lest lenger ned her på forumet, har jeg jo vært igjennom det samme som deg. Det er nå straks 6 uker siden fødselen (uke 19), og i dag kom mensen tilbake :-) Godt at kroppen er tilbake i vanlig syklus igjen!! Jeg hadde blødninger etter fødselen i 3,5 uke (ikke mye etterhvert da, ála siste dag mens).

Jeg slet litt med verking i hoftene under/etter gåturer (1/2-1t-tur) da jeg var gravid, men to dager etter fødselen gikk vi faktisk en to timers tur uten at jeg merket noe i det hele tatt!! Merket også at kondisen føltes bedre ganske raskt etterpå, og har trent en god del i disse ukene - noe som har gjort godt både fysisk og psykisk. Gynekologen på etterkontrollen sa at det ikke var noe problem å trene.

 

For vår del har vi tenkt å vente enda en syklus-runde før vi prøver igjen. Vi flytter til rekkehus i midten av august, og da kan jeg iallefall være med på å bære tingene... Bare så synd at barnerommet blir tomt enn så lenge...!!! MEN - vi håper veldig at noe nytt er på gang i løpet av høsten. Men kommer garantert til å være kjempeengstelig, selv om vi er lovet bra oppfølging fra både Riksen og Bærum.

 

Ellers går dagene litt opp og ned. Har en tom og litt ensom følelse inni meg, som har kommet nå en stund etterpå - når det ikke er så mange som spør hvordan det går lenger... Men jeg prater om det når det trengs og lar de tankene som har behov for å komme fram, bare komme. Har iallefall lært enormt mye dette halvåret her - på godt og vondt - om livet og meg selv...

 

Ønsker dere lykke til i tida som kommer, begge to!!

Vi kommer sterkere tilbake :-)

 

Stor klem

[aube]

Hei kakkabette

Jeg har tenkt på at jeg skulle skrive til deg helt siden jeg leste innlegget ditt for en uke siden. (Det er meg som er anonym øverst i dette). Vårt barn fikk nemlig samme diagnose som ditt. I tillegg hadde den cyster på navlestrengen og en svart flekk i magen som de ikke kunne si hva var. Ganske håpløst med andre ord. Og det var, som du sier, like greit. Valget var ikke vanskelig å ta. Jeg tenkte mye på at den lille sikkert ikke hadde det noe godt inni magen min og har trøstet meg mye med det nå etterpå.

I dag er min første dag hjemme alene siden fødselen. Mannen min dro på jobb, men jeg kan kalle ham tilbake hvis det ikke føles bra. Jeg føler meg sterk og svak på samme tid. Er imponert over at jeg har kommet meg gjennom alt som har skjedd så langt, men kjenner at jeg gruer meg til hverdagen. Jeg tenker mye på selve fødselen og på den lille gutten vi så etterpå og de siste dagene blir jeg helt overmannet av kjærlighet når jeg tenker på han. For meg er han et lite menneske og det gjør både godt og uendelig vondt.

Dette var mitt tredje svangerskap, Har hatt to tidlige MA før. Men som sikkert du også har hørt er det veldig liten sannsynlighet for at dette som skjedde nå sist kan skje igjen. Jeg fikk progesteron og blodfortynnenede i dette siste svangerskapet. Kanskje det var derfor jeg ikke aborterte. Hvis det er tilfelle så har jeg egentlig klart det. Jeg har hatt et barn i magen som har overlevd. Kanskje jeg kan klare det igjen med et friskt barn. Jeg håper det så inderlig!!

Håper vi kan holde kontakten fremover. Har du vært på sykehuset til samtale etter obduksjonen? Jeg er veldig spent på hva de kommer til å si der. Vi tok morkakeprøve også pga cystene på navlestrengen som kan henge sammen med kromosomavvik. Men de første resultatene der var bra og legen trodde ikke det hadde noen sammenheng med urinblærefeilen. Blir uansett spennende å høre hva de sier i forhold til dette og mine to aborter før dette. Vi håper jo så inderlig å få et barn en dag.

Masse lykke til med hus og graviditet!

[kakkabette mai10+april12]

Hei igjen aube!

Ja, jeg vil veldig gjerne holde kontakten utover!! :-) Selv om vi har hatt mange rundt oss er det jo ingen av dem som vet hva dette EGENTLIG dreier seg om, siden de ikke har opplevd det selv...

Men - jeg skal ha fire uker ferie fra neste uke, så jeg er dessverre ikke på nett igjen før i begynnelsen av august. Håper det vil gå bra med deg i tida utover, og at vi kan gjenoppta kontakten da.

 

Jeg fikk for et par uker tilbake brev fra Bærum Sykehus om obduksjonen, og det var jo urinblærefeil som vi jo visste om. I tillegg var den ene nyra veldig underutviklet og hadde noen cyster på seg. Den andre nyra hadde også en cyste. Jeg var på ettersamtale på Riksen i forrige uke og fikk da bl.a. svar på fostervannsprøven, som heldigvis var ok. Ingen kromosom- eller gen-feil! :-)

Legen fortalte også at obduksjonen ikke var avsluttet, det er nevrologer som skal undersøke den minste lille detalj i bl.a. hjernen. Dette er det naturligvis lang venteliste på - i tillegg til sommerferie - slik at vi vil sanns.vis ikke få noe endelig svar på dette før i september. Og om vi ikke får noe svar, har de ikke funnet noe mer. Det er heller ingenting som tilsier at de finner noe mer, det er bare vanlig prosedyre.

 

Vær stolt av at du har kommet deg igjennom alt dette!!!

Ta en dag av gangen, prøv å være mye ute i sola, og så håper jeg at du har flere rundt deg enn mannen din som du kan "bruke". Det jeg merket var at folk var der med en gang når jeg gav dem et lite vink! Men mange av dem hadde nok ikke tatt kontakt om jeg ikke hadde gjort det selv, fordi de ikke vet hva de skal si, ikke vet om jeg har lyst til å snakke om det osv... SMS er gull verdt der, mange av meldingene har jeg spart på fortsatt :-)

 

Ønsker deg en så god sommer som du kan ha!! Det er jo de første dagene her som er de aller tøffeste, men synes du virker sterk og er ganske sikker på at du kommer deg velberget igjennom dem. Husk at det som ikke knekker en, styrker en. Og så krysser vi alt vi har av fingre og tær for at vi får oppleve å få et friskt barn en gang, begge to.

 

Go'klem:-)

 

[aube]

Hei igjen

Jeg skal også på ferie snart. Håper det hjelper litt. Har egentlig mange jeg kan snakke med, men gruer meg litt til å treffe folk igjen. Men.. tre dager til nå så skal jeg på jobb igjen. Skal jobbe ei uke før ferie. Dette SKAL bare gå!

Vi snakkes igjen i august. Så får vi se om vi kan trøste hverandre når den nye spiren forhåpentligvis sitter i løpet av høsten :-).

Ha en så fin sommer som overhode mulig! Denne sommeren blir ikke sånn som den skulle bli, men vi får tenke på at neste sommer blir super!