Hvor ble alle vennene av?

[Anonym bruker]

Vi mistet vår nydelige gutt for vel 1,5 år siden. Jeg tenker på han hver eneste dag! I fjor fikk vi et barn til - det er fantastisk

 

Det som plager meg er at vi i løpet av denne perioden har mistet mange av de som - vi trodde - var venner og omgangsvenner. Inntil gutten vår døde hadde vi et godt sosialt liv, hver for oss og sammen - selv om det selvsagt var skuffelser da også. Så dør gutten vår, han var nyfødt så det var jo ingen av våre venner som fkk møte han. Det er forferdelig, og jeg orket ikke treffe så mange med en gang. Etterhvert traff jeg noen, og særlig ett par stykker stilte opp for meg.

 

Etter at vi fikk et barn til, hadde jeg trodd en god del ville komme og dele gleden med oss. Det var komplikasjoner også rundt denne fødselen, så det var ikke aktuelt å treffes med en gang. Selv de to som jeg følte stilte opp i fjor har tatt svært lite kontakt. Mange har aldri truffet barnet vårt, etter sommeren begynner det å nærme seg ett år. Få koselige sms'er med hvordan det går. Få "før sommer" hilsner (de er det jeg som har tatt initiativ til). Og ingen fra de som jeg faktisk forventet det fra.

 

Nå begynner det å nærme seg to år siden jeg har hatt kontakt med en del mennesker som jeg regelmessig så tidligere. Vi har naturlig nok ikke orket å invitere så mange men i det siste har jeg, ved leilighet, sagt jeg gjerne vil ha besøk og er i bedre form.

 

Alle skylder på at de er så opptatt - men vil det noen gang avta da - bortsett fra når de blir pensjonister eller sitter på gamlehjem?

 

Merker bitterheten siger på, og det ønsker jeg jo ikke.

 

Kan man ta dette opp - eller bør man la det ligge og la all kontakt ta slutt? Har andre tilsvarende opplevelser etter å ha mistet?

 

Vet det er ferietid nå, så kanskje ikke så mange her inne heller.

 

Undrende mamma

[Anonym bruker]

Hei du!

 

Aller først, det er trist å høre at dere har slike erfaringer med venner og kjente etter det forferdelige tapet dere har opplevd. Jeg mistet selv en datter i uke 26 for snart tre måneder siden:( Jeg har dessverre ikke så mange erfaringer å bidra med om temaet med da jeg i motsetning til deg har vært ganske så sosial etter at det hendte. For meg og samboer var det løsningen. Vi trengte å møte venner og gode kolleger. Det var det som holdt oss oppe. Ha planer, finne på ting etc. Jeg synes derfor det er vanskelig å gi deg noen råd, men ville nok tatt kontakt med de vennene du gjerne fortsatt skulle hatt kontakt med. De som du føler virkelig "ga deg noe" før og etter at dere mistet sønnen din. Spurt de hvorfor de trekker seg unna. Det er jo greit å gi de en sjanse til å rette opp i alle fall. Kanskje de også sitter med mange spørsmål om dere? Bortsett fra det vil jeg tipse deg om www.englesiden.no. Et lukket forum for foreldre som har mistet barna sine. Er selv medlem der og finner masse støtte. Helt sikkert mange der inne som kan svare bedre på spørsmålet du stiller enn meg. Ønsker deg lykke til! Mange ferieklemmer fra meg.

[Anonym bruker]

Hei

Opplever presis det samme som deg...Trodde jeg hadde gode venner, som ba meg si fra om de kunne gjøre noe for meg da vår sønn døde for et år siden. Jeg sa at jeg ønsket at de kom og var sammen med meg, at jeg ønsket støtte. Men, nei,- folk er veldig travle........Nå har vi fått en nydelig baby og venner kommer på besøk for å dulle med babyen. Jeg opplever at de fleste venner kommer for å "få" noe, ikke "gi" noe, eller ofre noe tid på meg da jeg trengte (og trenger) støtte som mest. Må si det tar piffen fra meg,- lurer på om jeg klarer å være en støtte for "vennene" mine om noe tragisk skulle hende dem. Synes problemstillingen gjør sorgen ekstra tung.

Dette var ikke noe godt råd, akkurat, men det er nok fler som opplever dette, om det er noen trøst....