Jeg hater den situasjonen her! :(

[Gjest]

Da jeg fikk hivd det på meg at jeg var gravid gikk jeg i sjokktilstand lenge, og merkelig nok så følte jeg ikke slik glede jeg alltid hadde trodd jeg skulle føle den dagen jeg fikk beskjeden,,, Jeg har alltid hatt lyst på barn, men ikke slik som det her.

Jeg er ikke fylt 18 enda, midt i billappen, skal begynne som lærling og bor enda hjemme... "bf" er en alkoholisert jævel som bare er ute å plage. Dessuten har vi hatt en del problemer med barnevernet, og mamma sa det at de kom til å legge seg opp i mitt liv også.

Planen var at jeg skulle bo hjemme det første året, deretter flytte ut...

 

Men i går så snakket jeg og mamma, og hun snakket mye om abort og alt som tilsier det....-og det er jo ganske mye,

Hun fortalte om hvordan hun hadde det som 16åring alenemor, og hvordan hun noen ganger hadde dårlig samvittighet for at storesøsteren min vokste opp uten en far som brydde seg...

Og jeg VET det er egoistisk av meg å fø frem en unge som ikke vil få en far som bryr seg, besteforeldre på den siden, og kun det aller nødvendigeste pga. dårlig økonomi...

 

Hater det her, og grein meg nesten i hjel i går. Skal til legen senere i dag... mamma skal også være med...ho sa hu skulle støtte meg og alt...

-men selv om jeg er enig i valget, så må jeg innrømme at jeg føler det er hun som tok valget...

 

og når jeg tenker på fremtiden så er det ingenting jeg ser frem til, å ta billappen blir bare vanskelig, å gå som lærling kommer til å bli så kjedelig at jeg vet at jeg kommer til å slutte etter noen få mnd, -og som om ikke det var nok, så har jeg vært singel i årevis, og ser heller ingen fremtid slik... og nå tar jeg fra meg selv det eneste jeg har ønsket meg...!

- men det blir feil å få ett barn fordi jeg føler ikke livet gir meg nok...

 

:'(

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er trist, da hele historien din høres veldig trist ut...men kan du forklare meg hvorfor du hadde samleie og ble gravid med "en alkoholisert jævel som bare er ute å plage"?? Hvis det var et barn du ønsket, hvorfor ikke da bli gravid med en snill kjæreste?

 

I innlegget ditt, hvis det ikke bare er tøys, virker du så fortvilet og lite ressurssterk ( eks.: "å gå som lærling kommer til å bli så kjedelig at jeg vet at jeg kommer til å slutte etter noen få mnd ") at et eventuelt frembåret barn kanskje burde fått adoptivforeldre, har du og din mor diskutert det? Kunne din mor evt ta seg av barnet ditt til du har fått utdannet deg og kan ta deg av det selv?? Så møter du kanskje en orntlig god mann, som kan dele foreldrerollen med deg??

[Anonym bruker]

Ja, en kan spørre seg om hvorfor jeg lå meg han:(

Men det va jo selvsagt ikke for å bli gravid med han, har aldri vært så dum at jeg kunne tenkt meg barn _nå_. Tok angrepille på sikkerhetsskyld fordi kondomet røyk...

 

Den dagen jeg får meg en snill kjæreste og vi blir enige om det, så ja, da skal det bli barn.

Men må ha ordlagt meg veldig feil, for jeg hadde jo ingen planer om å få barn nå...

 

Jeg hadde nok tatt meg sammen om jeg fikk ett barn og fullført lærlingtien, det er det ikke tvil om.

Men hvis jeg tar abort kommer alt til å virke meningsløst, og jeg vet vell egentlig at jeg sikkert kommer over den håpløsheten her... men akkurat nå så virker alt så ... jævli... :'(

 

Mamma har selv en unge på 6år, og er midt i jobb og klarer så vidt å få kabalen til å gå opp slik, og pappa har jeg ikke kontakt med så mye selv...

 

vet jo selv at abort er det eneste alternativet, men er så trist...

[Anonym bruker]

Abort er ikke det eneste alternativet, men du må ha et positivt støtteapparat rundt deg hvis dette eventuelt skal fungere. Det er et slikt støtteapparat jeg føler mangler hos deg....dessverre. Et alternativ er også adopsjon, evt fosterforeldre, men jeg skjønner at det ikke ville vært noen lett avgjørelse, særlig ikke etter at du fikk se ditt lille barn.

 

Selv tok jeg abort som 22-årig student, med kjæreste boende et annet sted i landet. Graviditeten visste bare jeg og kjæresten om, og det passet bare ikke inn i mitt liv å bli mamma så ung. Jeg hadde ingen sorger ved den avgjørelsen der og da, men i ettertid har jeg hatt sorgreaksjoner, og den dag i dag (over 20 år senere) lurer jeg på hvordan det fosteret hadde blitt som menneske.

 

Din avgjørelse er på ingen måte enkel, så jeg føler med deg:)

[Anonym bruker]

Takk

 

Jeg er i grunn kjempeglad for at mamma støtter meg, og er glad for at hun forteller meg ting for og imot, Ho sa det selv at ho ikke kunne sitte å se meg slite og ikke vite helt va jeg gikk til..

 

Men har på en måte bestemt meg, og tenker at jeg skal gå tilbake til den kjære hunden min som jeg har vært så opptatt av. Mamma hadde sett at jeg har tatt avstand fra alt, og hunden min var blitt litt trist... Så nå vet jeg hva jeg skal rette oppmerksomheten min på

 

men det blir litt tungt tror jeg..

[Anonym bruker]

abort er ikke eneste utvei...når eg vart gravid 1 gang var det med en som ligner mye på den du beskriver han drakk mye,sykelig sjalu,brydde seg ikke om meg, var så sint på meg selv fordi eg vart gravid med en sann tulling..eg hadde en enorm kreditt gjeld og hadde ikke orden på noe i livet mitt....8 mnd seinere var gjelda nedbetalt,eg hadde fullført 3 eksamener og handlet inn alt utstyret for egne penger...hadde også skaffet en liten koselig leilighet ...

 

bf har eg aldri hørt noe fra..idag er eg gift med verdens mest fantastiske mann som er 110 prosent pappa for jenta mi,han er like glad i henne som hun skulle vert hans og hun er jo på en måte hans også..du er ikke egoistisk dersom du velger å beholde, faktisk står det respekt av slikt...er bf svært ustabil og trussel for ditt barn,ikke opplys om at han er faren, verken til han eller nav...du får bidrag like vell..fælt å si det men av og til har barn godt av å bli beskyttet mot noen som kan skade dem selv om der er deres egen far...