Ekle tanker?

[linny83]

Hei alle sammen, venter mitt først barn 24 okt. Vi har vel mer eller mindre prøvd i 3 år og etter en sa er vi endelig der:) Sikkert sa som er årsaken men er det bare meg som er livredd for at den lille jenten ikke skal klare seg, kjenner daglige spark men tenker 24 timer i døgnet på hvordan jeg ville taklet det og hva jeg skulle gjort hvis det blir en dø fødsel. Prøver å kose meg med svangerskapet men tanken er det konstant. Er det noen som vet hvor stort antall barn som ikke klarer seg? Er det andre som har det slik også eller er det bare meg som er overnervøs? Ikke meningen å gjøre flere bekjymret men er interressert å å høre hvordan andre i min situasjon har det.

[Anonym bruker]

Hei, jeg har ikke hatt problem med å bli gavid men har hatt to SA og ellers blitt forhindret av flere grunner. Nå som jeg endelig er gravid og alt ser lovende ut, føler jeg at jeg burde være mer glad. Var ute for å se i babybutikker for første gang i helga, men klarte egentlig ikke kjøpe noe. Tenker at er jo ikke sikkert jeg får bruk for det, tenk om det går galt. Det ar absolutt på tide å få barn, vi har ønsket det veldig lenge. Skulle bare ønske jeg kunne glede meg skikkelig. Og alle andre syns det er SÅÅÅÅ stas.. Sukk.

[linny83]

alle rundt meg og er helt i hundre, spør om vi har funnet navn og etc.. Leser en del at det er viktig å synge/snakke til barnet og knytte seg til det men klarer liksom ikke helt å begynne. Redd for at det virker inn og babyen kansje ikke føler seg velkommen/ønsket i magen. De sier jo at de kjenner/føler det som vi føler, men for all del lille jenta er mer enn ønsket. Men for din del er det bra å titte litt i butikker og tenke at der er en liten på vei, snakk med andre og del dine tanker og utryggheter. La de få betrygge deg litt og kansje føler du deg litt tryggere etterpå. Har dine to sa vært seint i svangerskapet eller i første trimester?

[Anonym bruker]

Sa-ene var litt før og litt etter uke 12. Jeg snakker heller ikke med babyen, det føles helt fjernt. Men tror ikke det er så viktig, den hører jo stemmen min uansett. Jeg tror ikke vi skal ha dårlig samvittighet overfor barnet for hva vi føler, det får da være måte på. Mener jeg skal bli en god mor når den tid kommer. Jeg vet at det er 99% sjanse for at det går bra så langt som jeg er kommet i svangerskapet nå. Syns ikke det hjelper at andre sier det kommer til å gå bra, det fleste har sluppet unna sa og forstår meg ikke helt tror jeg. Er egentlig ikke så nervøs for at det skal gå galt nå, men føler jeg mangler gleden som "alle" forventer at jeg skal ha og som de har på våre vegne. Og tenke på navn? Joda, det har jeg gjort veldig lenge, har jo vært mye gravid i det siste. Men å diskutere det med folk har jeg heller ikke lyst til. Når vi bestemmer oss har vi ikke tenkt å si det til andre før barnet er født.

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg slet mye med de samme tankene tidligere, og har dem av og til enda. Hadde en sen MA i fjor, ganske traumatisk, men nå er jeg 24 uker på vei. Jeg tenkte på hvor forferdelig det ville bli å føde en død baby, eller hvis det var noe feil med ungen. Jeg ville ikke kjøpe noen klær eller utstyr, i tilfelle det ble stående å minne meg på en tragedie.

 

Men så snudde jeg litt på det, og tenkte: "javel, men er det ikke mest riktig dersom det skulle gå galt at jeg sørger ekte og tungt. Fortjener ikke babyen min det da?" Så jeg bestemte meg for å bare glede meg, og handle det jeg vil, og så gi meg selv lov til å bli bunnløst lei meg hvis det skulle gå galt. Og etter det har jeg bekymret meg mye mindre. Jeg har på en måte en "plan" dersom det ikke skulle gå som ønsket. Kanskje det kan hjelpe noen andre også...

[shari_z]

Hei! Skjønner godt at du er bekymret, og jeg tenker at det er pga SA at du føler deg sånn. Du har opplevd å miste et barn og er selvfølgelig redd. Jeg mener ikke du er overnervøs. Men samtidig tenker jeg at det er bra hvis du klarer å legge de tankene vekk litt og fokusere på babyen i magen som faktisk er i liv.

 

Når det gjelder antall barn som ikke klarer seg, så er det et lite tall. Fra SSB sine websider, har jeg lest at det ligger mellom 3,8-4,5 dødfødsler per 1000 fødsler. Jeg mistet mitt første barn i dødfødsel i 2000 i Kirkenes, og jeg husker at de sa det skjer ca 1 dødfødsel per år der oppe, og ca 300 fødsler til sammen. Nå etter TellTrivselen kampanje begynte, har antall dødfødte barn gått dramatisk nedover.

 

Jeg forstår godt at du er bekymret. Da jeg gikk gravid med nr 2 i 2001, var jeg livredd noe skulle skje/gå galt. Klarte aldri å roe meg og kose meg med svangerskapet. Hadde noen problemer med truende for tidlig fødsel uke 26, og barnet var for tidlig født (36+2) men hun hadde ingen problemer.

 

Nå er jeg gravid med nr 3 og kjenner at jeg er mye mer avslappet. Jeg har dessverre den erfaringen jeg har og vet at ikke alltid det går bra, men velger å tenke kun positiv. Er 26+4 i dag og har det egentlig veldig bra. Blir fulgt opp veldig på sykehuset pga at det som skjedde første gangen, men egentlig føler ikke behov for det (men tar imot tilbudet for sikkerhetsskyld). Jeg tror det at det har gått så mye tid - over 8 år - hjelper mye, og at jeg har nå et levende barn med meg.

 

Håper ikke jeg har skremt deg. Meningen var å hjelpe deg. Og husk at du kan alltid få sjekket at alt er bra med barnet hvis du blir bekymret! Det er bare å ringe til føden/jordmor og forklare hvorfor du er bekymret, så sjekker de ut at alt står bra til.

 

Det går som oftest strålende bra og de aller aller fleste får et levende, velskapt barn etter 9 måneder.

 

Lykke til videre!

 

 

 

[linny83]

Heisann igjen. Vil bare si tusen takk for all respons, håper det ikke misforståes men godt å høre at jeg ikke er alene om alt dette. I morgen er jeg 26 uker på vei og har kjøpt vogn i dag og hentet baby klær hos svigerinnen. Gråt litt i begynnelsen da angsten tok overhånd og jeg sørget litt på forhånd men det lettet litt og vil vel si at jeg koser meg mer nå. Trist å høre historien din shari_z og takk for at du delte det med oss. Så nå sitter jeg her og kjenner på den lille prinsessen i magen og tror og håper mer at alt vil gå bra:)