Må bare få ut litt frustrasjon!!!!

[lailalisa]

Dagene er elendige... Jeg gråter, spyr, er svimmel og kvalm konstant hele tiden... Samtidig vil jo ikke barnefaren ha noe med oss å gjøre, og familien min bor i Oslo, jeg bor i Bergen... Jeg har angst... Det om jeg ikke klarer dette alene... Tenk om jeg tok et feil valg... Tenk om jeg blir verdens dårligste mor:(

Men alikevell, jeg elsker den lille babyen som vokser og gror inni meg... Og jeg kommer til å elske babyen min mer enn jeg noen gang har elsket noen... Men uansett, jeg klarer ikke slutte å tenke negativt... Jeg er så redd, så alene... Og jeg aner ikke hvordan det er å ha en baby... Hvordan jeg skal klare å ta vare på den helt alene:(

[Pappalille]

Jeg er også helt vettaskremt til tider enda jeg har en mann som er snill og god og stiller opp og familie som ikke bor så altfor langt unna. Jeg tror det er helt normalt å være redd og bekymre seg, og når du er i en situasjon som din er det ikke så rart.

 

Har du noen gode venninner eller venner du kan snakke med dette om da? Det blir jo bare verre å holde sånt for seg selv =/ Ring mamman din du. Det hadde jeg gjort!

 

Ellers skal du se du klarer dette =) Bare det at du har vett på å være skremt taler jo litt til din fordel synes jeg da =)

 

Sender deg en god tanke eller to, og jeg tror nok du skal klare deg fint jeg. Du skal se du blir mindre alene enn du frykter =)

[turijoh]

høres ut som du har det fælt ja. Det er vel kanskje ikke så mye som vil hjelpe deg akkurat nå. Selv om du har det tungt kan jeg nok garantere deg at du om et tenker tilbake på det og ler. Jeg venter selv nummer tre men er gift. Allikevel husker jeg følelsene jeg har hatt i de forrige svangerskapene. Tro om jeg egner meg som mor, vil jeg ha nok kjærlighet til to barn, dette vil bli en stor utfordring osv.

Det som er så fint er at i det øyeblikket du får din lille baby er det nesten som den har vært der bestandig. Det er dere som hører sammen. Tror du skal fokusere på alt det nydelige og flotte du har i vente og ikke tenke på ting som kunne vært.

Jeg lover deg at du vil bli overrasket når du blir mor og etterhvert bare vil kjenne en kjærlighet som blir større og større. Det kan ikke beskrives hvor fint det er å få barn, det må oppleves!

[smiley75]

Jeg er ganske sikker på at du kommer til å klare deg kjempefint! (selvom jeg skjønner du sliter nå...) Jeg var selv alene med mitt første barn i over 4 år...klart det var tøft til tider, men stort sett var det bare fint! Vi skulle være to om det, men faren fikk litt kalde føtter tror jeg - og holdt seg mest mulig hjemmefra... og flyttet fra oss da lillemann var 7 mnd. Men nå har de et godt forhold og han er hos pappan sin annenhver helg.. Jeg har hatt gode venner og familie som har støttet meg hele veien - både på besøk og på telefonen - utrolig godt å ha noen å snakke med!

Masse lykke til - dette klarer du fint!

[Lykke liten 2]

Hei du...

 

Er ikke noe godt og være redd, det vet jeg alt om. Har en gutt på 10 år. Var 19 da jeg fikk han og var alenen fra første stund. Ikke noe annenhver helg eller økonomisk støtte fra far. Du skal se at det er utrolig hvor sterk man blir når man ikke har noe valg. Det har vært mange tøffe stunder, men enda flere gleder som gjør det verdt alt sammen. Jeg har ofret all min tid på sønnen min, det var mitt valg og få han så da må man stå for det. Jeg har den vakreste, snilleste og flinkeste gutten i hele verden. Jeg tror at når man er alenen med barn så får man ett helt unikt bånd som aldri kan brytes. Det vil komme mange tøffe stunder men da må man prøve og tenke på alt det gode man har. Ingen ting er som den følelsen, når kvelden kommer og barnet har lagt seg, det ser på deg og sier: Mamma jeg elsker deg! Da kan det være det samme hvor høy skittentøyskurven er, hvor blå ringene under øynene er. Da er alt verdt det. Jeg ønsker deg lykke til. Er det noe så send meg noen ord, det er utrolig viktig å ha noen og

snakke med. Det går bra skal du se : )

[Gjest]

Jeg vet litt på en måte hvordan du har det, jeg har det ikk halvparten så ille som deg siden jeg bor i samme by som familien min, men jeg er og alene, og trodde han ville være med på det men virker som han nå har fått kalde føtter, og det begynner å tære skikkelig på og alle mulige tanker kommer, både økonomiske,om barnet får en far, hva vil folk si, klarer jeg dette alene, osv...'

Får bare tenke på at mange barn vokser opp med en foreldre og klarer seg like godt, der det er kjærlighet er det håp:=)

 

Tenker på deg, og hvis du vil, så e det bare å sende mail, så kan vi klage og skrike ilag om de j.. udugelige mannfolka som ikk har bein i nesa ell noe!!

 

(Litt aggresjon her ja:p)