Flere gravide med kjærlighetssorg?

[Anonym bruker]

Er det fler der ute, som i tillegg til å være gravid, har kjærlighetssorg? Er så lei meg, tenker på ham hele tiden. Sover ikke, spiser ikke, vil bare dø... Men midt oppe i dette må jeg tenke på at det ikke bare er meg jeg må ta hensyn til, men også barnet mitt i magen! Men da blir jeg enda mer lei meg, for vil ikke oppdra barnet alene...

Savner eksen så utrolig. Lukten av ham , det å sove inntil ham, måten han stryker meg på... Men hver gang etter jeg har snakket med ham, får jeg så grineanfall at jeg er redd jeg skal besvime... Er nå i uke 28, så har ikke mange ukene på å komme over ham heller.. Hva skal jeg gjøre? Og hva gjør DERE for å komme videre?

[Anonym bruker]

Skjønner akkurat hvordan du har det. Føler det slik selv. Er i uke 31 selv og må bare ta en dag av gangen. Noen dager er ganske ok menst andre er helt på ræva. Sliter mest med dårlig samvitighet over at jeg hele tiden går og er lei meg når jeg egentlig er super heldig som venter verden herligste lille gutt. Så gråter jeg ekstra pga det. Er så tungt når andre som er rundt deg prøver å støtte deg også. En vil liksom ikke gjøre de for bekymret hele tiden heller. Æsj.... Ble veldig sytete dette, men jeg har desverre ikke så mange gode råd å komme med. En dag av gangen. Og prøver å tenke at nå får jeg snart en i livet mitt som alltid er der og aldri vil gå sin vei. Som vil elske meg høyere en noen andre.

[AK, mamma til Aurora. :)]

Det blir bedre etterhvert. Jeg fikk også en "knekk" hver gang jeg hadde kontakt med bf, som om lufta gikk ut av ballongen, ble tappet for energi... Sov dårlig om natta pga mye drømming osv. Så etter samtale med jm som sa at jeg måtte huske at lillegull er det viktigste nå, og at jeg må lade opp til fødselen, sa jeg til bf at jeg ikke ville ha kontakt med han uteom når vi absolutt må (som f.eks. møte på fam.vern ang samvær). Dette har hjulpet meg mye!!! Vi er jo så sårbare i denne situasjonen.. Han synes sef at det er trasig, men det var jo ha som stakk... å så lenge lillegull er i min kropp blir h*n påvirket av hvordan jeg er. Har sagt til bf at han skal få ha mest mulig kontakt med barnet, og jeg håper virkelig de får ett godt forhold. Men inntil lillegull er født, har vi det best uten bf. Kan også annbefale deg/dere å gå til samtale hos jm, hun har støttet meg mye og satt ting i perspektiv for meg. Har også hørt fra andre i lignende situasjon at det blir bedre en stund etter fødsel, pga at den lille tar all fokuset ditt og at hormonene blir borte, slik at du blir ditt gamle sterke deg igjen.

[Anonym bruker]

Takk for gode råd AK.

Og til HI, skjønner veldig godt hva du mener!

Selv gleder jeg meg til å bli kvitt hormonene. Bare lurer på hvordan jeg skal klare dette. Høres sikkert utrolig teit ut, men før jeg ble gravid, kom jeg over en kjærlighetssorg ved å gå på byen og finne trøst i en annen mann. Hehe.. Men ser jo at det ikke er en god ide`, så skal egentlig bli godt å måtte komme meg over en kjærlighetssorg på egenhånd, uten hjelp av alkohol eller menn.

Vi alenemødre må holde sammen.

[Anonym bruker]

kan vel kalle det både kjærlighetssorg og sorg når det gjelder mine føleleser for bf. har ikke klart å komme over han, men det er noe jeg klarer etterhvert. det verste er at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre, noe jeg synes er så vondt å tenke på. at barnet mitt skal vokse opp uten far, og blir misunnelig på alle som faktisk har en far som kommer til å stille opp for barnet.

[Anonym bruker]

jeg savner ikke akkuratt bf, men savner noen som kan være der og dele opplevelser og vise kjærlighet til meg.. er i uke 16 og bf stakk i uke 5. har hørt at han har hoppet fra jente til jente etterpå, og nekter at barnet er hans, så jeg vil jo ikke ha ham tilbake om aldri så.

Men forstår godt at en har kjærlighetssorg under svangerskapet.. dere er heldige dere som har en kjærest å dele den vidunderlige happeningen med. Mange som ikke tenker på hvor heldige de er da.Jeg tror også at rådet som AK gav om å ta avstand nå og fokusere på deg og den lille er det beste en kan gjøre nå, tror jeg har lest en plass at ungen blir litt påvirket av vår sinnstilstand.. prøv å tenke på hvor fint d blir å få ett barn og gode minner fra før svangerskapet(unntatt å tenke på bf da =) )

Keep up and be strong =)

[Anonym bruker]

Hei

 

Skjønner hvordan du har det! Jeg sitter og og savner mannen i mitt liv, som jeg endelig hadde truffet etter skillsmisse og 7 år som alenemor bak meg. Nå er jeg 14 uker på vei, og har fått beskjed om at jeg kan sende et brev når ungen er født, men ikke ta noen annen kontakt...

 

Hatt det grusomt, han dumpa meg til fordel for sin eks samme dagen han fikk vite jeg var gravid...

 

MEN nå har jeg vært 2 uker på ferie med venninnen min (som også skal være med på fødsel og står meg nærmere enn noen) og barna våre og bare kost oss under sydens sol. DET har vært balsam for min psykiske helse!!!

 

Lykke til!!!