Mens. uteblitt etter abort....

[Jente 19]

Hei!

Jeg hadde akkurat gjort det slutt med kjæresten da jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg var flere uker for sent ute med menstruasjonen, men tanken på at jeg kunne være gravid slo meg ikke før min eks-kjæreste sendte meg en melding og spurte meg om jeg hadde fått mensen. Han ble sint da jeg svarte nei, og sa jeg måtte ta en test. Den var positiv.

 

Min eks-kjæreste hadde allerede et barn på 4 år fra før, som han fikk da han kun var 16 år gammel! Han sa at enda et barn var uaktuelt, og at jeg var nødt til å ta abort. Han sa at viss jeg fikk barnet fødte jeg et liv, og tok et annet.

Forholdet med min eks var et usunt og vondt forhold, og jeg var lettet da min mor grep inn og hjalp meg med å komme meg vekk fra han. Men så fant jeg jo ut at jeg var gravid. Jeg kunne ikke se for meg et liv som alene mor allerde i en alder av 19 år, og iallefall ikke med han som barnets far. Hans første barn bor hos besteforeldrene (foreldrene til barnets mor), og min eks har overhodet ikke tatt noe ansvar.

 

Da jeg fant ut at jeg var gravid ble jeg livredd, samtidig som det ikke helt gikk opp for meg. Jeg turte ikke si noe til min mor, og da min eks truet med å ringe henne gikk jeg med på å møte han sånn at vi kunne snakke om det sammen. Det var ingenting å diskutere fra hans side, og han bestilte en legetime til meg. Inne hos legen fikk jeg nesten ikke sagt et ord, og han fortalte at "vi" var 100% bestemte på hva som måtte gjøres. Alt jeg gjorde var å skrive under på et papir.

 

Dagene mellom legetimen og dagen aborten skulle utføres var et sant h***.. Jeg ble veldig usikker på om abort var det riktige, og da jeg antydet dette ringte han meg, kalte meg alle slags mulige stygge navn og truet med å gjøre livet fælt for både meg og familien min viss jeg ikke gjennomførte aborten.

 

Da dagen for aborten kom ble han med på sykehuset for å "støtte meg" - forsikre seg om at det ble gjort, sa han. På sykehuset ble det igjen som hos legen, han snakket, jeg kom knapt til ordet. I ettertid synest jeg dette var veldig merkelig. Burde ikke legene ha snakket mer med meg, og funnet mer ut om hva jeg egentlig ville? Jeg ble trillet inn på et rom der jeg fikk narkose... Imens legen satte narkosen begynte tårene å trille, det var først nå alt gikk opp for meg. Jeg ville bare vekk derfra. Jeg ville ikke la dem drepe fosteret - det som skulle bli min unge. Men så sovnet jeg, og mer husker jeg ikke før jeg våknet på et annet rom.

 

Etter aborten reiste jeg ganske raskt hjem, og jeg tror egentlig jeg fortrengte det hele. At det egentlig ikke gikk opp for meg verken at jeg var gravid, eller at jeg ikke lenger var det.. I ukene som fulgte tenkte jeg nesten ikke på det, og holdt meg selv opptatt med venner og skole. Jeg gav meg selv rett og slett ikke tid til å tenke på det. Før nå.

 

Det er snart 2 måneder siden jeg tok aborten, men jeg har fortsatt ikke fått tilbake menstruasjonen. Jeg tar meg selv stadig i å "håpe på" at jeg fortsatt er gravid, men det er vel umulig?? Jeg er veldig usikker på om jeg gjorde det rette eller ikke. Viss jeg skal tenke "logisk" så er jeg jo ikke klar for å bli mor? Jeg er akkurat ferdig med videregående, og skal flytte vekk og begynne på en utdanning. Dessuten; hadde jeg fått ungen ville jeg vært knyttet til min eks-kjæreste for resten av livet, noe jeg tror ville vært usunt både for meg og ungen. På den andre siden tenker og "angrer" jeg på det hele tiden. Tenker på hvordan ungen ville blitt, navn.. Sånne ting..

 

Han ville at vi skulle bli sammen igjen, og sendte mange meldinger "jeg elsker deg", "kommer ikke over dette" osv.. Jeg klarte å la være å falle for alt dette, noe som førte til mye bitterhet og at vi ble enige om å ikke ha mer kontakt. Likevel har jeg tenkt masse på både han, og barnet vi kunne ha fått i det siste..

 

Dette ble et veeldig langt innlegg, men da jeg først begynte å skrive var det en del ting jeg bare måtte få ut. Har ikke snakket med noen om dette etter inngrepet, ikke engang min mor eller veninner.

Det var på mange måter godt å skrive dette innlegget her, samtidig som det gjorde veldig vondt å tenke tilbake på.

 

Det jeg egentlig begynte å skrive for var at jeg lurte på om noen av dere vet grunnen til at jeg fortsatt ikke har fått menstruasjonen tilbake etter så lang tid? Jeg blødde nesten ingenting etter utskrapingen, og nå har det gått 2 mnd og fortsatt ingen menstruasjon. Jeg har ikke brukt p-piller etter aborten, og heller ikke hatt sex. Jeg burde nok egentlig gått til legen med dette spørsmålet, men er redd for hva svaret kan være.. Derfor spør jeg dere om råd først.. Håper det er noen som kanskje kan fortelle meg litt om hva som foregår....?

 

Setter stor pris på alle svar!

Med beste hilsen jente 19.

 

[Anonym bruker]

Hei! (:

 

Ikke noe ålreit innlegg å lese, jeg har nesten opplevd det samme, bortsett fra at jeg har en jente på snart 4år.

jeg fikk heller ikke mensen på 2mnd, så håper jeg at jeg forsatt var gravid på en måte.

Så hadde jeg ått uten mensen i 15 uker tror jeg, så kom mensen.

Jeg blei egentlig veldig glad samtidig som jeg blei veldig lei meg.

Men det er helt normalt at mensen uteblir..

 

men du skal jo ta en gravidtest 6 uker etter inngrepet..

Har du gjort det?

 

klem

[mossemamma]

ååååå, stakkars deg!

Føler sånn med deg, har aldri opplevd dette, men shit som jeg gråt da jeg leste at du angret og ville vekk, men så sovnet du av narkosen, for et mareritt!!

Håper nesten at du fortsatt er gravid selv jeg, selv om jeg ikke kjenner deg. Da hadde jeg ikke sagt det til eksen! Hadde flyttet et stykke unna, men likevel ikke for langt fra familie.

Hadde du vært min datter, så hadde jeg solgt huset og flytter til et annet fylke, sammen med deg!

Men det er sånn jeg er oppvokst med at moren min, broren min og jeg alltid har gjort alt for å hjelpe hverandre. Broren min betaler nå 1500 pr mnd for barnevakt, sånn at jeg får avlastning (har ME, ei datter på 10mnd, og er 11 uker på vei, og ligger rett ut store deler av døgnet), og jeg skjønner at ikke alle har et slikt familieforhold!

Faren min sin familie er rake motsettningen, og man kan jo ikke velge sine foreldre.

 

Tror uansett at den dagen du blir mor, så blir du en skikkelig go'mamma.

 

Ikke ødelegg deg selv mer enn nødvendig med ditt anger, for dette skjedde alt for fort og fordi du ble truet til det! Du var sikkert under så mye press at du ikke engang fikk sortert dine egene tanker.

 

Ønsker deg all lykke til, og takk Gud at du er ute av det forholdet!