Ensom, desperat?

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. føler bare for å dele følelsene mine i håp om at jeg kanskje ikke er alene om å føle det slik.

 

Nå er jeg 27 uker på vei, da jeg ble gravid var jeg sammen med barnefaren og vi bestemte oss for å beholde barnet selv om de ikke var planlagt og vi ikke har vært sammen så lenge. Like etter de ble for sent å ta abort fant jeg ut at han hadde stjålet masse penger fra meg over lengre tid, og han har løyet om endel andre ting. Jeg ga han en sjanse til å betale tilbake pga at vi faktisk ventet et barn sammen. Det skjedde aldri. Det ble bare mer og mer løyner og større krangler som begynte å gå hardt innpå meg. Nå er de slutt, og jeg føler meg så ensom og lurt.

 

Det føles så feil og være alene om dette. det er værst om kveldene når jeg ligger alene i sengen og kjenner sparkene, men har ingen og dele det med. Så klart har jeg familie og venner rundt meg, men det blir liksom ikke det samme. det var ikke slik jeg hadde sett for meg det skulle bli når jeg ble gravid. Vennene mine er ute og fester i helgene og møter nye mennesker, jeg sitter hjemme alene og synes synd på meg selv. Jeg gleder meg til den lille er født og jeg kan være med ut og møte mennesker igjen. Vil ikke være alene, nå er jeg redd for å ende opp alene, hvem vil ha meg med unge og hele pakka, dess mer jeg tenker på det føler jeg meg mer og mer desperat etter og finne noen. Føler meg så ensom og alene. Ikke misforstå, jeg gleder meg veldig til babyen kommer, men føler meg så ensom nå som jeg er i denne situasjonen, hvor en egentlig ikke skal være alene.

Bare lurer på om det er flere som føler det slik.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene! Jeg har det også sånn innimellom...

 

Jeg var også sammen med bf, og vi planla graviditeten, men så ville han ikke mere da jeg var i uke 12, så siden har det vært meg og lillegull. Men vi klarer oss fint, det er jo bf som går glipp av noe. Jeg vet jeg vi har det bedre uten han, men det var jo ikke sånn det skulle bli..

 

jeg har vært flink til å innkludere meg selv da, er jo ikke syk bare gravid, så har blitt med på fester og heller dratt hjem tidlig når jeg er trøtt. Fantastisk deilig og slippe å være fyllesjuk dagen etter. og det er så mange som synes magen er sååå fin, igår var det en kompis av ei venninne som lurte på om jeg visste hvor sexy jeg var med denne flotte magen (uke 35 igår). hehe, det hjalp på humøret. og jeg har INGEN angst for at jeg skal ende opp alene, for det er jo nesten unormalt å ha en kjernefamilie i dagens samfunn. Så troen på at mannen i mitt liv er der ute har jeg absolutt enda!!

 

med det samme bf stakk av sa legen til meg, ikke sitt alene å synes synd i deg selv! Så den første uka var jeg hos ei venninne, etterpå har jeg prøvd å fyllt livet med ihvertfall en menigsfull ting hver dag, selv om det bare er så lite som å ta en telefon til forsikringa eller avtale en time på nav. også lager jeg lister og forbereder alt til lillegull skal komme. så koselig. Når jeg merker at livet er altfor kjipt og jeg ikke klarer selv å komme opp igjen, ringer jeg eller besøker venninner, selv om jeg ikke alltid har lyst, vet jeg at det er det beste... merker jo hormonene også, føler meg mere sårbar enn ellers...(gleder meg til de forsviner altså!!) men det gjør ikke noe for venninnene mine,de er der og støtter meg hver gang jeg gråter eller raser ut.

 

Bruk menneskene rundt deg!! Jeg har også gått til tett oppfølging/samtale hos jordmor, som virkelig har støttet meg oghjulpet meg å innsett at jeg må gjøre det beste for både meg og barnet.

 

 

Godt å høre at du gleder deg da, det gjør jeg også, kjempe masse.

 

Vet ikke om jeg svarte helt på det du skrev om, føler det jeg skriver blir litt surrete nå når jeg er gravid..

 

sneder deg og den lille mange gode tanker.

 

klem

[Anonym bruker]

Hei ! jeg . har bodd sammen med Bf, . jeg føler meg ganske så ensom og alene. men gleder meg til den lille kommer til verden, så for å hevne meg over bF så har jeg ikke delt foreldreretten , å nekter bf samvær med barnet. for han har gjort det vondt verre for meg, han har stjålet penger av meg å løvd om visse ting, så jeg har også henvendt meg i barnevernet. å sakt det som det er å for barnets trygghet.! føler meg ikke trygg på han så han er nå blitt henlakt at hvis han viser seg utenfor huset mitt så sku jeg ringe politiet. han driver å plager meg over sms å truer med at han ska komme å ta fra meg barnet når den lille kommer til. så jeg er redd for at han ska ta fra meg barnet.

så jeg føler at det beste er å være alene med barnet uten kontakt med barnet, for barnets trygghet,

[KEL1]

Hei

 

Jeg kjenner overhode ikke din situasjon men å bruke barnet for å hevne seg på faren er fullstendig patetisk og umodent.

 

Om der er noen reelle grunner til at samvært ikke skal finne sted, så forholder man seg saklig til disse og håndtere dem på beste måte.

 

For å være helt ærlig så syns jeg ikke kvinner som bruker barn som hevn våpen er spesielt gode mødre og overhode ikke et eksempel for etterfølgelse hverken for andre jenter eller for barnet.

 

Men som sagt er der reelle problemer så bør en heller forholde seg saklig til disse uten å hevne seg.

 

Umodet av deg.

[MMMH]

henvender meg til anonym som skriver om å hevne seg på far. Jeg syns ikke dette er rette veien å gå, og det vil nok ikke dempe dine negative følelser, heller forsterke bitterheten. Dette må du huske at også er noe barnet kommer til å menrke, og lide under.

Selv i tilfeller hvor far har oppført seg som en regelrett drittsekk mot mor, så må både mor og far være modne nok til å forstå at dette må de ikke la gå ut over barnet. Men mulig du bare formulerte deg dårlig, og at det kanskje ikke er dette du virkelig mener?

Dersom barnefaren truer og sjikanerer deg, så skal jo dette tas på alvor, og da er det bra at du allerede nå har tatt dine forhandsregler. MEN, dersom du har gjort dette for å hevne deg på han, så tenk deg godt om noen ganger til. Det gagner nemlig ingen av dere desverre....

 

Svik kan være forferdelig vanskelige å godta, men det er desverre noe vi blir pent nødt til å leve med, uten å skade våre barn med det.

Det er mulig å få til gode samarbeidsløsninger også for skilte foreldre.

 

Lykke til! Ikke brenn deg selv inne med bitterhewt i ei tid som helst skal være fylt med glede og undring over det som skjer med kroppen din!

 

Klem!

[Raggis]

du er ikke alene, føler meg isolert og utelatt av vennenen mine.

Jeg var mye på byen, ettre som jeg jobber utelivsbransjen. og nå, sitter jeg her, forlatt av barnefar, ingen og dele de tanker jeg har. som ikke passer med venner.

 

Selv om det lir feil å si det, men etter at jeg kom inn her ser jeg at mange har de samme tankene,fryktene og følelsene og ensomhet, som meg i svangerskapet, er det godt å vite at jeg/vi ikke er alene.

 

Lykke til

[!!!!]

Kjære HI

Ensomheten er vanskelig. Tøff. Skjønner så godt det du skriver om sparkene. Delt glede er dobbelt glede. Men det vil komme en dag da du kan dele dette livet som du har skapt og tatt vare på med et menneske som elsker dere begge. Det er jeg sikker på. Det er mange som velger å få barn alene i dagenssamfunn. Prinser kommer ridende inn på hvite hester, men så viser det seg at hesten er dopet og prinsen har stjålet kronen. Barnet ditt er for evig og alltid. Dette med venner og det nye livet går seg til. Ta tiden til hjelp. Nyt de små føttene som sparker deg under ribbena. Du har gitt dem liv. Tenk på det, det er så utrolig fantastisk.

[!!!!]

Det er helt greit og helt naturlig å føle lyst til hevn over et menneske som har løyet, bedratt og forandet din verden som du kjenner den. Delt foreldrerett behøver du så absolutt ikke skrive under på. Hvis han vil ha det får han gå rettensvei (rent praktisk noe dritt å ha, hvis man bor og har ansvaret alene...) Samvær vil det være vanskligere å forhindre. Men det er klart at hvis mannen er voldelig eller begår andre typer overgrep er det mulig og tilrådelig å fradømme han rett til dette. Dette med samvær pleier å gå seg til da. Enten ved at dine følelser mot han og hva han har gjort med deg blekner (de har en tildens til det over tid) eller ved at han ikke stiller opp til samvær. (Mange menn er veldig klare for samvær den første tiden, men så innhenter livet dem. Nye partnere, nye barn og nye venner. Kanskje ny jobb og bosted gjør at menn glemmer det ansvaret de faktisk har for sitt barn.)

Selv om du ikke ser det nå kan det faktisk hende at du som mange andre kommer til den konklusjonen at det er deilig med barnefrihelg fra tid til annen. Og kanskje vil barnet ditt etterhvert ønske å vite om sin bakgrunn og bli kjent med far. Jeg tror at når du lærer det nye menneske i livet ditt å kjenne vil du bare det som er best for dette menneske. Kanskje er det best for menneske å ikke kjenne sin far, men kanskje ser du at det er til barnets beste og da tror jeg du vil fatte en god besluttning rundt dette, slik de fleste mødre gjør.

Lykke til. Klem i natten.