Dårlig samvittighet - hvordan letter leve med dette?

[Anonym bruker]

Fint at det finnes forum som dette hvor man kan få hjelp av hverandre og dele tanker og opplevelser =)

 

Jeg har et lite barn som sakte har begynt på sin reise i undersøkelsenes verden - en verden der undersøkelsene gjør vondt, men der vi forhåpentligvis vil få vite om problemer så tidlig som mulig slik at de kan begrenses og barnet kan få den hjelpen det trenger.

 

Jeg har et barn som er født så alt for tidlig. Det har vært (og er) oppturer og nedturer, angst og håp, diagnoser der man ikke vet om eller hvor mye barnet vil bli plaget, diagnoser med mer klare konsekvenser og så senskader som det er for tidlig å si noe om nå.

 

I familien min har barn tidligere blitt født for tidlig (ikke veldig tidlig og uten skader av noen slag) pga sviktende livmorhals. Jeg var derfor redd for dette og fikk min livmorhals undersøkt. Fikk til svar at min livmorhals var så lang at jeg ikke ville få problemer i det hele tatt. Spurte igjen om dette på ordinær UL og fikk samme beskjed. Så fikk jeg en og annen kynner, men trodde dette var vanlig og gjorde ikke noe med det.

 

Så en morgen måtte jeg løpe etter bussen da jeg skulle på jobb. Senere på dagen økte kynnerne på og etter å ha observert dem en stund dro jeg til sykehuset for å bli undersøkt. Der var fødselen i gang pga sviktende livmorhals =( De fikk bremset den litt slik at jeg rakk å få de to lungemodningssprøytene, men lille ble fortsatt født veldig for tidlig.

 

Nå jeg nå ser på lille som sover relativt uvitende om sin sjebne får jeg så dårlig samvittighet =(

Hadde den sviktende livmorhalsen blitt oppdaget tidligere hadde ikke dette skjedd - den lille hadde ikke blitt født for tidlig - i alle fall ikke så tidlig og mange av problemene/skadene hadde vært unngått. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg slo meg delvis til ro med at alt var i orden og ikke gikk gjevnlig til privat GU for å få det undersøkt. Og så er jeg lei meg for at jeg brukte så lang tid den morgene at jeg måtte løpe etter bussen. Kanskje svikten ikke hadde skjedd så tidlig om det ikke hadde vært for løpeturen?

 

Det lille barnet mitt er offeret i dette. Det vil aldri kunne gjøre alt som sine gjevnaldrene kan - hvor mye det vil bli begrenset vet vi ikke, men jeg er så redd for at det vil bli satt utenfor og bli lei seg og frustrert når det blir større og ikke kan prestere som de andre.

 

Er det noen andre her som har hatt/har dårlig samvittighet eller som har unngått dette og som har noen tips om hvordan jeg letter kan leve med den?

[Anonym bruker]

Uff, kan ikke være greit å ha det slik. Men det var jo ikke et valg DU tok, for at du ville det skulle skje. Det var ikke dette du ønsket. Slike ting skjer, og det er lite trolig at du kunne gjort så mye for å forhindret det. Du gjorde det du trodde og mente var rett; du spurte om det ved undersøkelser, og du var klar over at det var en svakhet som kanskje kunne gjelde deg. Det er lett å være etterpåklok, men det hjelper jo ingen.

 

Slik tenker en vel ofte når uønskede ting skjer, "hvis jeg bare.....". Men ingen vet hva morgendagen bringer, og derfor velger vi slik vi gjør, og gjør det vi tror og mener er det rette der og da.

 

Av og til må en slå seg til ro med at slik er det, og vi må gjøre det beste utav det. Vi mødre har vel en tendens til å tenke som du gjør. Jeg tror det bunner i at det er vi som bærer frem livet, og liksom står for hoveddelen av "produksjonen". Når denne "produsjonen" svikter, så har vi så altfor lett for å skylde på oss selv..... Men faktisk så har vi så lite styring på denne "produksjonen". Vi gjør jo lite aktivt for at barnet skal vokse og utvikle seg. Det bare skjer i kroppen vår.

 

Jeg har et barn med diverse diagnoser. Jeg trodde ungen var født helt frisk, men fikk beskjeden etter noen år... Det er en sorg, og en har et ønske om at ting var annerledes. En kan tenke på at "tenk om jeg hadde gjort noe annerledes, slik at ungen min slapp de utfordringene den står overfor", en vil på en måte fjerne barnets byrde. Men realiteten er at ting er som de er, og en må bare ta de utfordringene som kommer. De blir ikke annerledes, dårlig samvittighet eller ei. Så da er det bedre for alle parter, at en legger vekk den dårlige samvittigheten, og gjør det som må gjøres og tar situasjonen for det den er.

 

Vet ikke om dette var noen trøst for deg, men....

[mitt-skjønne-trekløver]

Signerer denne! Er så enig i det som blir skrevet her.

 

Du gjorde det du kunne i din situasjon og kan absolutt ikke klandres. Ikke gå rundt med dårlig samvittighet det hjelper ingen - bruk heller den energien til å gjøre hyggelige ting sammen med barnet ditt! Vi mødre er altfor "flinke" til å finne feil i det vi gjør, og å bekymre oss, men vi må nok lære oss til å legge det til side og heller fokusere på alt det positive man har, og nyte tiden sammen med sine nære og kjære. Som du kanskje har sett av andre innlegg har jeg en datter med dysmeli.

 

Varme tanker og gode klemmer

[tuppen og lillemor]

hei.. jeg syns ikke du skal gå rundt med dårlig samvittighet, det virker som du har gjort det du kan... kan jeg spørre hvor mye barnet ditt er født fortidlig? du skriver det er mye, så det er sikkert mer enn mitt barn som er født 2 1/2 mnd før tiden. jeg fikk og høre at ha kom til å gå senere enn andre, han gikk før han var året. han kunne bli sen med å snakke, og jeg mener det, som 1 1/2 år han snakket som en prest.. andre trodde han var minst 3 år og syns han var liten for alderen, fordi han var så flink å snakke. og lære vansker på skolen det kunnebli et stort problem.... han er kjempe flink... rett og slett en utrolig glup gutt... så det er ikke alltid det blir sånn og sånn... men jeg forstår hva du mener og tenker, men syns ikke du skal det... trøsteklem fra meg...