En "hyggelig" fødsel, som jeg gjerne tar igjen;)

[Hanne Pannekake]

Kaias fødsel 14.03.08

 

Jeg hadde termin 17.mars, men regnet med å gå over tiden siden jeg var førstegangsfødende og det ikke var noen tegn til at fødselen nærmet seg. 14.mars kl 13:50 hadde jeg oppkjøringstime til sertifikatet, og var veldig opptatt av at babyen skulle holde seg inne i magen til da. Men der tok jeg grundig feil...

 

Slimproppen kom 13.mars kl 12:00 og sammen med den gikk vannet, men siden babyen hadde hodet så godt festa langt ned, piplet det bare litt og litt vann. Jeg skjønte ikke at det var vannet. Samtidig begynte mensmurringen, men jeg ignorerte begge deler, for jeg skulle jo kjøre opp dagen etter....

 

Kl 16:00 ringte jeg samboer og fortalte om slimproppen og at det kunne være vannet som hadde gått. Begynte på det tidspunktet å innse at jeg kom til å forbli fotgjenger en stund til. Samboer og min mor var begge skjønt enige om at jeg burde komme meg på sykehuset for å sjekke om det virkelig var vannet. Men som de fleste andre gravide kvinner, hadde jeg min egen agenda. Jeg skulle lage pai og rydde. Paien ble ferdig, men matlysten uteble for mensmurringen hadde tatt seg opp utover kvelden. Etter enda litt rydding og barbering av legger, armhuler og bikinilinje, dro vi på sykehuset.

Riene ble borte da jeg la meg ned med registreringsbeltet, men vi fikk påvist at det var fostervann. Så bar det hjem igjen med beskjed om å møte opp morgenen etter for igangsetting.

Straks vi var innenfor døra, kom riene tilbake og nå sterkere. Vi har et stort og fint badekar, som jeg hadde gledet meg til å bruke som smertelindring, men siden vannet hadde gått, fikk jeg bare lov til å sitte oppi med dusjen på. Samboer spylte ryggen min mens jeg furtet og maste om hvor deilig det hadde vært med masse varmt vann.

Rundt 23:00 begynte riene å bli vonde og vi ringte føden for å få råd om når vi burde komme inn, men beskjeden (les: idiot) som jeg er, svarte jeg jordmor at jeg trodde det var rier jeg hadde, men at jeg ikke var sikker siden jeg aldri hadde hatt rier før... Skjønner ikke nå hvorfor jeg ikke sa det som det var; at det var vonde rier med 3-4 min. mellomrom og 1 min. lengde. Fikk i alle fall beskjed om å vente hjemme en god stund til.

Jeg greide ikke ligge nede og måtte henge over noe hver gang en ri kom. Stakkars samboer ble forvist til første etasjen siden jeg ønsket å være for meg selv på soverommet med smerten. Fra der holdt han løpende kontakt med min mor og resten av slekta.

 

00:45 var det ca 2 min. mellom hver ri og vi ankom føden etter en kort kjøretur på ti minutter. Jeg hadde tre-fire rier underveis som jeg måtte ta bakfrem i forsetet med rumpa opp i frontruta. Ikke behagelig. I tillegg kom fire rier på vei fra parkeingsplassen, opp heisen og inn på føda.

Ble sjekka av jordmor og hadde fire cm åpning. Fikk fødestue og ble introdusert for verdens søteste jordmor; Yvonne og barnepleier; Gro. De forlot meg ikke én gang før vesla var ute.

Etterhvert ble smertene såpass store at jeg vurderte smertelindring. Hadde ønsket badekar, akupunktur og massasje, så barnepleier tappet i badekaret for meg, men jeg fikk kun dyppet stumpen før trykketrangen kom og jeg fikk streng beskjed om å komme meg opp. Dessverre var jeg ikke mer enn 7-8 cm og kunne ikke trykke. Ufattelig vanskelig å la være og jeg hang på tærne over prekestolen og sa ”må ikke trykke, må ikke trykke...MÅ TRYKKE!!!!”

 

Selv om riene så og si avløste hverandre, var det god stemning på fødestua med både humor og smil. Jeg prøvde å lure jordmora og barnepleieren til å gi meg ti minutter pause, men det ville de ikke gitt...

 

Til slutt var det 10cm og jeg kunne endelig bruke kreftene på å trykke. Det var helt herlig. Dessverre var trykkeriene mine litt svake så jeg fikk noe som forsterket de. Jeg fant ut, etter å ha prøvd forskjellige stillinger, at den gode gamle fødesenga var det som fungete best for meg. Samboer holdt hodet mitt på hver ri og det var ”delig” å kunne trykke. Både samboer og jeg fikk kjenne på hodet da det sto i åpningen. Masse hår:). Vet ikke hvor lenge jeg presset, men det føltes som en god stund før hodet var ute på en ri og resten kom på neste. Hele babyen var ute kl 04:46 (4 timer etter vi kom på sykhuset).

Det gjorde selvfølgelig sinnsykt vondt, men klisejéen om smerten som forsvinner strakt babyen er ute, stemmer. Jeg fikk verdens nydligste og mykeste baby på brystet. En varm, liten bolledeig. Følelsen var ubeskrivelig. Samboer var ved siden av meg hele tiden og uten han hadde jeg ikke greid det. Jeg følte meg trygg hver gang jeg så på han. Jordmor ville at samboer selv skulle se hvilket kjønn den lille var, men røpte seg da hun spurte om han ville klippe navlestrengen på jenta.

 

Jeg mistet en god del blod, og på et tidspunkt ble det litt dramatikk. Samboer fikk beskjed om å holde på vesla i tilfelle jeg besvimte og de tilkalte hjelp. Men heldigvis greide de å stoppe det rett før jeg trengte mer hjelp.

 

Jordmor måtte le da jeg fikk sprøyta i låret, for det var første gang i løpet av fødselen jeg hadde hylt til og sagt au.

 

Etter litt sying (revna litt bakover og litt mer forover) og tørking av vesla, fikk hun komme til puppen og sugde ivrig. Vi ble servert champagne (mozell) av barnepleier og fikk både spise og dusje.

Den nye lille familien fikk kose seg på fødestua i fire timer før vi måtte over til barsel. Vi hadde flaks og var de eneste som fødte den natten. Det var nok derfor jordmora kunne være hos oss hele tiden og vi fikk være på fødestua så lenge. Neste natt var det full rulle på føden igjen.

 

Verdens største opplevelse og jeg gjør det gjerne igjen;).

 

Takk for meg her inne, ser dere igjen på DinBaby!

[Gjest Mamsen til 2,5 jenter]

Gratulerer så mye!

Det er godt når du får en positiv opplevelse av fødselen

 

Jeg hadde en veldig positiv 1. gang, og sa at dette var ikke noe problem, gjør det gjerne igjen i neste måned.

Men etter nr 2. sa jeg at nå er det nok, dette gjør jeg ikke igjen.

Men her sitter jeg enda en gang, og skal gjøre det igjen om ca 5 uker

 

Kos deg masse med den lille jenten din