Så forferdelig alene (syting)

[Anonym bruker]

Tirsdag kveld. Jeg er kjempekvalm. Spiser plommer, for ofte hjelper det mot kvalmen å spise. I ti-tiden må jeg gi tapt igjen. Jeg løper ned trappa mens jeg brekker meg. Rekker fram på do i tide. Tårene og nesen renner. Etterpå er det å krype sammen på sofaen. Å så vondt det er. Tenk om jeg hadde hatt en mann der som puslet rundt meg. Bedt meg legge meg, og pakke pleddet godt rundt meg. Tullet litt med at den lille allerede er glad i å plage med mammaen sin. Jeg slapper av med litt tv-titting, før jeg pusser tennene. Som så ofte før når jeg har pusset tennene, bærer det i gang igjen. Jeg trodde jeg tømte magen i stad, men det er mere plommer der som må opp. Etterpå finner jeg en bøtte for vann og et handklede for puta, før jeg vakler kjempekvalm i seng. Om jeg må spy i natt, kan det jo hende at jeg ikke rekker ned på do. Enn om jeg hadde hatt noen til å bre dynen rundt meg, og komme med trøstende ord. Men jeg må klare meg alene.

[Mammantiltigerogentil]

Hei kjære du,

 

Jeg føler med deg. Jeg er også alene, og var så ulykkelig, lei meg, sjokkskadet og hormonell de første 4-5 ukene etter at jeg fant ut jeg skulle ha baby at jeg ikke fungerte på noe område.

 

Men jeg hadde masse gode venner som tok vare på meg; som ringte meg når jeg isolerte meg, som lot meg gråte og rase, og som forsto at jeg måtte få tid til å sørge over at alle drømmene mine for mitt første svangerskap var knust. Og det hjalp! Når jeg var ca 10 uker på vei bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å kun være positiv. For jeg hadde tatt mitt valg, jeg ville beholde barnet. Når mamma ikke har det bra, har heller ikke babyen det bra, og jeg ville at babyen skulle ha alt det beste i verden fra meg - når den ikke ville få noe fra faren sin.

 

Det ble viktig for meg å involvere venninner, gode kamerater, ekser (!), foreldre, tanter, nevøer... på en helt annen måte enn hva man kanskje vanligvis ville gjort. De måtte nå tilsammen fylle den rollen pappaen skulle ha! Og de syntes, og syns fremdeles, det er supert å bli så tett involvert. Babyen min er allerede spesiell for dem, selvom jeg nesten ikke er mer enn 4 mnd på vei.

 

En god venninne, og tidligere kollega og sjef, 40 år gammel og erfaring med 4 egne barn, sa til meg: hva er egentlig kjernefamilien? Den har eksistert i sin nåverende form i rundt 60 år i vår del av verden. Før det, og i den største del av verden ellers, er det storfamilien som gjelder. Foreldre, tanter og onkler, besteforeldre, fettere og kusiner, nevøer og nieser.... disse ble entusiastisk involvert i nye svangerskap; og tok ansvar for den gravide om mannen viste seg å takle det dårlig. Det er jo egentlig denne familiekonstellasjonen som har vist seg å fungere gjennom hundrevis av år....!

 

Så ikke la den idiotiske mannen stjele det som skal være en flott tid vekk fra deg. Ta tilbake kontrollen, og bestem deg for at dette skal du klare fint selv, med litt hjelp fra gode venner og familie. Heretter behøver du ikke krangle med en mann som ikke hjelper til hjemme, kommer full og elendig hjem fra byen, kanskje er utro eller andre ting man kan komme til å slite med i parforhold. Det er DU som bestemmer oppdragelse, det er DEG babyen vil elske uforbeholdent, alt som er godt ved barnet er din fortjeneste... og alle mindre gode ting kan man skylde på barnefaren.

 

;-)

 

Tenker på deg, håper formen blir bedre snart!!

[Anonym bruker]

Takk for gode ord. Det er bare det at familien bor over 20 mil unna. Og venner kan jeg ikke si at jeg har flust av. Men noen er det....

Og telefon finnes det Aldri har søstra mi ringt så ofte som det hun har gjort de siste månedene.

[Ayla73]

Hei Anais_natal.

 

Det du skrev var flotte ord!

 

Vi må dytte på ditt innlegg, slik at flere som venter barn alene kan lese.

 

Vil også anbefale www.amathea.no Fine nettsider, samt at de holder fødselsforberedende kurs for aleneforeldre.

Aleneforeldreforeningen og AleneMedBarn er også to gode nettsider.

 

Lykke til alle som venter barn alene. Dere er enestående!

[eaks]

Jeg forstår så godt hvordan du har det! Det er ikke lett å gi slipp på drømmen om det som kunne ha vært.. Men jeg lover deg: idèt øyeblikket du gjør det, vil en ny verden åpne seg, Ting trenger ikke nødvendigvis være som man har forestilt seg for at det skal bli bra til likevel. Langt derifra. Kanskje ting til og med blir bedre?

 

Det hjalp iallefall meg utrolig mye da jeg sluttet å se på hva jeg IKKE hadde, og begynte å fokusere på det jeg faktisk HAR. Det handler om å omstille tankene sine litt, bestemme seg for å flytte fokuset. Plutselig vil verden din se veldig annerledes ut, =)

 

Og som ei venninne en gang sa til meg med et smil: "Det får værra som det er, når det ikke blei som det skulle". ;-) Jeg synes det var veldig godt sagt, og sier det til meg når jeg kjenner jeg trenger litt oppmuntring.

 

Uansett, det jeg ønsker å få frem til deg er at livet blir lysere når man slutter å lengte etter noe som ikke er der. Forsøk å se på det mirakelet som faktisk er iferd med å skje akkurat nå, -inni deg. Du skal bli mamma, =) Snakk med babyen din, syng for den, stryk på magen din og vær stolt! Gled deg over den lille. Det er ikke alle forunt å bli gravide heller, så igrunn er man heldig som får oppleve dette!

 

Selvfølgelig har man lov å være lei seg, og det er vondt og skal gjøre vondt når ting ikke ble som man først hadde tenkt. Men pass på så du ikke graver deg ned.

 

Vi er mange flotte damer her inne i akkurat samme situasjon som du. Blir du for frustrert skriv litt her inne, få ut frustrasjon og du vil få masse støtte!

 

Mange varme tanker til deg, Dette ordner seg!

Og husk: Du er ALDRI alene, =)

 

 

 

[Anonym bruker]

Du får trøste deg med at det er bedre å være alene, enn å ha en mann der som ser at du har det vondt, som du forteller at du er trist og sliten, men som likevel ikke bryr seg.. ikke alle som har det like rosenrødt..