Min 2. fødsel ble helt anderledes enn jeg hadde trodd

[Allean, Fia og lillebror]

Da er jeg endelig ferdig med å føde de barnene jeg har planlagt og godt er det. Jeg har fått to herlige barn en jente og en gutt, og vi er en lykkelig familie på fire.

Denne gangen hadde jeg gledet meg veldig til fødselen, fordi jeg hadde en så fantastisk fin fødsel forrige gang. Men opplevelsen ble ikke helt som ventet.

 

Denne gangen startet fødselen med tegnings blødning på dagen før selve fødselen. Jeg var veldig nysgjerrig på om jeg kom til å gå i fødsel den natten, men det gjorde jeg ikke. Klokka seks om morgenen våknet jeg for å gå på do som vanlig, skuffet over at det ikke hadde skjedd noe den natten. Jeg gikk og la meg igjen, og halv sju våknet jeg av en ri. Jeg hadde hatt reier flere ganger tidligere som hadde gitt seg igjen. Så jeg lå og tok tiden på dem i en halvtimes tid før jeg vekket mannen min. Da hadde jeg hatt rier hvert 5. minutt gjennom hele halvtimen så jeg skjønte at det var på tide å reise på sykehuset. Siden forrige fødsel ikke tok lengre enn ca 5 timer var det om å gjøre å få reist så tidlig som mulig. Jeg fikk i meg en halv brødskive og tok en kort dusj, og så var det på vei til sykehuset som er 40 minutter borte.

Vi var på sykehuset ved åtte tiden, og jeg ble lagt til registrering mens de vasket fødestuen hvor det akkurat var blitt født et barn. Riene var ganske sterke, men fortsatt fult levelige. Jeg hadde 5 cm åpning når jeg kom inn, så jeg så fortsatt lyst på det.

Jeg fikk et klyster som var voldsomt stort. Forrige gang fikk jeg et mini klyx og det var mer enn nok. Denne gangen fløy jeg på do mange ganger, og det rant til og med under press riene etterpå.

Riene var ok i en times tid. Men så tok det helt av. Jeg fikk så vondt at jeg begynte å miste kontrollen. Jeg ble ikke redd, men heller overrasket over at det skulle gjøre så vondt. Og jeg ble veldig utålmodig når jordmor sjekket og jeg hadde 7 cm åpning. Riene var svært voldsomme, og jeg som ikke hadde laget en lyd under forrige fødsel brølte nesten under hver rie. Etter en liten stund hvor jeg var helt lamslått av smertene klarte jeg å legge meg ned og finne igjen pusten min. Og jeg pustet meg gjennom flere rier til jeg hadde full åpning. I hver ri holdt jeg mannen min sin hånd kjempe hardt, akkurat som om jeg prøvde å la ham ta litt av smerten med meg. Jordmor sa at babyen lå med nesa feil vei, og ville ikke helt ned i bekkenet. Men jeg trykket og trykket, og til slutt snudde han seg rundt og begynte og komme ned. Jeg trykket og brølte og holdt så hardt i mannen min sine armer at han faktisk mistet masser av håret på armene. Klokken 11.15 ble lille Aksel født. Han hadde navle strengen rundt halsen og var helt blå stakkar. Mannen min ble helt fortvilet, han var redd for at lille gutten ikke var i live. Jeg var så lettet over å endelig ha født ham at jeg ikke helt så alvoret før jeg så at han rørte litt på seg. Og etter et minutts stryking og massering av jordmor så satte Aksel i sitt første skrik. Han måtte ut en tur for å få slim sugd ut av halsen og lungene sine. Men ellers var han i form.

Så jeg som trodde jeg skulle føde like lett denne gangen tok fullstendig feil. Jeg oppdaget at å føde faktisk kan være skikkelig vondt. Slik som mange kvinner har fortalt meg før, men som jeg ikke helt har trodd på. Men uansett smerte så er det verdt det for å få lov til å bli mamma til slike fantastiske barn.

 

 

For de som vil lese om min første fødsel så er link til denne her:

http://www.barnimagen.com/forum/thread/9145131