Mistillit til min mann som fødselshjelper - eller fødselsangst..?

[Anonym bruker]

Jeg har igjen 2 uker til termin, og skulle endelig "kose meg" med de 3 ukene perm før fødsel: D

 

Det første som skjer, er en skikkelig heftig omgangssyke (diarè, så stumpen "sprakk" av all syren + magen vrengte seg av magesyre, holdt på i over 6 timer uten at det gav tegn til å gi seg..);

 

Så til slutt ringte jeg legen, som sendte meg på sykehus med en gang; det viste at det hadde ført til sammentrekninger, som kunne føre til begynnende rier... Heldigvis har det roet seg nå, men min erfaring av min mann har skremt vettet av meg:

 

Han kom ikke inn på toalettet ÈN gang og spurte hvordan det gikk, om jeg trengte noe, stakkars meg etc. - og da jeg sa at vi skulle til sykehuset, måtte jeg si det 2-3 ganger før han reagerte, og da måtte jeg være MEGET tydelig!!!

 

Min historie er også preget av seksuelle overgrep i barndommen, så for meg har det vært noen ekstra runder for å bestemme meg for å føde vaginalt. Sist ble det keisersnitt (pga seteleie + navlesnor rundt halsen..) så da trengte jeg ikke gå samme runde for å "bestemme meg", det bestemte legene...

 

Nå føles det nesten tryggere å føde alene - evt. insistere på keisersnitt igjen likevel - enn å ha med en mann som ler av meg når jeg forsøker å formidle min opplevelse av manglende empati og omsorg fra ham...

 

I kveld kjørte han broren sin hjem i "taxi" i stedet for å fullføre samtalen med meg... Jeg er skremt, jeg! Men av hva? Jeg er ikke redd for smertene, men for å ikke bli tatt på alvor når ting begynner å skje...

 

Er det å overreagere??

Er det en illusjon å ønske seg LITT omsorg fra sin mann når man er SÅ syk, og SÅ gravid..?

 

 

Fortvilet...

 

[MorLykkelig]

Hvis du er redd for å ha han med, ville jeg fortalt han om det. Er jo faktisk ikke vits å ha med en person hvis han gjør hele opplevelsen verre for deg.

Vet om flere som har hatt med seg en god venninne eller en søster på fødsler, og følt at dette var trygt og godt. Kanskje du kan gjøre det samme, eventuelt få med noen i tillegg til mannen din?

Trist at du føler det på denne måten. Skjønner godt at du forventer medfølelse og sympati i situasjonen du beskriver, syns ikke du er urimelig som tenker slik du gjør.