så lenge siden, men jeg husker da litt... :)

[m@rie82]

for snart 7 år siden, kom min lille gutt til verden. da var jeg 19 år og den eneste i vennegjengen som skulle ha baby. det var ikke planlagt, men det var aldri snakk om noe annet enn at vi skulle beholde barnet.

 

det var (onsdag) 6 dager før termin, var på kontroll hos legen, og ble sendt rett derifra til føden for en sjekk pga at jeg trodde jeg lakk fostervann. det viste seg at jeg ikke gjorde det likevel, men ble "strippet" og sendt hjem igjen. den neste dagen begynte slimproppen å gå, noe som fortsatte til lørdag (3 dager før termin). lørdags formiddag var en merkelig formiddag. jeg hadde skikkelig mensmurringer, som kom og gikk regelmessig og det begynte etterhvert å strekke seg bakover i ryggen. utover ettermiddagen ga det seg litt, og om kvelden var det helt borte. jeg tenkte ikke noe mer over det og vi gikk og la oss.

 

kl 02:45 (natt til søndag) våknet jeg av forferdelige smerter i magen. jeg lå å kjente på vondtene noen ganger før jeg gikk på do. jeg tenkte kanskje at dette var rier. de var mye strekere enn de jeg hadde kjent tidligere på dagen før. tenkte ikke å vekke sambo med det samme, tenkte at det kunne jo ta sin tid (hadde hørt at det kunne ta lang tid som 1. gangs). han sov så godt (han er kjempevanskelig å vekke!!) men mens jeg satt på do banket det forsiktig på døren, sambo var lys våken!

 

jeg la meg inn på sofaen i stuen og hadde veldig vondt, riene kom og gikk regelmessig. etter et par timer ringte vi mammaen til sambo (hun hadde sagt at vi måtte gi beskjed når det skjedde noe). hun kom etter noen minutter, og ringte til føden, og etter ca en time kjørte vi til føden.

 

fikk fødestue på storken, men hadde bare 1-2 cm åpning. pga "risiko-fødsel" ble jeg ikke sendt hjem igjen. jeg lå der hele dagen... timene gikk og ut på dagen i 15-tiden, var det fortsatt bare 4 cm åpning...

fikk akkupunktur, og lå i badekar to ganger. sov meg for det meste igjennom hele fødselen, våknet bare når riene kom, så tidsperspektivet mitt ble borte...

 

noe av fødselen har sambo (som nå er min mann forresten) fortalt meg. han leste sikkert alle avisene de hadde ute i kiosken... he he! men i 18-tiden begynte ting å skje, 5 cm! wow! framgang! etter en stund (er faktisk ikke sikker på hvor lenge) tok jm-studenten vannet mitt, det var mens jeg lå i badekaret.

riene begynte å sette inn for fult! det var så vondt at jeg kastet opp flere ganger. tilslutt la jeg meg på sengen og vrei meg i smerter, men var fremdeles fast bestemt på ikke ha noe annet smertestillende enn akkupunktur.

 

som lyn fra klar himmel kom pressriene! det var grusomt å ikke få lov til å presse! men jeg hadde fremdeles ikke full åpning, og jeg jobbet noe helt vannvittig for å konsentrere meg om pustingen...

etter den verste trykketrangen fikk jeg endelig lov til å presse, men pressriene dabbet av, og jeg kjente meg bare sliten.

 

først satt jeg på do, for å lære meg hvordan jeg skulle presse. så prøvde jeg fødekrakk, etterpå satt jeg på kne forran sengen... men ingenting nyttet. tilslutt var det ikke flere pressrier, men babyen hadde det helt fint. jeg var bare så utrolig sliten...

 

etter en time (kl 24 00) med pressing ringte de etter legene, og jeg ble lagt opp i fødeseng. jeg fikk riestimulerende drypp og beskjed om å presse alt jeg kunne de gangene pressriene kom. jm lå seg over magen min, jeg presset og magen ble massert innimellom riene for å stimulere til flere rier... etter ytterlige 30 min ble "gjengen" på rommet skikkelig stressa.

(min mann har i ettertid fortalt at de legene som var på vakt den natten ikke hadde mulighet til å komme da de var oppatt på operasjon, noe han ble fortalt ETTER fødselen).

jeg presset fremdeles, som jeg hadde fått beskjed om, mens alle sto og så mot døren og ventet på legen...

etter 5 min (kl 00 35) kom lillegutt av seg selv, på en ri! ingen forventet det, og jm-studenten (som tok i mot) sa bare "OI!" og styrte fælt på der nede med lille babyen. jeg fikk han raskt på brystet og fikk masse skryt!!

Gutten min veide 3540g og var 50 cm lang. det viste seg at han hadde stått og stanget med pannen nede i bekkenet mitt, men han var i fin form da han kom ut.

det er lenge siden den lille kroppen ble lagt opp på magen min, men jeg husker det som om det var i går!

nå er han snart 7 år, huff så tiden flyr, og han er blitt storebror.