Noen med ks og svangerskaps forgiftning?

[Anonym bruker]

Mitt første svangerskap ente med ks i uke 35.Ikke den største krisen sånn sett,men er så redd det ender på samme måte neste gang.Føler jeg ble frarøvet en fødsel og føler jeg har lyst til å føde normalt neste gang.Er det fler som har følt det på samme måte?Noen som vet om man får noe ekstra oppfølging?

[Mamma83 ♥♀08♂10♥]

Samme her. Jenta mi kom i uke 32. Selv om jeg hadde ligget på sykehuset noen dager og fått lungemodningssprøyter så kom det litt brått. Først bestemte de at fødselen skulle settes igang, men så ble det keisersnitt pga blodtrykket mitt. Det tok bare en time fra de bestemte dette til hun var ute. Det var særlig de første dagene jeg følte meg snytt, men jeg vil gjerne føde vanlig neste gang. Om man har hatt et risikosvangerskap skal man få ekstra oppfølging i neste svangerskap.

[☆Lady Ma Ma☆m/påfyll:)]

Trodde jeg var alene om og føle det sånn jeg men der tok jeg feil:)

Ble satt igang dagen før termin på grunn av sf og veldig lite fostervann..Lå fra 18 til 19 april med rier og den 19 kl 8 begynte presss rier,kom til og med opp i stolen og pressa for harde livet i en halvtime til dem fant ut at han sto fast i bekknet og kom ikke lenger,sliten og medtatt var han og så ble keisersnitt i full fart...Synes hele opplegget var traumatisk ble snytt for alt fikk ikke holde gutten min før på sene kvelden fikk morsmelk av en anna mor på nyfødt intensiv og alt ble bare kluss...Da hadde jeg hatt god oppfølging gjennom hele svangerskapet for og forberede akkurat den biten med tida rett etter fødsel også blir alt bare helt fjernt og uvirkelig.

Nå går jeg spent og venter på svar fra ct om bekknet var for trangt eller hva det var som gjorde att alt ble bare dritt,håper på normal fødsel neste gang...

[Tre_Blir_Til_FIre]

Ja fikk sf ei uke før termin. Spydde som en galning, 3+ i urin og høyt blodtrykk. Etterhvert fant de ut at de ville sette igang fødselen, ga meg 2 modningstabletter og sa gutten min kom til å være ute om rundt 1-2 dager. Alt gikk fort for seg, for jeg fikk intense og konstante rier og hjertelyden hans var 80 hele tiden. De prøvde å gjøre slik at jeg fikk regelmessiger rier, men de klarte det ikke så da ble det keisersnitt. Da de tok vannet hadde navlestrengen falt i klem mellom hodet hans og bekkenet mitt, så hver gang jeg fikk rie klemte det på den og han fikk lite oksygen.

[Anonym bruker]

Jeg blir kvalm av å lese om dere som føler dere så snytt for fødsel.

Skulle nesten tro dere hadde fortrukket å enten dø i fødsel, eller at det var ok at ungen ble skadet/døde under fødsel.

 

Greier dere ikke å tenke så logisk at det ikke er alle av hunkjønn som er egnet for vaginal fødsel, og at det faktisk IKKE er noen skam å få en baby ut via keisersnitt?

 

Og dere som klager over manglende morsfølelse pga ks har problemer og bør søke sakkyndig hjelp.

 

Selv er jeg mer enn overlykkelig for at vitenskapen har kommet så langt at dem greide å redde babyen nettopp pga et vellykket keisersnitt som ble tatt akkurat til rett tid.

[Anonym bruker]

Jeg ble lagt inn på sykehus i uke 31 pga svangerskapsforgiftning. Hadde veldig høyt blodtrykk og proteiner i urinen. Da jeg kom til uke 34 ble jenta forløst ved keisersnitt. Hun var da 43 cm og 2110 g.

Tenker det samme som deg ang. neste gang. Vil jo så gjerne at det skal gå "normalt".

Jeg har fått beskjed av legen om at neste gang vil jeg bli sykemeldt fra uke 28 og må gå oftere til kontroll for å måle bt og teste urinen.

[DoubleTrouble]

Hei!

Jeg fikk tvillinger for 1 år siden. Ble lagt inn til observasjon p. g .a svangersk.forgiftning i uke 29. Hadde da masse vann i kroppen, proteiner i urinen, høyt blodtrykk. synsforstyrrelser......Tvillingene ble tatt med keisersnitt i uke 33 og var da 1790 og 2150 gr store. Alt gikk veldig bra og jeg er veldig glad for at det ble keisersnitt på meg. Hadde en utrolig flott opplevelse, selv om jeg var veldig dårlig p.g.a svangersk.forgiftninga.Man skal være glad for at de har kommet så langt at de kan utføre keisersnitt. Det har reddet mange liv.

[Anonym bruker]

Mitt første sv.skap endte også i hastesnitt i uke 35.pga sv.skaps.forg.

Følte meg veldig snytt for fødsel, og slet med dette lenge. Da jeg i mitt andre sv.skap også fikk forgiftning, ble han tatt ut m "planlagt" snitt. Dvs var på sykehuset en mandag og fikk beskjed om at jeg ble mamma på onsdag. Men denne gangen var jeg våken og godt forberedt. Fikk holde baby m engang etter fødsel. Veldig fin opplevelse.

Fikk forresten veldig god oppfølging. Tror jeg var på ti ultralyder i løpet av de mnd jeg gikk gravid..nesten 8 mnd.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Man har drømt om og gruet seg til å føde - i mange år før man ble gravid. Det er helt naturlig å føle seg snytt for en fødsel: Selvsagt er man glad vitenskapen har kommet så langt, men man er ikke forberedt på ks. Selv hadde jeg sf og på kontroll hos jordmor var fosterlyden så svak at turen gikk rett til sykehus og hastesnitt i full fart. Barnet måtte rett i kurvøse og vi så hverandre ikke før det hadde gått ca 3 timer.... Viste seg etterpå at jeg hadde infarkt i morkaka, så det var jammen godt barnet kom ut før det gikk galt. Men jeg skulle ønske jeg var forberedt...

 

Med nr 2 var jeg veldig nervøs ja. Heller planlagt ks enn hastesnitt iallefall. Var på 3 ultralyder og fra uke 30 var jeg hos legen hver uke. Da blodtrykket steg, vurderte de å sende meg direkte til sykehuset, men det gikk bedre med sykemelding og maaaaange timer på sofaen. To uker før termin gikk vannet, og jeg var så glad jeg slapp å gå til termin!!! Hadde en fantastisk fin fødsel, uten komplikasjoner. Det var en utrolig følelse å føde sitt eget barn og kunne nyte de første minuttene sammen!!!

 

Bare be om ekstra oppfølging!! Lykke til.

[Anonym bruker]

Du bør ha ekstra oppfølging dersom du har hatt alvorlig svangerskapsforgiftning tidligere. Pass på at legen din sørger for at du får dette. Ved å måle blodgjennomstrømningen i morkaken på UL (i uke 23 - 24 tror jeg er det vanlige) kan de se om du ligger an til å utvikle svangerskapsforgiftning.

[Vivan]

Mitt keisersnitt var et planlagt hastesnitt. Dvs at jeg lå på sykehuset med alvorlig sf i 5 dager og visste egentlig ikke hva som ville skje. Etter hvert skjønte jeg at hun ville bli født for tidlig, men ante ikke om de ville sette meg igang eller om jeg fikk ks. Trodde jeg ville bli liggende litt lenger enn bare 5 dager i hvertfall... ante jo ingen ting om at jeg var syk før den dagen jeg kom inn. Den dagen hun ble født var jeg akkurat i uke 32+0

Den dagen hun kom var verdiene på proteinene såpass høye, og bl.tr så høyt/ustabilt at jeg fikk beskjed til middag at samme kveld måtte de forløse. Jeg fikk en times forbereding, alt gikk i rolig tempo, og jeg fikk være våken.

Hun ble født kl 19:12, men jeg så henne bare 1 sekund før de hastet til nyfødtintensiven.

Deretter gikk det 20 timer før jeg fikk se henne, og det var fordi jeg ble hysterisk redd og gråt og gråt der jeg lå på oppvåkningenen med høyt bl.tr og syk som bare det. Visste bare at jenta mi veide 1385 gram. Hadde fått se henne på bilde som mannen min hadde tatt. Han var med henne til nyfødt avdelingen.

Vekta var jo alt for lite i forhold til lengden på svangerskapet, så jeg var bekymret. Mannen min hadde på morrakvisten blitt sent hjem for å hvile av en sykepleier som glemte å gi meg beskjed om det, så plutselig hadde jeg ingen til å se etter jenta mi. Fint tidspunkt at det skulle skje en sånn misforståelse.....

Så jeg fikk se henne første gang med øynene fulle av tårer, hoven som bare det, og så redd og sint jeg aldri har vært, både på sykepleieren og mannen min. Samtidig full av følelser for den lille jenta som lå på brystet mitt full av ledninger og med en intensivsykepleier i umiddelbar nærhet...

 

Alle har sin versjon av hvordan fødselen gikk. Noen opplever det værre enn min, mange har en bedre opplevelse. Uansett så tror jeg de fleste drømmer om øyeblikket da barnet kommer ut og blir lagt opp på magen. Det hadde i hvertfall jeg. Jeg fikk tårer i øynene bare jeg tenkte på det øyeblikket jeg snart skulle oppleve (da jeg var gravid - og før det også!) Så at noen føler seg "snytt" eller er lei seg når det øyeblikket aldri kom, kan jeg veldig godt forstå! Mine første møter med tulla var fulle av frykt og redsel (blandet med masse kjærlighet også selvsagt!)

 

Jeg er så inderlige glad for at alt gikk bra med både jeg og jenta mi. Og selvfølgelig takknemlig for at legene kan det de kan i dag. Men jeg skjønner ikke helt hvordan noen kan bli kvalm over at vi som mistet den opplevelsen er litt lei oss for akkurat det. Det har ingen ting med manglende takknemlighet å gjøre!