Trist og leit...

[Thessa og Bebbis]

Da var det over. Jeg har gått i 4 uker uten å vite om det i magen lever eller ikke. Det har vært 4 laaaaange uker. Har føltes som en evighet. Humøret som har gått opp og ned, tanker og følelser i kaos natt og dag. Jeg vet ikke hva det er men jeg vil bare dø akkurat nå. Tror det er fordi jeg er så sliten at jeg omtrent ikke vet hvem jeg er nå. fosteret var i live, men vokste for sakte. derfor skiller kroppen min det ut nå.

 

Det hele startet med mensensmerter for 3 dager siden. en dag etterpå kom det bittelitt rosa utflod. natten etterpå ble det rosa til rødt. Og dagen etter blødde jeg så mye at det rant ut av alt jeg hadde på meg.

 

Heldigvis skjedde dette akkurat når jeg var fremme på sykehuset. Jeg var nummeret før blodoverføring.

fikk utskrapning for å "stoppe" blødningene. Og det hjalp mot smertehelvetet og blødningene.

Men jeg vet ikke hvor jeg skal finne motet mitt henn... Hvor jeg skal få glede fra. Alt er bare trist og leit nå.

[Funnet-håpet -igjen]

Stakkars, stakkars dere... Kan ikke si annet at jeg skjønner deg 200 % - har vært der du er nå, og det føles helt for jævlig meningsløst:( Nå er du nede i kjelleren, og det virker ikke som om du noengang skal orke å kravle deg opp igjen.. Men det gjør du! Du må bare la hva slags reaksjoner som helst komme; snakk når du vil det, stirr tomt ut i luften når det kommer, gråt og ras og rop om det føles "rett"!

Jeg mistet for tredje gang på ett år for tre uker siden, og har gjort alle disse tingene.Noen dager er jeg bare helt tom og følelsesløs, andre dager knekker jeg fullstendig sammen og krampeholder meg i forloveden min mens jeg gråter så snørr og tårer siler overalt. Her en kveld ble jeg så rasende fordi alt dette har skjedd at jeg slo så lenge og hardt i madrassen og veggen at dagen derpå hadde jeg blåmerker på knokene.

Alt er normalt nå, kjære deg, men prøv å slipp de som betyr mest for deg inn på deg. For meg har det kun vært forloveden min jeg har klart å slippe alt helt ut for, tror det er fordi det er "vår" vonde opplevelse sammen...

Vi kommer oss opp igjen, men det tar tid, og det vil gå i bølger. For oss skal utredningen starte til høsten. Ikke før vi har svar på den, vil vi bestemme oss for om vi orker dette igjen. For meg har det nå etter siste gangen nesten vært en lettelse å ikke tenke at jeg skal skynde meg å bli gravid igjen. Det at jeg nå har mistet for tredje gangen har gjort noe med meg som gjør at jeg trenger tid nå til å hente MEG inn igjen, og rett og slett bruke tid på å sørge over de tapte drømmene.

 

Men ønsket om barn er jo så enormt, så det er nesten ikke grenser for hvor langt vi strekker oss etter disse ufødte barna våre..!

 

Ønsker deg all lykke til, og de varmeste tankene i sorgen.. Send meg gjerne en mail om du trenger å lufte tankene til noen som vet så altfor godt hvor vondt det gjør.

 

Klem, Monika

[Anonym bruker]

Sender varme tanker:) Er vel ikke så mye annet jeg kan gjøre. Klem