Når blir det bedre...??

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Var gravid for første gang, er alene, barnet var planlagt og etterlengtet. Ble oppdaget MA i uke 10, var et sjokk og bare helt grusomt - skulle bare ta en UL for å se at alt var greit..ikke noe liv, stoppet opp ca uke 7. Dette skjedde onsdag 11/6. Hadde utskraping dagen etter. Føler meg så nedfor, tom og lurt for alle mine drømmer og forventninger. Går rundt med en klump i magen, føles som en forferdelig kjærlighetssorg som aldri vil gå over....

Er jo fremdeles nytt dette her, og har hatt kjempegod støtte i familien, luerer bare litt på hvordan og når dere som har vært igjennom det samme kom dere litt ovenpå igjen. Prøver å fokusere på neste forsøk, men er bare deprimert akkurat nå....

[Nina 69 G91 J09 J10 ?]

Hei. Trist å høre at du måtte igjennom dette. Jeg gikk igjennom det samme i januar. Var på tidlig ul, forventa å se et lite nurk med hjerte som banket og greier. Var som du ca 10 uker på vei. Men spira hadde sluttet å vokse i uke 8. Sjokket er enormt ja. Jeg har slitt ganske mye etterpå med tanker om hvorfor det skjedde og om det var noe jeg gjorde feil. Men vi må bare tenke på at det er kroppen sin måte å rydde opp på. Når vi ser hvor mange handicapede barn som blir født så tenker jeg som så at det må være noe veldig, veldig galt med det fosteret som ikke blir noe av. En mager trøst jeg vet det, men det er noe i det. Ikke mist håpet. Om det skjer en gang så er sjansen for at det går bra neste gang like stor. Jeg er nå så heldig at jeg er gravid på nytt. Er i dag 6+2 og veldig nervøs. Men jeg klamrer meg til håpet om at det nok går bra denne gangen.Ikke lett når en har følt seg så bedratt av kroppen sin som jeg gjorde, og sikkert du også gjør. Ta imot all den støtte og trøst du trenger av dine nærmeste. Skrik, gråt, bli sint og få ut følelsene dine. Ikke steng dem inne.Ta tiden til hjelp, det blir bedre etterhvert. Mange klemmer fra ei som vet hvor tungt du har det nå.

[ny vår og nytt håp]

hei... når det går bedre? ja hvem vet, jeg satser på at tiden leger alle sår..

Jeg våkna med kraftige blødninger i uke 13. Ble sendt rett til sykehuset der de konstaterte at jeg hadde et missfall... Hva blir det på norsk? SA eller MA? Fikk aldri forklaring på dette.

Men over til ditt spørsmål. Jeg tror nok jeg holdt hodet svært kaldt i starten. Jeg ville jo ikke at familie, kjæreste og ungene skulle ta dette så tungt.. Jeg snakka mye med dem om at dette var bare naturens gang når den ikke var levedyktig og blablabla, positiv innstilling og at det uansett ikke er for seint å prøve på nytt... Men nå er det gått snart 7 uker... jeg har ikke fått igjen mensen. Magen vokser. (Jeg er garantert ikke gravid, for har ingen symptomer på det), den bare sveller...endel tror jo derfor at jeg fortsatt er gravid og spør om det er lenge igjen... Da er det svært tungt å si at jeg ikke er gravid mere.. Det er forferdelig å møte andre som er gravide. Det knyter virkelig... Går bare rundt å håper på å bli gravid igjen snart, og håper jo at smerten skal bli mindre da... Men da kommer vell frykten for at det skal gå galt igjen...

Men det nytter ikke å grave seg ned iallefall.... jeg har hatt veldig nytte av disse sidene. Her får jeg lest om andre som har opplevd det samme og jeg har fått mye ny informasjon. Sluker alt på de forskjellige sidene og har fått mye trøst av å lese om de på mistet-gravid på nytt sidene....

Det går som regel bra til slutt med alle får en tro....

 

[Gitte ♥tvillingmamma♥]

Takk for gode ord. Det er nå en uke siden min MA. Det går jo litt bedre, sjokket har lagt seg - men er fremdeles utrolig sårt og vondt. Tror vel kanskje at det ikke går skikkelig over før jeg har lykkes med en ny graviditet og fødsel..

Burde jo kommet meg ut osv for å få andre ting å tenke på, men er bare utrolig tiltaksløs, og orker ikke gå ut å sette opp et "happy face". I hvert fall ikke enda. Er bare nærmeste familie som vet, så trøster meg med dem.

 

Ønsker deg Nina masse masse lykke til, denne gangen skal det gå!!!

 

Ny vår: Håper mensen dukker opp snart, jeg er begynt å telle ned til den jeg også, men må nok smøre meg med tålmodighet flere uker ennå...

[AlmaN]

Etter sjokket la seg klarte jeg å tenke på andre ting mesteparten av tiden, men det dukket opp innimellom og man blir nok preget for en god stund. Det er en utrolig skuffende hendelse som man kanskje aldri glemmer..

 

Jeg vil si at det går ikke over før du har et nytt svangerskap på gang som er kommet godt og vel over de farefulle 12 første ukene. Slik har det i alle fall vært for meg. Har mista to ganger og er nå i uke 21 på tredje forsøk! Nå føles det fint, men jeg har nok uansett en annen uro enn en "lykkelig uvitende".

 

Vel, mange opplever dette og de aller fleste lykkes til slutt, det er da en slags trøst. Lykke til!