Reaksjoner på "endelig gravid" hos dere?

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Hvordan var følelsene da testen ble tatt og i tiden rett etter, dere som har slitt kortere og lengre enn meg? Var reaksjonene deres som forventet? Og er det første eller "n'te" barn?

 

Selv må jeg si er jeg er ganske overrasket over følelsene i løpet av positive-tester-tiden min. Erta i magen min er en ivf-baby, etter at vi hadde prøvd i over 2 år på egenhånd uten at det er noe galt med noen av oss. Har ei "naturlig" jente på 3 fra før, så egentlig overraskende for "alle" at vi ikke fikk det til selv med nr 2 (og innsatsen var det ikke noe å si på, hehe). Da jeg ble gravid med førstesnuppa hoppa jeg i taket av glede (spes siden vi bare prøvde i 3mnd og jeg var fullt innstilt på 1 år med prøving pga ppiller) og dansa og fikk morsfølelse for erta mi med en gang. Og mtp hvor lang prøvetid vi har hatt denne gangen hadde jeg forventa at jeg omtrent løp rundt nullen i gata og sang i pur gledesrus ;oD

 

Sniktestet litt 8 dager etter befruktning og den var svakt positiv. Kjente litt overraskelse for magefølelsen har vært dårligere enn den har vært alle periodene vi ikke fikk det til selv. Men samtidig glad. Da jeg tok den endelige testen før jeg ringte klinikken kan jeg ikke si jeg følte så veldig mye egentlig. Nesten egentlig bare vantro og forventet å få mensen eller noe sånn. Og nå når jeg har fått noen dager på meg (testet torsdag) kjenner jeg at jeg nesten ikke tør glede meg i det hele tatt i tilfelle det er tom fostersekk eller noe galt eller jeg kommer til å miste (har aldri mistet tidligere verken i prøveperiode før førstemann eller nå). Sånn var det IKKE forrige gang. Da var det full glede helt til kvalmen kom uka etter test, så var jeg opptatt med å spy i noen mnd før gleden over voksende mage var der igjen.

 

Andre som har fått en litt annerledes reaksjon enn forventet? Evt som hadde det, men hvor det har endret seg?

[Gjest]

jeg turde ikke å tro det før jeg var i uke 20 omtrent, men nå skal det sies at jeg var veldig dårlig også frem til da, da jeg var overstimulert og lå på sykehuset de første 7 ukene og var sengeliggende frem til uke 20. Først da begynte jeg å glede meg og kjenne at - "jo det er sant, vi venter vårt første barn" - hurra )

[koseputa]

Ja jeg slet også med veldig blandede følelser, den dagen jeg tok testen var jeg overlykkelig. Vi hadde vært prøvere i over 2 år da vi lykkes på 2 ivf. Dagen etter testen kom bekymringene og tankene ift alt som kunne gå galt.

Og sånn forsatte det utover i svangerskapet, følelsen gikk veldig i bølgedaler.

Vi fikk veldig god oppfølging ift legetimer og UL, og det var veldig betryggende og beroligende. Først da jeg kjente de første bevegelsene i uke 17 følte jeg meg ganske trygg og sikker på at dette skulle gå bra.

Nå sitter jeg her høygravid, lykkelig og gleder meg veldig til å møte den lille:))))

Lykke til!!

[74skytte]

Vi har ikke klart å glede oss over graviditeten. Vi tar som om at vi kanskje er det bare. Så vi snakker fortsatt om hvis vi får barn en gang så... Vi har fortalt det til foreldrene våres og sjefen min, siden de vet at vi har vært gjennom forsøk. Da de spurte hvordan det hadde gått, sa jeg bare at foreløpig er det positivt, men vi får se. Jeg kommer ikke til å tro det før babyen er ute. Har vært gjennom 2 sa før ivf start, og en bo etter fryseforsøk. På 2. forsøk, tredje innsetting sitter den forhåpentligvis hele veien. Er 6+2 i dag, så jeg har lang vei igjen. Gleder oss veldig til 19. august da vi skal på tidlig ul. Kanskje vi kan tro på det da.

Skjønner med andre ord tankene dine. :-)

[Grublegruble]

Det tar kanskje lengre tid for oss IVF vordende mødre å la bekymringene slippe taket, og la gleden få overta. Kjenner jeg gleder meg mer og mer over graviditeten og det er herlig, men en del av meg minner alltid meg selv om at noe kan gå galt og at jeg ikke har noen garantier for at det skal holde til mål. Er i uke 18 nå og det begynner å vise, så skuldrene har senket seg betraktelig, men kjenner jeg er litt nervøs foran ordinær UL på mandag, etter den vet jeg mer om hvordan det står til der inne og kan forhåpentlligvis glede meg enda mere

[Dodlimammatil2]

Jeg ble supergla og gråt rett etter testen, men så kom bekymringene... jeg tror at jeg fortrenger hele greia, og ser etter blod på papiret hver gang jeg er på do, er 12+4 i dag... men kanskje når jeg skal på sykehuset neste uke kan det være at jeg innrømmer det høyt for meg selv at jeg er gravid... jeg tør ikke glede meg enda hvertfall.... men det kommer nok dersom det er liv og sånn

[hannetroll]

Klarer for alvor å slippe gleden løs nå etter å ha vært på UL 10+2 og sett at alt var i orden. Sambo har nok vært mer bekymret enn meg stakkar, så dette var nok ekstra viktig for ham.

 

Etter å ha engstet meg veldig mye i ukesvis, kom jeg i forrige uke frem til at jeg ikke orker å gå rundt å bekymre meg hele tiden, og klarte faktisk å legge den verste engstelsen på hylla. Tror rett og slett jeg var lei av å gå rundt og tenke "hva hvis..." hele tiden.

 

Nå skal vi bare glede oss og håpe på det beste. Det er jo lite man selv kan gjøre fra eller til uansett...