Medisinsk abort - mine tanker og følelser i etterkant.. (Litt langt, men jeg trengte å få det ut)

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid som 19 åring sto jeg der helt alene, på bar bakke.

De tomme løftene om at "dette skal vi klare sammen" forsvant i takt med at magen vokste, og en vakker høstdag i 2oo6 fødte jeg en nydelig liten jente. Helt alene. Og jeg har vært alene siden. Barnefaren har ikke vist seg mer enn max ti ganger, så til syvende & sist har det bare vært meg og den vakre, lille jenta mi. Det har vært gode tider, det har vært latter, det har vært tøft, det har vært vanskelig, tårer, bitterhet, skummelt, fantastisk.. Alt på en gang. Det gikk ikke som planlagt, men vi fikk det til å gå. Jeg og henne.

 

I desmeber i fjor klarte jeg å bli gravid igjen, selv etter å ha tatt angrepille. Vi var akkurat blitt sammen. Han ville beholde, jeg følte meg ikke klar. Jeg hadde et ansvar ovenfor den lille jeg allerede hadde. Alt var så nytt, og tankene og følelsen fra forje gang om de tomme løftene lyste som varselskilt i hodet mitt. Jeg ville kjenne han bedre, leve sammen, komme lengre.. Det var tøft og vanskelig. Sist jeg ble gravid var det ingen tvil - jeg skulle beholde. Abort, jeg? Nei, "en sånn jente" skulle jeg aldri bli. Men nå sto jeg her å spiste ordene mine. Jeg var ikke klar. Virkelig ikke.

Jeg fikk time på Ullevål, dro dit en tidlig vinterdag og kom hjem uten et liv i magen. Det var så "enkelt". Jeg visste ingenting, det var bare gjort.

Jeg satte inn spiral i samme slengen. Ville unngå dette så godt som mulig i fremtiden, neste gang skulle være planlagt. En baby laget av kjærlighet.

 

Vi holdt ikke sammen. Akkurat som jeg trodde.

 

For en mnd siden møtte jeg en fyr. Jeg har smeltet helt. Du vet, den forelskelsen som er så deilig at det gjør vondt? Du får ikke sove om han ikke er der å holder rundt deg? Dagene går sakte når du ikke snakker med han, tiden stopper liksom opp..

Og så sverdet gjennom alt - jeg ble gravid. Jeg forsto ingenting, hvordan var dette mulig??? Jeg fortalte han ingenting, bestilte bare time hos legen.. Legen sa at spiralen hadde falt ut under en kraftig blødning og at slikt skjedde innimellom. Jeg fant ut tidlig at jeg var gravid, og fikk tilbud om medisinsk abort. Jeg takket ja.. Jeg ville være hjemme med datteren min i trygge omgivelser, slappe av i senga, ja, you name it.. Trodde det skulle bli en enkel afære. Det gikk jo så greit psykisk etter aborten på sykehuset.

 

Jeg tok pillen på sykehuset og dro hjem. På natten begynte jeg å kaste opp. Kastet opp hele natta, hvert tiende minutt. Sov ingenting.. Kl 8 neste morgen satte jeg fire piller inn i skjeden, samt to smertestillende i rumpa. Og ventet.. Og ventet.. Ingenting skjedde. Annet enn at jeg var totalt fjern på smertestillende.

 

Etter noen timer kom det litt blod. Ingen smerte. "Dette går bra", tenkte jeg. Jeg sov meg gjennom store deler av dagen. Moren min hadde kommet å hentet datteren min da jeg hadde kastet opp så mye, men hun visste ingenting. Ingen visste.. "Omgangssyken", sa jeg..

 

Kvelden etter kom klumpene da jeg satt på do å tisset. Fosteret mitt.

Jeg satt å så ned på det litt, lot noen tårer trille. Så dro jeg ned.

 

Fortjente det ikke bedre..? Virkelig? Men hva annet kunne jeg gjort?

Jeg gråt og gråt og gråt og gråt. Og jeg gråter fortsatt. Kan man virkelig bli forbredt på at det skal knekke deg så hardt psykisk? På sykehuset så vet man ikke, man ser ikke. Ikke at jeg så så mye, men det jeg så var nok.. Og det gjør vondt.

 

Jeg fortalte aldri noe til mr X, ville ikke skremme han bort. Gjett om jeg angrer.. Når jeg kunne trengt de sterke armene hans som mest så er dem ikke her. Jeg sitter her alene med tankene, følelsene, skylden, samvittigheten, smertene.. Hva slags person har jeg blitt??

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette.. Annet enn at tenk dere godt om før dere velger en medisinsk abort. Jeg trodde jeg var sterk, men dette har gått mer inn på meg psykisk enn jeg tør innrømme selv tror jeg..

[Anonym bruker]

Stakkars deg. Du har ikke hatt det lett. Jeg tror mange føler at abort er så greit, men slike historier som din er viktig fordi det viser hvor vanskelige tanker man går rundt med etterpå. Å ta abort er kjempevanskelig! Men du gjorde det som var riktig for deg, og det må du bare stole på. Det blir heldigvis lettere etthvert!