Forvirret, frustrert, you name it!

[Anonym bruker]

Hei er ei jente på 20 år, har en samboer som snart blir 26. Han har en sønn på snart 5år, som han ser kanskje en gang i året siden moren bort langt oppi nord og vi nede i sør. Vi har vært samb. i snart 10mnd og sammen i snart et år. Nå er jeg ca 4/5 uker på vei og er kjempe frustrert. Vi har snakket mye om at jeg ønsker meg barn.. men ikke før om 5 år når vi begge har bra økonomi og kanskje kjøpt hus sammen.

 

Jeg fortalte han at jeg var gravid, det første han spurt om var om jeg skulle ta abort. Fortalte han at jeg ikke var sikker og enegtlig ikke hadde noe lyst. Siden jeg alltid har vært imot abort, også foreldrene mine. Som jeg nå IKKE får NOE støtte fra i det hele tatt.

 

Jeg vet jeg kanskje er ALT for ung til å få et barn, jeg går konstant og tenker på om jeg komer til å klare meg som mamma og om samboeren fortsatt vil være der for eg uansett vilket valg jeg tar.

Vi hadde en stor krangel om det hele og han ente på at jeg ble gravid med vilje noe jeg IKKE ble. Han viste godt at jeg ikke gikk på pilla pga jeg har hatt mye problemer med uregelmessig mens.. Fikk et tips fra legen om at jeg burde ta en pause. Det viste han og det må jo to til for å bli gravid!

 

Jeg gråter mye fordi jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre.. faren min snakker ikke med meg og moren min som jeg trodde var mot abort sier jeg burde ta det siden jeg er så ung.

 

De eneste som støtter meg er tanta mi som gikk gjennom en spontan abort.. som un ofte har tenk på selv nå 20 år etter. Hvis en SA kan være så trist, hvordan ville da en selvbestemt abort vært da??

 

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, og er så rett for at samboeren min skal forlate meg om jeg tar vare på det. Tenk om jeg blir en dårlig mor. Men tanken på at jeg fjerner noe som vokser inni meg er også veldig deprimerende. Noen som som har noen tips eller bare vil dele erfaring??

[Gjest yrild]

Ring/skriv til amathea.no, de har erfaring i hvilke spørsmål de spør deg for at det skal bli klarere for deg hva DU vil. Det er ditt liv og du må gjøre det som er best for deg! Synes det er kjempetrist at foreldrene dine ikke støtter deg uansett, men de vil nok være deg for deg når du vet hva du vil!? For barnefaren er det jo også et sjokk...

Du er ung, men hvis du ønsker barnet kommer du til å klare det :-)

 

Lykke til!

 

 

 

[Gjest]

Hei!

 

Det første og viktigeste jeg vil si til deg er at du må ikke finne på å ta abort uten at du selv vil det 100%, noe du ikke gjør. Jeg ville aldri tatt abort hvis jeg var deg, og jeg tror at du kommer til å slite i ettertid om du gjør det. Jeg tror også at du vil bære nag til samboeren din i ettertid om du gjør det.

 

Du er på ingen måte alt for ung til å få barn, du er myndig, og mange på din alder får barn.

 

Når det gjelder samboeren din, så er dette en kjent historie her inne. På en måte kan jeg skjønne at menn tenker slik de gjør. For dem kan det virke skremmende at de må ta ansvar for barn og mor, både økonomisk og følelsesmessig. Det er et stort ansvar å kjenne på, så da kan jeg forstå at det å ta abort kan virke som en veldig kjapp og enkel løsning for en mann. De har ofte ikke forståelse for hva en abort kan gjøre med en kvinne, spesiellt hvis det skjer mot hennes egen vilje.

 

Du ønsker å beholde barnet, og tanten din støtter deg. Det høres ut som hun har vært ute en vinternatt før, jeg ville benyttet meg av hennes ressurser hvis jeg var deg, i stedet for å diskutert temaet med din mor, som ikke deler ditt syn her.

 

Du vil ikke bli en dårlig mor, du har mange måneder til å forberede deg på. Jeg har ikke barn selv, og selv om jeg er 31 år og har prøvd å få barn i over ett år, så er jo det en skremmede tanke å skulle ha ansvar for et annet menneske.

 

Hvis jeg var deg ville jeg forklart til samboeren og moren din at du skal beholde barnet, og at du ikke ønsker å diskutere abort noe mer. Jeg tror at det kommer til å bli en del suring fra samboeren din, men etter hvert vil han venne seg til tanken, og når barnet kommer vil alt gå bra. Det er jeg overbevist om. Kanskje du skulle pratet ut med samboeren din hvordan dere skal gjøre dette økonomisk? Kanskje du bør finne en jobb, hvis du ikke har en, og finne ut hvilke økonomiske rettigheter dere har?

 

Når det gjelder faren din tror jeg også han tenker som en "typisk mann", og at han også vil komme seg med tiden.

 

Ønsker deg lykke til, og håper at du er tøff nok til å prioritere og ta vare på deg selv i denne situasjonen.

 

[Anonym bruker]

Hei og takk for støtten/tipsene. Etter å ha lest mye her inne på Bim er jeg mer sikker på at jeg ikke vil ta abort. Fikk samboeren min til å snakke med tanten min, noe som viste seg å være ganske nyttig.. virker som han forstår meg litt mer. Kanskje sjokket har stilnet litt, vet ikke, men håper at det valget jeg tar gjør meg lykkelig.. gjør oss BEGGE lykkelige!

[Gjest]

Ja, det var smart å få de to til å prate sammen. Han trenger vel mere tid også, så det er jo bare å ligge litt lavt og tenke på at det kan være litt tøft for han dette. Men det kommer jo til å gå veldig bra dette

 

Siden du velger å beholde, så er jo det et valg som dere ikke kommer til å angre på.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

hei jeg ser du skriver at du er så ung.. hva er jeg da som snart blir 18 men som er gravid

jeg syns ikke du er for ung jeg. i den alderen er det normalt å bli mamma. jeg har mange veninner som er på alderen min og litt yngre som er mammaer den dag i dag. så tenk nøye over hva det er du vil. du er ikke for ung. men ikke gamel eller:)