Trøbbel i uke 6..

[småsmurf]

Har vært mye frem og tilbake allerede, med dette ferske svangerskapet, men de eneste jeg merker av symtomer er humørsvingninger (noe som ikke er unormalt, slik alt er blitt;). Så det er jo ihvertfall positivt!

 

Var et par dager på overtid i forhold til mensen, da jeg tok en grav.test tir 3.5, og den var mot formodning positiv. Ettersom vi har prøvd i snart tre år (prøverør osv), og dette var første gang jeg testet positivt, så var jo dette kjærkomment! Enn så lenge..

 

Ons 4.5, om morgenen, fikk jeg kraftige magesmerter. Tenkte først at det bare var luftsmerter, (di som har hatt det, vet at det kan gjøre ganske så vondt..), etter 3-4 timer begynte jeg og bekymre meg for at de kunne være blindtarmen, så jeg kontaktet lege. Hadde ingen blødninger ol, så bekymret meg ikke for det.

Ble sendt med ambulanse direkte til sykehuset, hvor det også ble konstantert at det sansynligvis var et svangerskap utenfor livmoren, så det måtte fjernes ved "kikkhulls operasjon". Ettersom jeg hadde veldig vondt, var jeg mer en klar for dette. Fikk beskjed om at di kom til å fjerne den ene egglederen, var sannsynligvis der det hadde festet seg.

 

Lå på sykehuset to netter, i full visshet om at der ikke var noe embryo i min mage mer, og det var greit! Jeg hadde i det minste klart å bli gravid en gang!)

 

Ble skrevet ut på fredag 6.5. Men etter en lengre samtale med legen, kunne hun fortelle meg at di ikke hadde fjernet noen eggleder.. Di hadde fjernet 1,2 liter blod fra buken min, men det kunne kansje ligge et embryo i alt blodsølet. Og det som tok kaka, var at hun heller ikke kunne si om jeg var gravid eller ikke... På ultralyden, var det en "prikk", på størrelse med en ert, som kunne være et foster, eller en vannbobble... Blodprøvene gav uvanligt usikre utslag.. Det ene hormonets verdier sa at jeg var gravid, det andre at jeg ikke var... Laaaangpiiiining. Måtte komme tilbake om en uke.

 

Etter en laaang uke, med fokusering på at "nei, det er ikke noe, det er dødt/fjernet osv", for ikke å bli for skuffet. Så var endelig dagen kommet, fredag den 13 mai, ny kontroll.

Blodprøvene var fremdeles tvetydige.. Men på ultralyden var "erten" vokst til en "drue", så det var deffinitivt noe der, jeg var gravid! Etter å ha (prøvd) å holde meg vekke fra tårer og følelser, tok følelsene helt over, jeg strigrein, av glede..

Men siden blodprøvene var så unormale, så fikk jeg klar beskjed av legen om at jeg hadde stor sjanse for å miste.......

 

Så nå er det bare til å krysse fingrer og tær, å håpe på at "nurket" klamrer seg fast der inne.. Skal på kontroll igjen om 2 uker, Har sånn smålig begynt å glede meg, (men me forbehold), til jeg er minst 3-4 mnd på vei.

 

Må bare lufte hode mit litt, har liksom ingen å snakke med, siden det er så tidlig, mannen vil snakke minst mulig om det, for ikke å bygge opp forventningene. Skjønner jo poenget, men jeg eksploderer snart.. Hehe;)

 

[Squirrel79]

Livet er fryktelig urettferdig. Det har slått meg ennå mer etter at jeg har begynt å lese foruminnleggene her på BIM. Jeg er i en situasjon som er ganske stikk i mot din, og synes det er utrolig godt å lese litt om "de på den andre siden". Det sender meg litt tilbake til virkeligheten.

 

Jeg testet positivt 26/5 etter mensen hadde uteblitt en hel uke, og jeg begynte å fatte mistanke etter å ha lest om symptomer på graviditet. Jeg har gått på p-piller i rundt 8 år med et par avbrekk, men konstant det siste halvannet året. Men så ble jeg gravid. Helt uten at det er planlagt, og jeg har en samboer som ikke er klar. Du har dine følelsesladde tanker om at du ikke vil miste barnet, jeg har mine om hva jeg skal gjøre.

 

Jeg har veldig lyst på barn, men ikke til enhver pris. Riktignok er jeg nesten 29 år, og sambo nesten 30, og det er egentlig på høy tid å bli foreldre. Hadde sambo vært positiv hadde dette vært mye enklere. Status nå er at om jeg beholder barnet så er det ikke sikkert jeg beholder han, men han har sagt han støtter meg i det jeg gjør, men vet ikke om han klarer å bli hvis jeg får barnet. Uansett forsvinner han ikke, men det er ikke sikkert vi forblir i et forhold. Jeg ønsker å tenke at han forandrer mening. Innerst inne har jeg bestemt meg for å beholde barnet, og vi har noen samtaler foran oss de neste par ukene for å ta en endelig avgjørelse.

 

Det er når jeg prøver å ta en avgjørelse jeg tenker på andre i din situasjon. Dattera til naboen i hjembyen min har samme problem som deg, og de ønsker så inderlig å bli foreldre! Det er da jeg skulle ønske at jeg kunne hjelpe. Jeg hjelper vel kanskje ikke akkurat med å beholde barnet, men det føles bare så innmari feil å ta abort når jeg vet at andre sliter...

 

Lykke til med graviditeten! Jeg krysser fingrene for deg, og håper at alt går bra!