noen som helt ærlig ikke bryr seg om hva andre mener og sier?

[bruse]

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne være så sikker på meg selv at jeg ikke brydde meg om hva andre mente om meg og mine måter å gjøre ting på. Men sånn er det jo ikke.

 

Innerst inne er jeg veldig glad i meg selv, og stolt av den jeg er. Men jeg tar meg stadig i å sammenligne meg med mine venner. Noe av det mest irriterende jeg vet er når andre sier ting for å virke "bedre" enn andre, verst når de liksom skal pakke det inn sånn at det ikke skal virke skrytete. Men så tar jeg meg selv i å være kanskje aller verst. Jeg søker hele tiden bekreftelse på det jeg gjør og den jeg er. I møte med nye mennesker ser jeg de alltid an før jeg tør å vise helt hvem jeg er. Pga dette kan jeg nok oppfattes som kjedelig, en grå mus og lite spontan. Helt uten humor og med null selvironi. Og jeg føler ikke helt at jeg er den som kjæresten min forelsket seg i (da var jeg ung student, uten plikter og ansvar. Nå er jeg jobb og barn og er full av bekymringer.....).

 

Sagt på en annen måte:

Jeg hater at folk skryter av seg selv og vil ikke være en skryter selv. Men samtidig er jeg opptatt av at folk skal vite om det jeg gjør som er bra (ellers er det liksom ikke noen vits å gjøre det). Og dermed prøver jeg å få det frem uten å virke skrytete. Men når andre gjør det samme syns jeg det er det mest irriterende som finnes. Skjønner??

 

Dette er sikkert veldig menneskelig, men jeg har ikke lyst å være sånn.

Dette er noe jeg har lyst til å jobbe med. Noen som kjenner seg igjen? Noen som har tips til selvutviklingsbøker el.l om sånne ting?

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg bryr meg helt ærlig ikke om hva andre sier og mener, jeg har lært at det er ikke viktig hva andre mener om deg men hvordan du selv føler deg.

Eneste tipset jeg har er å tenke at de fleste mennesker man ser på gaten feks kjenner man ikke og hva de måtte mene betyr jo ingenting for de vet ikke hvordan du er og hvordan din personlighet er.

Og det er lov å skryte av seg selv, er du redd for å virke skrytete kan du skryte av deg selv til speilet hver morgen, høres helt teit ut men det fungerer. Jeg tenker ofte fek hmm kan jeg gå i bikini jeg som har så mye løs hud på magen, så ser jeg i speilet og sier til meg selv, faen heller, jeg er en fin jente og driter i hva andre synes, jeg vil gå i bikini!!

[Gjest]

Ingen er helt upåvirket av andres meninger, men jeg vet med meg selv at jeg bryr meg lite om det. Mye mindre enn venninner etc.

 

Selvtilliten har kommet med alderen ;-)

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Kan nevne at når folk møter meg første gang synes de jeg virker overlegen og tøff i trynet.

Det er som en sa en gang, først når jeg pratet med deg virket du så sinnsykt overlegen og avvisende, så fem minutter etterpå var du ett helt annet menneske som pratet og strålte.

Og det kommer seg av at jeg tar på det tøffe trynet alltid når jeg møter nye mennesker for å kunne tåle den avvisningen jeg er redd vil komme (og opplever jo ofte at jeg da skremmer bort folk teite meg), men når jeg først blir trygg så skinner det mennesket jeg egentlig er igjennom:)

 

Jeg tror det er litt sånn for oss alle jeg, at vi skjuler oss litt bak en maske for å beskytte oss selv?

Jeg har i allefall jobbet mye med den masken jeg har gjemt meg bak og blitt mere åpen istedet for å "skremme", før når jeg var på byen feks var jeg skikkelig overlegen, nå prøver jeg å smile og sprudle istedet;)

Beklager om det hørtes skrytete ut siden du ikke liker skryt, men det er i allefall slik jeg jobber med meg selv for å ikke bry meg for hardt:)

[bruse]

Ja for det jeg mener er at egentlig så er det jo mye tøffere å si: "Nå har jeg jammen fått store pupper..kult!" Enn å si: "Uff nei nå må jeg visst kjøpe nytt undertøy, alle bh-ene mine har jo blitt så trange, uff og æsj".

 

hehe, det er jo akkurat det samme man prøver å si sant?? Men viss man sier det første så er man liksom skrytete og blærete. Men det er jo dødsirriterende når folk sier det på den andre måten. Syns jeg i alle fall. Men så gjør jeg det selv fordi jeg ikke tør å være så selvsikker som nr 1 tilsier.

 

(Det var kanskje et dårlig eksempel. Og ikke relevant for meg ihvertfall. Men prøver bare å få frem et poeng)

[Candy girrrl]

Kommer veldig an på hvordan man legger det frem og personligheten ellers. Noen kan skryte hemningløst av seg selv med DET gliset og det er bare sjarmerende.

 

Min svigermor derimot er så hungrig på anerkjennelse i jobben. Hver gang vi er på besøk så tar hun all ros hun har fått i det siste i hørespillvariant der den andre stemmen er tilgjort og veldig høy.

HVER gang. Slår aldri feil. Synst det er så teit.

[meg & to små vampyrer]

Jeg prøver å ikke bry meg når noen er uenige eller syns jeg er rar, men det er vanskelig!

 

Men det er jo målet mitt, da, å bry meg mindre om det.

 

Ofte så ser det nok ut som jeg klarer det, mens jeg tenker og tenker hjemme "nei, tenk om den syns det... ". Ikke alltid da, jeg har blitt flinkere til å ikke bry meg. Heldigvis.

[bruse]

kan jeg spørre hvor gammel du er?

Jeg er 28 og venter fortsatt...

Men når det er sagt så tror jeg det å bli mor har hjulpet litt.. Man oppdager at det finnes viktigere ting her i livet. Og at man tross alt er kjempeviktig for noen.

[Gjest]

Bryr meg ikke hva andre mener om meg og min familie. Jeg har det veldig bra - og mener på den måten at jeg må da sende ut noen positive signaler - for jeg får mye godt tilbake. Har gode venner og familie, et sosialt liv og flere interesser.

 

Helt unødvendig å tenke hva mennesker rundt oss tror om oss -

for de ofrer oss sikkert ikke mange tankene.

Jeg bruker iallefall ikke hverdagen min til å analysere alle jeg kjenner.

 

 

[meg & to små vampyrer]

Jeg er forresten 28 og har spesielt merket at jeg har blitt flinkere til å ikke bry meg de siste åra:)

[(,")Elsker *Lunajenta* mi(",)]

Kjenner meg ikke igjen i det siste du skriver men det du skriver i siste del av andre del der kjenner jeg meg noe igjen... Jeg ser det også alltid an litt på nye mennesker før jeg tør å vise hvem jeg er. Jeg er sjelden den som starter praten for å si det sånn. Men når de andre først har startet så tar jeg igjen de med glans for jeg er egentlig en skravlebøtte av en annen verden. Men jeg er kanskje litt sjenert, eller kanskje ikke sjenert men kunne kanskje hatt litt bedre selvtilitt på noen områder. Skulle ønske jeg kunne vært den som tar litt initiativ til å bli kjent med nye mennesker osv...

 

Samboer er av den typen. Det beundrer jeg han virkelig for, han tar praten så lett med absolutt alle, skjønner ikke hvordan han får det til.. Jeg kjenner en del slike mennesker, mennesker av den type blir veldig godt likt, de er så imøtekommende så alle føler seg "vel" når de er sammen med dem..

 

Var ikke helt svar på det du spurte om men, vet ikke om noen slike "bøker" akkurat. Jeg tror det handler litt om å bli bedre kjent med seg selv, bli tryggere på den man er å innse at vi er forskjellige alle sammen.. Så tror jeg at alle har noen sider ved seg selv de er litt usikkre på, det er vel helt normalt...

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg skjønner poenget, men det er jo lov å være fornøyd med seg selv.. Å si at man trenger nye bh er er nesten mere skrytete enn å si rett ut at oi jeg har fått større pupper. For når man pakker det inn som ett "hint" synes jeg det blir veldig påtatt, mye bedre å bare skinne og være stolt.

Alle mennesker skryter litt av seg selv, noen mer enn andre, men litt er faktisk lov også for deg. Om noen synes du er skrytete da så la dem synes det, for har du klart noe bra så er det ikke noe rart i at du vil skinne litt i glansen fra det og venner vil forstå det, de som ikke forstår det som ikke er venner driter man i, det har ikke noe å si, de kan ta misunnelsen sin en annen plass, for det er ofte det at mange ikke liker skryt fordi de blir misunnelig (ikke at jeg sier du er det altså), men alt med måte, jeg heller liker ikke mennesker som alltid skryter av seg selv, men litt er lov:)

[bruse]

ja men jeg er helt enig. At sånne hint er det verste. Det er poenget mitt. Men likevel så gjør jeg det på den måten fordi jeg ikke tør å gjør det på den andre måten. Det må jeg skjerpe meg på!

[Gjest]

He he, jeg er bare 3 år eldre enn deg, så det er nok ikke noe som gjelder for alle ;-)

[solstråle69]

Alle bryr seg vel litt om hva andre folk mener om seg, men noen mer enn andre. I en alder av 39 betyr det mye mindre for meg enn når jeg var 20-25. :-)

 

Jeg er vel motsatt av deg, jeg synes det er befriende når folk har evnen til å skryte litt av seg selv. :-)

 

Noen gode råd har jeg vel ikke, annet enn at du på en eller annen måte må prøve å bli tryggere på deg selv. Prøv å fjerne "maska" - det virker jo ikke som om den hjelper deg på en positiv måte? :-)

[Scorpiogi]

Å bry seg om hva andre syns, mener og føler det er nå en ting.

 

Men å ta hensyn til det det er jo noe heeelt annet.

Jeg liker ikke at mennesker er sinte på meg, f.eks, og har de grunn til det, da bryr jeg meg og prøver å gjøre noe med årsaken.

Men er det bare sladder eller diskusjoner, jeg har en mening og andre en annen, ja da får det bare stå sin gang....og går ikke det(enkelte er blinde for argumenter), da jatter jeg bare og tenker "jeg vet nå hva jeg mener"....så gjør jeg det på min måte....

 

Selv har jeg slitt med dårlig selvtillit, på enkelte områder, det kan være kjempeplagsomt. Spesielt med tanke på selvbilde, kroppen, kunnskaper og ferdigheter(det høres jo ut som alt...). Men meningene får de aldri!! ;o)

 

 

[Dunder]

Det er ike helt sunt å ikke bry som hva andre sier heller..

 

Det kommer an på om du lar det styre livet og om du da prøver å bli slik de andre vil.

 

 

 

[Gjest]

Jeg bryr meg faktisk ikke så mye om hva andre tenker om meg.. Da tenker jeg mest på folk jeg ikke kjenner, bryr meg mer om hva venner og familie mener. For det er de jeg er glad i og bryr meg om, så deres meninger står høere enn andres!

 

Vil selvfølgelig bli likt som alle andre, men det er ikke sånn at jeg redigerer meg selv for å bli bedre likt hvis du skjønner?

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Jeg bryr meg ganske så glatt om hva folk måtte mene om meg. Det har i grunn aldri brydd meg noe særlig. Jeg bryr meg såklart litt mer om hva familien min måtte mene om meg da. Men sånn generelt så driter jeg faktisk i hva folk måtte mene om meg.

Har i grunn alltid hatt masse selvtillit, så det har sikkert noe med saken å gjøre.