Hjertet mitt sprenges..

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Hjertet mitt sprenges av kjærlighet til mine barn. Nå sitter jeg her med en mett, fornøyd, sovende og smilende Irmelin på fanget. Hun roer seg best i mammas fang.. Hun bringer ekte glede inn i livene våre. Jeg har det godt nå. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det faktisk godt, selv om savnet sitter i hele meg. Jeg har to herlige levende barn å fylle tankene og hverdagen med, og min lille englegutt er alltid med i hjertet. Hva skulle jeg gjort uten disse to som jeg fikk beholde? Da Irmelin kom levende og frisk ut til oss falt ting på plass for meg. Jeg slapper av og nyter alt jeg har. Alt som skjer med Irmelin, og alt som skjer med Andreas. Språkutviklingen hans er helt fantastisk, og det er rett og slett rørende å sitte med han på fanget og føre en lang samtale! Han skjønner så mye, og han snakker så mye om Mikael. Det river i hjertet, men samtidig er det godt at han fremdeles husker lillebror.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med å skrive dette.. Kanskje uttrykke min takknemlighet for alt jeg faktisk har? Irmelin ville med stor sannsynlighet ikke vært her hvis Mikael hadde fått leve. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, det blir ikke rett uansett hvordan en vrir og vender på det. Jeg ville gitt veldig mye for å beholde Mikael. Men nå kunne jeg ikke vært foruten Irmelin. Hun har på mange måter reddet meg. Og hun har skapt den balansen i familien vår som forsvant da Mikael døde. Nå er vi fulltallig selv om vi er en for lite her på jorden. Mikael har funnet sin plass i familien vår selv om vi ikke ser han.

 

Jeg er takknemlig. For at jeg fikk Mikael den lille stunden han var her. Han lærte meg så mye, mer enn noen annen har gjort og vil gjøre tror jeg. For at jeg fikk Andreas og Irmelin, og at de skal vokse opp. For alle de gode stundene jeg skal ha med dem. For min gode stedatter, som så omsorgsfullt behandler småsøsknene. For at jeg har en god mann, en støttespiller og en klippe i livets tunge stunder. Ingen kan irritere meg mer enn han, men ingen forstår meg bedre enn han heller. Og for at jeg har så mange rundt meg som forstår, og som lar meg både sørge og være glad, gjerne i samme åndedrag. Familien, som gjennom alt har stått fjellstøtt ved vår side, selv om de også har sørget. De har aldri lagt skjul på sin egen sorg, men har klart å støtte opp under oss likevel. Det er fint å ha noen å sørge sammen med, og det er fint å vite at noen husker. Vennene mine/våre, som til stadighet må sitte å høre på meg når jeg har behov for å snakke om Mikael. De lytter, de gråter, de svarer og lytter litt til. Aldri har jeg merket at de ikke ville høre. Aldri har noen trukket seg unna. Mange har faktisk kommet nærmere. Gjennom vår åpenhet i sorgen, både den sorgen det er å få et sykt barn og den sorgen det er å miste et barn, har vi kommet innpå folk på en annen måte enn før. Og folk har kommet innpå oss. Mange uttrykker takknemlighet til oss for at de får ta del i vår sorg. Men det er vi som skal takke, for at ingen bagatelliserer vår sorg. For at vi føler vi kan være åpne om det. Og vi skal takke for Mikael og for dem vi fikk beholde. Uten dem hadde livet vært meningsløst.

[2 små orkaner]

Hei Lillegull,

har ikke svart deg før, men har fulgt med på din "historie". Først og fremmest gratulerer med Irmelin (flott navn).

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver til tross for at vår historie er litt anderledes.

Tror at en slik erfaring lærer en mye. Om sorg, men også om glede.

Det er godt å høre at du har fått en form for fred nå.

 

Jeg er så taknemlig for de fine barn jeg har og for å få sjansen til å bli mamma med alt det det innebærer.

 

Sender mye lykke til deg og dine fremover.

 

klem fra